Kapitalisme eller Stalin?

Rødt vil bygge videre på den norske arbeiderbevegelsens radikale, demokratiske sosialisme.

BJØRNAR MOXNES, leder i Rødt

I debatten som har oppstått i kjølvannet av Rødts vekst, skriver VGs Hanne Skartveit «[b]lir kapitalismen avskaffet, eier staten alt. Staten blir den eneste kapitalisten. Makten blir samlet på en hånd. Det blir lett diktatur av slikt.» Og ja, det blir lett diktatur om staten eier alt. Det så vi i Sovjetunionen og Kina. Brutale regimer uten respekt for individets rettigheter, uten frie fagforeninger, ytringsfrihet eller organisasjonsfrihet. 

Slike førkapitalistiske diktaturer har ingenting med sosialisme å gjøre. Det er riktig at noen tror at sosialisters eneste svar på alt er staten, men det betyr ikke at det er sånn i virkeligheten. Vi er ikke veldig for stat. Vi er veldig for deltakelse og demokrati. Og da bør det ikke være mest mulig stat, men minst mulig stat. Flest mulig aktive fellesskap og maktspredning. Som fagbevegelsen, Norges sterkeste folkebevegelse, med over en og en halv million medlemmer.

Det er demokrati, deltakelse og fellesskap. Men det er ikke stat. Ansattestyrte bedrifter, som Rødt også er for, er heller ikke stat. Men demokrati og maktspredning. 

Sosialisme handler om en gjennomført demokratisk måte å utvikle samfunnet på, uten varige skiller mellom de som styrer og de som blir styrt. Men hvis befolkninga ikke har full ytringsfrihet, organisasjonsfrihet eller alle politiske rettigheter, så kan ikke folk flest styre samfunnet. Derfor kan ikke en ettpartistat være sosialistisk.

På 1900-tallet gikk arbeiderbevegelsen foran i kampen for folkestyre og rettferdighet. Helse og utdanning, som før var privilegier for noen få, ble rettigheter for de mange. Demokratiet rykket fram på områder som i andre kapitalistiske land kan være demokratifri sone. Norge ble et land med mindre forskjeller, der arbeidsfolk ikke lenger måtte stå med lua i hånda. 

Skartveit kan ikke nekte for at bevegelsen som drev fram disse endringene var sosialistisk, uten å bedrive historieforfalskning. Likevel ser hun ikke at det norske velferdssamfunnet i stor grad er resultat av kampen mot kapitalisme.

Skartveit henger nemlig fast i den kalde krigen. I hennes tankeverden må du velge ett av to: kapitalisme eller Stalin. Der er det ingen plass for den demokratiske, radikale sosialismen. For å få terrenget til å passe med sitt ideologiske kart, fremstiller hun 1900-tallets sterkeste kraft for samfunnsendring – arbeiderbevegelsen – som en slags kapitalismens vokter. 

Skartveit har imidlertid et godt poeng når hun skriver at «Maktspredning og maktfordeling er helt sentralt i et demokratisk samfunn». Men er det slik kapitalisme fungerer? I dag eier den rikeste prosenten av verdens befolkning halvparten av all rikdom. Ulikhetene øker dramatisk over hele Vesten. Det blir stadig tydeligere at at kapitalismen fører til en ekstrem maktkonsentrasjon på stadig færre hender, altså det motsatte av maktspredning.

Denne maktkonsentrasjonen er ikke bare udemokratisk, men også ødeleggende. Både i Europa og USA har beslutninger tatt av finanseliten kastet millioner ut i arbeidsløshet. I land som Spania, Hellas, Italia og Portugal har vanlige folk fått merke baksiden av kapitalisme, mens de ansvarlige for krisene har fått milliarder av skattekroner i redningspakker. 

Slike kriser rammer samfunnet fordi det ikke fins noen demokratisk styring med store deler av økonomien. Vårt svar på det er at demokratiet tar kontroll over finans og kreditt, som er selve blodomløpet i en moderne økonomi. Blir det mindre maktspredning av slikt? Tvert imot. Det gir mer frihet til det store flertallet når vi får «mindre avhengighet av pengemennene», for å bruke slagordet til den første politiske bevegelsen av arbeidsfolk i vårt land, Marcus Thranes Arbeiderforeninger. 

I Norge var det nettopp arbeiderbevegelsens kamp som hindret den ekstreme maktkonsentrasjonen hos en liten overklasse som vi ser i andre deler av verden. Velferdsstaten svekket de fattiges avhengighet av de rike, enten det var arbeiderens avhengighet av den såkalte arbeidsgiveren eller den arbeidsløses avhengighet av almisser. Dette var maktspredning i praksis.

Men det forvitrer. Hvis dagens trender med fallende organisasjonsgrad og økende ulikhet fortsetter, vil klasseskillene i Norge være som i Italia om bare 15 år, ifølge forskningsprosjektet NorMod2030. I Italia lever 20 prosent under fattigdomsgrensa, og de ti prosent rikeste tar en tredel av de samlede inntektene. 

Det er dette som kan føre til velferdsstatens sammenbrudd, ikke Rødts program, slik Skartveit hevder. Alvoret i situasjonen bekreftes av de stadig flere tillitsvalgte ute på arbeidsplassene som blir med i Rødt. De forteller om sosial dumping, fagforeningsknusing, mer aggressive sjefer og uverdige arbeidsvilkår som vi trodde vi ble kvitt for 70 år siden. 

I en slik situasjon hjelper det lite med festtaler om et harmonisk trepartssamarbeid. Skal arbeidsfolk snu tilbakeslag til framgang, trengs en fagbevegelse og politiske partier som mobiliserer til kamp. Det gjør Rødt, og derfor vokser vi i rekordfart. 

1900-tallet ble stemmerettens tidsalder. Kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen gjorde slutt på elitens monopol på stemmeretten, og dermed deres monopol på politisk makt. Dette århundret bør bli demokratiets tidsalder. Århundret vi fratar eliten monopolet på økonomisk makt. Veien dit går gjennom en utvidelse av demokratiet til også å gjelde økonomien.

Det er essensen i Rødts program, en sosialisme som gir mer frihet og demokrati til folk flest, ikke mindre.