Foto: Morten Mørland

Kommentar

Kamalas kameler

Kamala Harris må, i likhet med de fleste andre av det demokratiske partiets presidentkandidater, svelge noen kameler og be om noen tilgivelser for å komme i betraktning i 2020.

«Det var en stor feil som ble begått», sa tidligere visepresident Joe Biden forrige mandag.

«Jeg har kjempet lenge ... jeg har ikke alltid hatt rett. Vi har ikke alltid fått det til, men jeg har alltid prøvd så godt jeg kan».

Hva var det egentlig han beklaget? Jo, en lov som han inntil nylig anså for å være en av sine store seiere i sin lange karriere som senator fra Delaware. En lov vedtatt under den store crackepidemien på 1990-tallet mens Bill Clinton var president.

Biden hadde, som leder i Senatets justiskomité på den tiden, allerede presset gjennom to lovforslag som økte minstestraffen for brudd på narkotikalovgivningen. Men den loven i 1994 som blant annet plasserte 100.000 nye politifolk i gatene og innførte den kontroversielle «three strikes»-regelen, ble sett på som en av de største innenrikspolitiske lovreformene i Clintons presidentperioder, og et farvel til tidligere tiders myke linje i demokratenes kriminalpolitikk.

Biden var så fornøyd med å ha stått gudfar for endringen, at han skal ha referert til den som «Bidens krimlov». Men i dagens politiske klima, hvor kriminaliteten er drastisk redusert i mange store byer og fokuset er større på politiets angivelige overgrep mot unge, svarte menn, er ikke loven så populær lenger.

Det er den andre unnskyldningen Biden har kommet med på relativt kort tid. Høsten 2017 måtte han beklage behandlingen han, og resten av justiskomiteen under hans ledelse, hadde gitt Anita Hill da hun vitnet om angivelig seksuell trakasseringen fra påtroppende høyesterettsdommer Clarence Thomas.

I dagens MeToo-klima virket opptakene av Bidens måte å krysseksaminere Hill på, både arrogant og ufølsom.

«Jeg skylder henne en unnskyldning», sa Biden.

les også

Den lange veien fra Anita Hill

For all energien i det demokratiske partiet ligger nå ute på den progressive grenen av partiet. Den delen av partiet som ble vitalisert under Bernie Sanders nominasjonskampanje for tre år siden. Som til sin frustrasjon måtte se Hillary Clinton slå Sanders for så og selv tape mot Trump. Og som nå er overbevist om at partiets vitale hjerte nå banker på venstre side.

Trumps tidvis høyreradikale agenda har gitt ytterligere surstoff til denne fløyen. Og slik Tea Party-bevegelsen for åtte-ti år siden hadde vetorett på alle republikanske kandidater, er det nå de progressive som kan bygge eller ødelegge politiske karrierer hos demokratene.

Derfor står de frem på rad og rekke og ber om tilgivelse, alle de moderate og høyrevridde kandidatene som ønsker å komme i betraktning til presidentvalget om snaut to år.

Så da senator Kamala Harris lanserte sitt kandidatur for snart en uke siden, måtte hun også foreta en Mea Culpa for å kunne komme i betraktning. Som leder for statsadvokatembetet i San Francisco tok hun beslutninger som ikke var populære blant de progressive.

«Det er saker hvor det folk i min avdeling som tok avgjørelser hvor de ikke hadde konsultert med meg først, noe jeg skulle ønske de hadde gjort», sa hun unnvikende. Før hun understreket at hun tar «fullt ansvar for avgjørelsene».

Forrige uke skrev jeg i denne spalten om krigsveteranen og kongressrepresentanten Tulsi Gabbard fra Hawaii, som i forbindelse med sitt kandidatur har beklaget uttalelser om homofili.

Senator Kirsten Gillibrand har beklaget tidligere standpunkt og oppfatninger om våpenkontroll og innvandring.

Og milliardæren og den potensielle kandidaten Michael Bloomberg har beklaget sider ved justispolitikken sin fra da han var borgermester i New York.

Ja, selv Bernie Sanders har beklaget tilfeller av seksuell trakassering som enkelte ansatte i hans kampanje skal ha utsatt underordnede for i 2016.

les også

Demokratisk håp med skjeletter i skapet

Det er ikke en ukjent runde for fremadstormende kandidater i amerikansk politikk å måtte unnskylde tidligere politiske «synder». Det nye er at det er venstresiden hos demokratene som så til de grader setter agendaen.

Fra «Pappa» George H.W. Bush vant valget i 1988 og frem til 2016, har presidentvalget vært avgjort i sentrum av amerikansk politikk. Ingen av de to store partiene har vært store nok til å vinne alene, så man har måttet hanke inn usikre velgere hos motparten for å komme først over målstreken.

Den mest opplagte måten å oppnå dette på, er ved å stille seg i midten og snakke over gjerdet til den andre siden. Men Trumps valgseier viste at det var mulig å vinne fra ytterfløyen.

Det er derfor godt mulig at kampen om 2020 vil foregå på begge ytterfløyene. Spørsmålet er om det er Trump eller det demokratiske partiet som har mest å tjene på det.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder