DET NORSKE PARADOKS: – Det er et stort paradoks at Norge er vertskap for utdelingen av fredsprisen til aktivister som arbeider mot atomvåpen, samtidig som vi ikke er villige til å være med på den jobben i internasjonale fora, skriver Abid Q. Raja. Foto: Harald Henden VG

Debatt

Det norske atomparadokset

Fredsnasjonen Norge burde åpenbart vært med på å stemme for å forby atomvåpen i FN, og selv om vi ikke gjorde det, er det er ikke for sent å snu.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

ABID Q. RAJA, visepresident på Stortinget og utenrikspolitisk talsperson for Venstre (Utenriks- og forsvarskomiteen).

De siste tre siste årene har vi sett en konstruktiv utvikling i den internasjonale diskusjonen om atomvåpen. Atomvåpen er det siste masseødeleggelsesvåpenet som fortsatt er lovlig, men 7. juli i år stemte 122 land i FN for en internasjonal traktat som, når den trer i kraft, vil forby enhver bruk og besittelse av atomvåpen. Det ble åpnet for signering av avtalen denne høsten, og når minst 50 land har ratifisert avtalen vil den være gjeldende internasjonal lov i disse landene.

Dette burde Norge ha støttet opp om. I stedet valgte vi å la vår stol stå tom da FNs medlemsland forhandlet om utformingen av et forbud mot atomvåpen, og vi valgte å stemme blankt da resolusjonen kom til avstemning i FN. Det synes jeg er trist. Det er heller ikke spesielt smart.

Det er ingen som mener at et forbud mot atomvåpen ville løst problemet med atomvåpen én gang for alle. Det er et trist faktum at selv etter denne avtalen ble inngått, har atomvåpenlandene anskaffet flere atomvåpen. Vi trenger en rekke virkemidler for å nå visjonen om en verden fri for atomvåpen, men det mest åpenbare av dem bør være et internasjonalt forbud. Det har altså de fleste land i verden forstått, men foreløpig ikke Norge.

De som har argumentert for at Norge ikke skulle stemme for atomvåpenforbud, har i all hovedsak begrunnet det med vårt medlemskap i NATO. Det er en del av NATOs strategiske konsept, at så lenge det finnes atomvåpen i verden, så skal NATO også ha slike våpen. Dermed blir det hevdet at om Norge hadde stemt avvikende fra de øvrige NATO-landene i FN, ville det vært et brudd med alliansen som vi er helt avhengige av for å bevare freden og friheten i vårt land og i resten av Europa.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Problemet med denne argumentasjonen, er at den ikke stemmer. Jeg og Venstre mener selvsagt ikke at Norge skal melde seg ut av NATO, til tross for at denne alliansen har våpen jeg mener burde vært forbudt. Norge må likevel kunne operere som en selvstendig nasjon i FN, og stemme for traktater vi mener er riktige og nødvendige.

Norge er ikke en atommakt, selv om vi er med i en allianse som blant annet består av land som har slike våpen i sitt arsenal. Land uten disse våpnene bør legge press på atomvåpenstatene – blant annet gjennom et forbud. Det er i både disse landenes, og i verdens, åpenbare interesse å gradvis bevege verden mot å være fri fra masseødeleggelsesvåpen.

Tidligere har verdenssamfunnet forbudt biologiske og kjemiske våpen, til tross for at det på det tidspunktet virket utenkelig at de landene som hadde slike våpen ville kvitte seg med dem. Siden den gang har de kjemiske og biologiske våpenarsenalene blitt kraftig redusert, og vi er nærmere enn noen gang en verden fri for denne typen våpen.

Det viser at forbudet har fungert, selv om det var mange som mente det var urealistisk den gangen det ble innført. Erfaringene viser at de som var skeptiske, de som ikke ville gå i front, tok feil. Det tror jeg de gjør denne gangen også.

Derfor mener jeg fredsnasjonen Norge åpenbart burde vært med på å stemme for å forby atomvåpen i FN, og selv om vi ikke gjorde det, er det er ikke for sent å snu. Vi kan fremdeles signere og ratifisere avtalen, og på den måten være på rett side av historien.

Det er hele 15 000 atomvåpen i verden i dag. Å ha en klar plan for nedrustning er viktig, og derfor var det med stor glede jeg mottok nyheten om at Nobels fredspris skulle gå til den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen – bedre kjent som ICAN. Jeg er glad for at jeg i dag får anledning til å gjenta mine hjerteligste gratulasjoner med en svært velfortjent pris.

Samtidig er de ikke til å legge skjul på at det er et stort paradoks at Norge er vertskap for utdelingen av fredsprisen til aktivister som arbeider mot atomvåpen, samtidig som vi ikke er villige til å være med på den jobben i internasjonale fora. Det paradokset er det vanskelig å gjøre noe med på kort sikt, men jeg vil fortsette å arbeide på Stortinget for å snu Norge i dette spørsmålet på lenger sikt, så vi nok en gang kan kalle oss en fredsnasjon uten å måtte legge ved pinlige fotnoter.

På kortere sikt var det også et paradoks at regjeringen gratulerte ICAN med fredsprisen, vel vitende om at den kun et par år tidligere hadde fjernet statsstøtten til organisasjonen fra statsbudsjettet. Det paradokset er jeg stolt av at vi i Venstre kunne bidra til å fjerne i årets budsjettforhandlinger. Vi kjempet nemlig gjennom milliontilskudd til kampen mot atomvåpen, og her har ICAN fått plass i statsbudsjettet for neste år, og det samme gjelder norske leger mot atomvåpen.

ICAN gjør et utrettelig arbeid for en fredelig verden, og de fortjener vår støtte. For det er langt frem, men vi gir oss ikke. Denne kampen er altfor viktig til det. De skulle selvfølgelig vært i statsbudsjettet hvert eneste år i utgangspunktet, men nå har vi i Venstre sørget for å rettet opp i den feilen. At Norge nå støtter opp under dette arbeidet økonomisk, er et signal om at Norge faktisk ønsker en aktiv nedrustning.

Neste skritt må være at vi også ta konsekvensene av vårt ønske, og slutter oss til de nasjoner som jobber for et forbud. Noe annet tror jeg vil vise seg svært vanskelig å begrunne for våre barn og barnebarn i framtiden.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder