Nini i 1992, i leiligheten på Majorstuen i Oslo Foto: Trond Solberg

Kommentar

En uvanlig kvinne, en vanlig historie

Nini Stoltenbergs historie handler om mer enn Nini. Den handler om at alle mennesker kan snuble, uansett hvor de kommer fra. Og den handler om vår evne til å se mennesket bak rusen.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Denne uken kom boken om Nini Stoltenberg, skrevet av musikeren Lars Lillo-Stenberg. Han har snakket med mennesker som levde tett på Nini i ulike perioder av livet hennes. Jeg er en av dem som har fortalt ham om Nini.

Jeg traff henne første gang for 30 år siden. Etter hvert ble vi venner, og flyttet sammen i en leilighet på Majorstuen i Oslo. Det var studier og jobb – men også lange morgener og sene kvelder. Vi delte hemmeligheter – og drømmer om fremtiden.

Etter hvert forandret livet i leiligheten seg. Nini trakk seg unna, med nye venner. Vi gled fra hverandre. Jeg flyttet ut. Først lenge etterpå skjønte jeg at hun drev med stoff. Da forsto jeg også mer av hva som hadde skjedd de siste månedene i leiligheten vår på Majorstuen. Hvorfor jeg mistet henne på et tidspunkt. Hvorfor hun ble en annen.

En helt vanlig historie

Nini var den minst prominente i den mest prominente politikerfamilien i Norge. Hun ble landskjent som den narkomane lillesøsteren som falt utenfor i en familie der alle de andre hadde lyktes. Der de andre hadde gjort karriere, som statsråder, leger, toppbyråkrater og direktører – selv som Norges statsminister.

Vi leter ofte i fortellinger om andre for bedre å forstå våre egne liv. Mye i Ninis liv er annerledes og eksotisk. Men ikke den mørkeste og mest dramatiske delen. For bortsett fra Stoltenberg-navnet er dette på mange måter en helt vanlig historie. Så vond som slike historier alltid er. Med foreldre som føler seg maktesløse, som gjør alt de kan for å få barnet sitt ut av rushelvete. Som er livredde – hver eneste dag.

Og som etter hvert må erkjenne at det ikke er stort de kan gjøre. At hvis hun som er narkoman, ikke selv ønsker å slutte, er det ikke noe som nytter. Rusen er sterkere enn kjærligheten. Sterkere enn familiebånd. Sterkere enn noe annet i denne verden.

Nini skammet seg

Mor Karin og far Thorvald var gjennom tøffe runder med seg selv. Hvorfor hadde deres nydelige datter havnet på kjøret? Hva hadde de gjort galt? De aller fleste foreldre som opplever at barna får det vanskelig, føler skyld. De lurer på om de kunne gjort noe annerledes. Om de kunne reddet barnet sitt, hvis bare ….

Sladderen gikk lenge før Nini selv fortalte historien om at hun var narkoman. Hun følte at “hele” Norge visste at den yngste Stoltenberg-datteren hadde havnet utpå. Det å være del av en kjent familie var en ekstra belastning for henne.

Nini skammet seg. Hun gjemte seg, for familie og venner. De aller fleste som havner utpå, har noen de skammer seg overfor. Barn eller foreldre, venner og naboer. De isolerer seg, som Nini. Eller holder seg sammen med andre misbrukere.

Nini før rusen

En jeg kjenner, som har levd tett på andres rus, sier lett resignert at alle rusmisbrukere blir like. De gjør alt for å få tak i det de vil ha, enten det er alkohol eller andre saker. Lyver, stjeler og bedrar. Ser ikke menneskene rundt seg, selv ikke de nærmeste. Særlig ikke de nærmeste. Det er bare rusen som teller.

Derfor er det så fint å bli minnet om den andre Nini, den Nini som ikke bare var den narkomane søsteren, datteren og vennen. Nini før rusen, og Nini i de periodene da hun var rusfri. Den smarte, vakre unge kvinnen vi kjente, vi som var glade i henne.

Det er godt å bli minnet om, særlig fordi det er så lett å bare se rusen når vi ser narkomane. Når vi går forbi dem på gaten, eller møter dem på bussen. Det er lett å glemme at de har foreldre og søsken som er glad i dem. Venner som savner den de var en gang. Og at de har evner og talenter som akkurat nå kan være fortrengt av rusen.

Hjelp, ikke fordømmelse

Noen narkomane klarer etter hvert å skape seg et annet og bedre liv. Men mange av dem vil forbli der de er. For det er en lang vei tilbake. Det så vi med Nini. Hun kom aldri igjen som den hun var, selv om hun kom tilbake til sin gamle verden. Det var gått så mange år, tapte år der verden hadde beveget seg videre mens hun sto stille.

Men selv om Nini ikke ble sitt gamle jeg, ble hun noe annet viktig. Hun ble talsperson for de usynlige. Hennes tilstedeværelse i det offentlige rom bidro til å endre synet på narkomane. I dag ser mange flere på narkomane som medmennesker som er syke. Mennesker som trenger hjelp, ikke fordømmelse.

Kanskje er dette det viktigste Nini etterlater seg: Vissheten hos mange flere om at en narkoman er mer enn rusen. At når en Stoltenberg kan ende opp som junkie, så kan det skje i alle familier. Nini sluttet aldri å skamme seg over sitt eget nederlag. Men hun løftet vekk skammen for mange andre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder