Foto: Hagen, Roar

En revolusjonær vender hjem

MENINGER

Å skrive om innvandring og islam i Norge i dag er som å stikke hodet inn i en løvekjeft. Men det finnes noen våghalser.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 05.12.17 10:13

Nylig kom Terje Tvedt, en veteran fra akademia innen fagene historie og geografi, med boken «Det internasjonale gjennombruddet – fra ‘ettpartistat’ til flerkulturell stat», og den påfølgende debatten, spesielt i sosiale medier, har virkelig levd opp til standarden for norske innvandringsdebatter. Enhver kritikk av verket avvises bryskt, for Tvedt har ifølge enkelte skrevet en «eksplosiv bok» som må leses «før det er for sent». Andre trekker nonchalant på skuldrene og plasserer den tidligere AKP(m-l)-eren Tvedt som et brohode på den politiske hesteskoen, og mener boken er et trist uttrykk for en debatt og en tidsånd som har løpt løpsk.

Jeg leste boken i helgen og fant den interessant. Jeg har fulgt og lest Tvedt i en årrekke, men har undertiden ikke helt fått tak på ham, eller helt skjønt prosjektet hans. Jeg satte stor pris på bøkene og TV-programmene hans om Nilen og vannets historie, mens de mer postmodernistiske utlegningene om «selvbilder» og «tankemønstre» har iallfall for meg vært ganske ugjennomtrengelige. Hans nye bok er bedre skrevet, mer to-the-point, og fremstår om mulig enda mer polemisk, noe han selv trolig vil benekte. Det er en besnærende fortelling om det norske «humanitær-politiske komplekset», der norske eliter mentalt har forlatt gamlelandets trivialiteter og trått inn i verden som velbeslåtte Mor Godhjerta-er, og formet Norge etter et sett påstått universelle verdier, der bistand og senere innvandring har vært helt sentrale – og ifølge Tvedt – nært beslektede bestanddeler.

Man får lett inntrykket når man leser Tvedts studie, at denne «komplekset» preges av en slags «masterplan», utklekket av noen lumske samfunnsingeniører over hodene på vanlige folk. Men det er kanskje en forkjært lesemåte, for Tvedt er raskt ute med å understreke at han søker å «sammenfatte det kaos av hendelser som alltid er virkeligheten i en sammenhengende analyse». Tvedt fortjener ros for å tørre å lage en «storhistorie» om det moderne Norge. Generelt har norske historikere en tendens til å vikle seg inn i «detaljenes tyranni», som vår store statsviter Stein Rokkan formulerte det.

Men slike brede sveip har sine begrensninger. Tvedt ønsker å definere vår tid og epoke med tydelige begreper og forståelsesrammer, slik historikerhøvdingen Jens Arup Seip gjorde i sine utsyn over norsk historie. Men da forsvinner (nødvendigvis) nyansene, ulike hendelser tilpasses modellen, og det tas snarveier. Påstanden om at Norge ikke var preget av panikk og mottok de første «fremmedkulturelle» innvandrerne med varme og (naiv) godslighet, er ingen dekkende fortelling. Det var betydelig motstand, ikke minst fra Tvedts eget miljø (Ml-bevegelsen lanserte i 1971 parolen «Steng grensene! Bekjemp fremmedarbeiderimporten!», som også andre deler av venstresiden nikket forsiktig til), og i 1975 vedtok da også Stortinget, med SVs stemmer, den såkalte innvandringsstoppen i et forsøk på å begrense arbeidsinnvandringen.

Tvedt har skrevet om bisarre sider ved den norske bistandspolitikken i en årrekke, og er ikke alene om det. Det originale denne gangen er den direkte koplingen fra den ifølge hans analyse i stor grad USA-importerte bistandsideen, og dens nye eliter, til den utvilsomt betydelige innvandringen til Norge de siste fire tiårene. Denne fortellingen kulminerer typisk nok i religionen islam. Tvedt ønsker å påvise at «komplekset», hvori opptatt norske avislederskribenter, har unnlatt å problematisere islams betenkelige sider, og dens påståtte inkompatibilitet med vestlige («universelle») verdier. Men særlig unnvikende kan den norske offentligheten ikke sies å ha vært. Et kjapt søk i avisbasen Retriever viser at islam knapt er underkommunisert fenomen i norske medier. I 2015, for eksempel, ble islam nevnt i 6544 avisartikler. Katolisismen, religionen til Norges klart største innvandrergruppe, nemlig polakkene, ble nevnt 249 ganger.

Dette er egentlig ikke et polemisk poeng fra min side. Islam-debatten er særdeles viktig i lys av krigene i Midtøsten, den globaliserte terroren og betydelige utfordringer i våre hjemlige muslimske miljøer. Men det veldige, nesten aggressive fokuset på islam kan også ha en kontraproduktiv effekt, for Norge er blitt og vil forbli et flerkulturelt, fleretnisk og flerreligiøst samfunn. Det internasjonale gjennombruddets synligste endringer er irreversible, og det kan jammen ikke være enkelt for nordmenn med muslimsk tro og kulturell tilhørighet å stå midt i denne stormen.

Terje Tvedts bok kommer i en urolig tid der gamle hierarkier utfordres av nye, og Tvedts nesten revolusjonære oppgjør med en hel samfunnselite har potensielle implikasjoner man må tilbake til hans egne formative år på 70-tallet for å se maken til. Han er da også for lengst plassert på den ypperste pidestall av de såkalte innvandringskritikerne i sosiale medier og i Frps stortingsgruppe, som ikke har tenkt å avgi en millimeter land i den pågående kulturkampen. Personlig synes jeg de stundom harselerende beskrivelsene hans av «den norske godheten» er fornøyelig lesning, iallfall mot visse grupper i KrF/SV/NGO-sjiktet, men er litt usikker på om dette er et fenomen som egentlig er så typisk norsk. Den reelle makten i Norge befinner seg da heller ikke i disse miljøene lenger, om den noen gang har gjort det.

Og godheten, ønsket om å hjelpe, er da vitterlig en sentral menneskelig impuls. Som den norske bistandspioneren fremfor noen – han omtales først helt mot slutten i Tvedts bok – sa det: «Ingen realpolitik i et sivilisert samfunn er tenkelig uten på grunnlag av nestekjærlighet – gjensidighet, hjelpsomhet, tillit. Det er den klippe hvorpå alt menneskelig samkvem må bygge – den eneste mulige.»

Fridtjof Nansen, der, altså. Vise ord å legge seg på minnet.