Foto: Roar Hagen

Kommentar

Hva slags konge blir Charles?

Verdens mest berømte odelsgutt har for lengst oppnådd pensjonsalder. Han vet fortsatt ikke når han får overta. I dag fyller prins Charles 70 år.

Slekten preges av noen seige gener; hans mor rundet 92 i vår, og er britenes lengstlevende og lengstregjerende monark så vel som den lengstsittende dronning, og det kvinnelige statsoverhode med lengst fartstid i historien. Verdens eldste nålevende fyrste, dessuten, og datter av sin dronningmor som ble 101 år.

Dersom Charles ikke begynner å røyke, tar tran, går tur og fortsetter å leve sunt, kan han i tråd med Windsor-familiens genetiske utsikter ta sikte på å bli kronet i sitt åttiende år.

les også

Kommentar: Dronningen større enn monarkiet

Det britiske kongehuset er kjent som verdens mest bestående. En uavbrutt institusjon tuftet på militær suverenitet og kulturell makt krysset med plikt, forventinger og menneskelig dysfunksjonalitet. Inn i dette blendverket ble Charles Philip Arthur George født. Tre år gammel var hans skjebne beseglet, da bestefaren Georg VI døde og moren Elizabeth ble dronning. I 67 år har han ventet på tur.

I tråd med den formaliserte veien til den britiske kronen fikk han som monarkens førstefødte i 1952 tittelen hertug av Cornwall, opprinnelig det første hertugdømme i middelalderens England, og ble samtidig hertug av Rothesay, som er arveprinsens dynastiske tittel fra den skotske arverekken.

les også

Da Diana døde

Ifølge dette er Charles den eldste og lengstventende tronpretendent i Storbritannias historie. Han er også den lengstsittende Prince of Wales, en annen byrd bevende av styrelsens forordninger.

Etter hvert som årene har gått, har hverken rojale kommentatorer – eller Charles selv, for den del – kunnet unnlate å trekke paralleller til prinsens tippoldefar, Edvard VII, Den evige prinsen av Wales som også hadde en mor med sterkt hjerte. Da dronning Viktoria gikk bort i 1901 etter 64 år på tronen, gikk sønnen i sitt sekstiende år. Han ble kronet i 1902 og døde åtte år senere.

les også

Kongefamilien til London for å feire prins Charles

Da prins Charles selv fylte 60 var dronning Elizabeth bare 82, og det var uhørt å spekulere i hva slags konge han ville bli. Fortsatt synes mange briter det tenderer mot majestetsfornærmelse å formode at dronningen en dag kan komme til å trekke sitt siste rojale sukk.

Det er heller ikke mange som opprettholder spekulasjonene fra tidligere årtier om at Charles akter å tre tilbake når tiden er inne, og gi Buckingham Palace til neste generasjon på walk-over. Både arveprins William og prins Charles selv har tydelig erklært at naturen skal få gå sin gang. Og det naturlige i dagens videreføring av britenes tusenårige monarki, er arvelig kognatisk suksesjon, som det heter, for å ta verdigheten som statsoverhode til neste slektsledd.

les også

Monarkiets myke makt

For noen dager siden, i anledning den rojale åremålsdag, sendte BBC et velregissert TV-portrett av britenes kommende majestet, hvor nettopp et grunntema var: Hva slags monark blir Deres Kongelige Jubilant?

Og det spørsmålet som altså ikke kunne vært stilt for ti år siden, og langt mindre besvart av Charles selv – ikke uten å skake opp hoffet, i hvert fall – ble kommentert så vidt grundig av kronprinsen at kongehusekspertene i ettertid har fortolket hver innskutte bisetning, hvert komma, tonefall og ansiktsuttrykk som var det en pavelig bulle om det nyoppdagede ellevte bud.

les også

Kommentar: Byron, Beatles, Bond, BBC & Bean

For hva mente han egentlig med å si at han ikke skulle bli en konge som blandet seg borti alt mulig; at han naturligvis ville uttrykke seg på en annen måte, og selvfølgelig kom til å opptre mer kongelig når han flyttet inn på Slottet. Sa ikke Donald Trump (72) omtrent det samme for et par år siden? Hvem er det som for alvor tror at en 70-åring endrer personlighet, talemåte og gestalt bare ved å bytte bolig?

Det er særlig spørsmålet om innblanding som opptar det politiske og rojale kommentariatet, for prins Charles har vært befriende løsmunnet i en tradisjon hvor det meningsløse er en dyd.

les også

Den populære «tabbe-prinsen» trekker seg fra offentligheten

Hans far, prins Philip, har riktig nok gitt blaffen i protokoll og etikette akkurat når det har passet ham å slenge med leppa. Dronningen, derimot, som aldri har gitt et reelt og uforbeholdent intervju, aldri ment noe offentlig, har perfeksjonert kunsten å snakke uten å si noe som helst. Samtidig, og kanskje nettopp derfor, har hun klart å finne opp en tilnærmet genial regjeringsform ved å implementere monarkiet som noe vi tar for gitt og av og til sutrer over – omtrent som været, for å låne forfatningshistorikeren David Starkeys ord.

les også

Kommentar: Et nei til Europa

Motstykket til dette er sønnens initiativ til og deltakelse i en offentlig diskurs om stygg (moderne) kontra pen (georgiansk) arkitektur, om det økologiske landbrukets fortreffelighet, naturmedisinens velsignelse, klimaendringer og sosiale forhold i dagens UK.

Det er videre allment kjent at prinsen i 30 år har skrevet brev til en rekke ministre i vekslende regjeringer, og kommet med råd og innspill. Korrespondansen ble avslørt av den britiske avisen The Guardian, som etter en prinsipiell rettssak fikk innsyn i de hemmeligholdte brevene.

les også

Kommentar: «Tåke i kanalen – kontinentet isolert»

Charles avviser at han har forsøkt å påvirke britiske politikk, og mener selv han kun har brukt sin posisjon til å hjelpe andre. Som prins av Wales har han ingen formell konstitusjonell rolle i forfatningen, og ser derfor ikke noe problem med denne kontakten.

At han faktisk har hjulpet andre er uomtvistelig. The Prince’s Trust, som Charles etablerte for mer enn førti år siden, har hjulpet nærmere en million vanskeligstilte eller arbeidsløse ungdommer med yrkesutdannelse for å få dem i jobb ved å starte egne bedrifter. Prosjektet har vært et av flere prinsen har engasjert seg i mens han selv har ventet på å komme i jobb. En egen bedrift, det også.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder