Kommentar

Hjemsøkt av Putins fortid

Det som skjer i Syria, angår oss sterkere enn vi liker å tenke på. Vi risikerer at USA, vår allierte og viktigste beskytter, havner i krig med Russland, vår nabo.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Russlands president Vladimir Putin er en farlig mann. Han ser det som sin viktigste jobb å gjenreise russisk storhet. Til dette bruker han alle midler.

Putin opplevde murens fall i 1989 som en katastrofe. Han var stasjonert ved KGBs lokale hovedkvarter i den øst-tyske byen Dresden. En tidlig desemberkveld rett etter murens fall, samlet det seg en menneskemengde utenfor porten. Sjefen var borte, junioroffiser Putin satt med ansvaret. Han forsto at demonstrantene utenfor ville prøve å komme inn i bygningen.

Han prøvde å få tak i sovjetiske soldater som kunne beskytte KGB-kvarteret. Men det krevde godkjennelse fra sjefene i Moskva. Febrilsk forsøkte han å få kontakt. Ingen svarte. Til slutt måtte han innse at det var taust fra Moskva. Putin gikk ut på gaten, sa til demonstrantene at han hadde væpnede vakter på innsiden, og at de ville skyte på enhver som ville prøve å komme inn. Menneskemengden gikk i oppløsning. Putin forsto at han kunne skremme, også når han bløffet.

Taust fra Moskva

Den unge KGB-offiseren vendte hjem til Moskva, dypt desillusjonert. Han følte seg ydmyket. Og ikke minst - han følte at det Russland han elsket, var blitt ydmyket. Mange av Putins biografer trekker frem opplevelsen fra Dresden som skjellsettende. Den russiske presidenten har aldri glemt at Moskva var taust, og ute av stand til å beskytte seg og sitt. Senere har Putin sagt at han ser oppløsningen av Sovjetunionen som en av forrige århundreds største geopolitiske tragedier.

Vladimir Putin vil aldri mer la seg ydmyke eller dukke. Foto: KIRILL KUDRYAVTSEV / POOL

På den andre siden har vi USA, som gikk seirende ut av den kalde krigen. Etter murens fall så amerikanske politikere fra hele det politiske spekteret for seg en ny begynnelse for verden. Som verdens eneste gjenværende supermakt visste amerikanerne at både de og verdensfreden ville være tjent med en demokratisk utvikling, og økonomisk frihet, i de tidligere kommunist-landene.

USA, som ofte har sett sin rolle som en håndhever av en slags orden i verden, så nå muligheten for å spre sine ideer videre. Vesten satte i gang et massivt støtteapparat overfor det tidligere øst. Både økonomisk, og i form av rådgivning. Målet var blant annet å bygge opp institusjoner og lovverk som kunne bidra til velfungerende markeder og trygghet for investeringer og eiendom.

Utvidelse av EU - og av Nato

Enda viktigere - USA og resten av USAs allierte i forsvarsalliansen Nato var opptatt av å gi de tidligere østblokklandene trygghet, og å knytte dem til vesten. Polen og andre, som gjennom årtier hadde vært underlagt kommunistregimet i Moskva, så at de som frie og selvstendige nasjoner nå hadde en historisk sjanse til å sikre sin uavhengighet, uansett hvordan det nye Russland ville utvikle seg. Gjennom 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet valgte mange av de tidligere østblokklanden å bli med i EU - og i Nato.

Giæver og Joffen stiller de vanskelige spørsmålene

Putin og andre russiske ledere så dette som enda en ydmykelse. De mente at vesten utnyttet Russland når landet var på sitt svakeste. Putin var krenket. Og han hadde fått noe nytt å spille på blant sine egne: Den sterke nasjonalfølelsen i Russland, og motviljen mot vesten. Mot vestlige verdier som demokrati og rettssikkerhet, ytringsfrihet og mangfold.

Det som skjedde, var det motsatte av hva vi håpet etter murens fall i 1989, og særlig etter Sovjetunionens oppløsning i 1991. Vi drømte om at det som nå var Russland ville bli et moderne demokrati, og at maktkamp og terrorbalanse skulle bli historie. Slik gikk det ikke.

Den arabiske våren

Også andre steder brast drømmen om fred og demokrati. Den arabiske våren i 2011 skremte diktatorer som Russlands president Vladimir Putin. Det han fryktet mest av alt var kaos, slik han hadde opplevd i Dresdens gater høsten og vinteren i 1989. Da Putin så hva som hadde skjedd i Egypt og Libya under den arabiske våren, forsto han at det kunne bli opprør også mot ham. Han slo hardt tilbake da hundretusener av russere demonstrerte mot ham senere samme år.

Forholdet mellom USA og Russland har blitt stadig mer spent. Putin fikk etter hvert et svært anstrengt forhold til Hillary Clinton, mens hun var utenriksminister. Hun har lenge vært en av Putins skarpeste kritikere. Mange mener at den russiske innblandingen i det amerikanske valget handlet mer om å holde Clinton ute av Det hvite hus enn av å få Donald Trump inn.

Atomkappløpet ingen vil ha

Trump vant, og ga oss en uforutsigbar motpart til Putin. Verden har ikke blitt tryggere med Trump som USAs øverstkommanderende. Tvert om. På toppen av det hele har vi et FN som ikke fungerer når det er krise. Som nå, i Syria. USA og Russland står mot hverandre i et land de ikke kjenner, i en region der de begge har sterke interesser. Store kriger har startet på langt spinklere grunnlag enn dette.

Den kalde krigen

I hvilken grad angår dette Norge? Vi er nabo til et stadig mer aggressivt Russland, og er helt avhengig av vår nærmeste allierte, USA. Norge har tradisjonelt klart å samarbeide med russerne, også i tøffe tider, samtidig som vi har sluttet lojalt opp om våre venner i Nato. Det må vi fortsette med.

Vi kan ikke vise svakhet i møte med Russland. De må forstå at ingen er tjent med et økt spenningsnivå. Ingen er tjent med krigføring mellom stormakter på fremmed jord. Hverken i Syria eller andre steder.

Vi lærte mye under den kalde krigen. Som at det er viktig også å holde hodet kaldt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder