BLACK BOX-SAKEN: – Hvordan kunne mediene henge seg på en fullstendig subjektiv oppfatning og akseptere en retorikk hvor justisministerens samboer utpekte teateret som den skyldige, spør kronikkforfatteren. Foto: Leif Gabrielsen

Debatt

Når staten blir løgnaktig

Hvor ble det av den maktkritiske og faktaorienterte pressen i Black Box-saken? Hvorfor stilte ikke mediene flere kritiske spørsmål i løpet av en snart fire måneder lang prosess?

MARIANNE SOLBERG, forfatter

I de nordiske samfunnene, hvor staten er vår venn (eller hyrde), anser vi at staten borger for en offentlig sannhet, og at mediene borger for sannhetsundersøkelsen. Det er i en sterk grad tillitsbasert. Forholdet mellom den kritiske pressen og staten, tilsvarer forholdet mellom folket og staten, men kan også si noe om forholdet mellom folket og pressen. Disse forholdene er basert på fellesverdier som at opplysninger og informasjon er korrekte og rasjonelle. Det offentlige gir informasjon til mediene, og alle parter har fordel av, og i norsk sammenheng erfaring for, at disse opplysningene er korrekte. I totalitære stater er sannheten og ytringsfriheten det første som ryker.

Marianne Solberg.

I nærmere fire måneder var norsk presse og politisk virkelighet preget av et fryktbilde, slik også Dagbladets Marie Simonsen var inne på om pressens gjentagelse av justisministerens uttalelse om «angrep på demokratiet». Man kunne ikke vite, og det tryggeste var derfor å mane til forsiktighet. Oppfordringene, som hun sier, «syntes å bygge på samboerens første emosjonelle innlegg i VG». Da det første «angrepet» mot Wara-familien kom 7.desember, var kronikken til justisministerens samboer publisert 1. desember. Angrepet på norsk demokrati var, som Wara sa, politisk motivert. Statsminister Erna Solberg fulgte opp med uttalelsen om at vi nå beveger oss over i et samfunn hvor mange skremmes fra politikk på grunn av trusler og hets.

Hvordan kunne mediene henge seg på en fullstendig subjektiv oppfatning og akseptere en retorikk hvor justisministerens samboer utpekte teateret som den skyldige (selv under gjentatte advarsler fra justisministeren om å avvente politiundersøkelsene)?

Det justisminister Tor Mikkel Wara ikke sa, tok den mer enn relativt sentrale Frp-politikeren i norsk offentlighet, nestlederen av utenriks- og forsvarskomiteen, Christian Tybring-Gjedde, seg av. Hans statusoppdatering på Facebook 1. desember 2018 var som følger: «Black Box Teater legitimerer sitt hat mot nordmenn gjennom en absurd statsfinansiert teaterforestilling. De som står opp for Norge og advarer mot islamsk fascisme skal tvinges til taushet under dekke av kunstnerisk frihet».

Setningen er så mettet av innhold at den nesten er vanskelig å dechiffrere. For hva er det han faktisk formidler her?

les også

Jusprofessor: – Ikke lett for Wara å vende tilbake som justisminister

Innlegget er nå slettet. Men folk i kommentarfeltet hans tok umiddelbart oppfordringen: «Den enkleste måten er å stoppe alle offentlige bevilgninger til teateret som formidler løgn», «Her ser vi de virkelige rasistene som staten støtter», «Hvorfor griper ikke politiet inn?», «Nasjonalistene ble skutt etter krigen. I dag får de politieskorte og en delsnakker om ytringsfrihet», «Den dagen det smeller, så ryker disse venstreekstremistene først», «En Folkedomstol som må ta di politikerne som gjør alt di kan for å ødelegge Norge», «Vår tids Quislinger», og det var mange flere, blant annet kvinnen som med henvising til ytringsfriheten, demokratiet og den kristne kulturarven oppfordrer til «å gjøre noe» med «disse venstre menneskene som sprer hat mot oss vanlige folk». Dette er uttalelser fra helt vanlige norske borgere, fra Nord-Trøndelag, Hardanger og det blide Sørlandet, og de snakker ikke om Tybring-Gjedde, men om teateret og venstresiden.

Ikke lenge etterpå kom forslaget fra Frp om å stoppe statsstøtten til Black Box teateret. Med begrunnelsen at forestillingen «Ways of Seeing» inneholdt politiske angrep på navngitte personer, oppfordret til hærverk og brudd på privatlivets fred. Det var altså teateret som skulle tvinges til taushet.

Christian Tybring-Gjeddes Facebook-innlegg er nå slettet. Også Sylvi Listhaugs FB-innlegg fra 14.mars, hvor hun ansvarliggjorde regissøren Pia Maria Roll og Black Box-teatret for trussel og terroranslag mot familien Wara, ble slettet. Har vi en felles hukommelse av hvilke konsekvenser disse meningsytringene skaper?

Men hvordan stod det så til i pressen?

les også

Politiet henlegger saken mot Black Box Teater: – Jeg er glad på vegne av Norge

Nestoren i norsk journalistikk, Harald Stanghelle i Aftenposten, rakk å uttale seg om Wara-familien «som stod under angrep». Stanghelles innlegg illustrerer hvordan norsk presse, med enkelte unntak, tenkte i takt – med regjeringen: Black Box Teater krysset en farlig grense, skriver han 10. mars, «da teateret i forestillingen «Ways of Seeing» viste piratopptak av justisministerens hjem. Særlig graverende er det når teateret selv presenterer dette som en kartlegging av «nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn». Det var da også ordet «rasist» som var tagget på Tor Mikkel Waras husvegg og bil da det første angrepet kom i desember».

Tor Mikkel Wara har, ifølge Stanghelle, blitt stemplet «av aktivister som ikke skjønner rekkevidden av hva en slik stempling kan føre til». Aktivistene Stanghelle her tenker på er teateret. Hadde han sett forestillingen? Men Stanghelle er en observant analytiker og vet at naivitet er en fare som truer journalistikken: «Det betyr selvsagt ikke at det trenger være en teaterforestilling som har inspirert trusselmakerne som har fratatt en hel familie retten til trygghet i sitt eget hjem. Men det vil være for naivt å avfeie en slik sammenheng. Det finnes ekstremister som kan ha latt seg inspirere til å ta det hele fra bilde til handling».

Hvor ble det av den maktkritiske og faktaorienterte pressen? Hvorfor stilte ikke mediene flere kritiske spørsmål i løpet av en snart fire måneder lang prosess? Spurte noen Christian Tybring-Gjedde om hans definisjon av fascisme? Blir han ansvarliggjort?

Mangelen på pressens selvkritikk er nærmest forutsigbar. Det var en nærmest samlet norsk presse som overså dette. For øvrig var norsk offentlighet de samme dagene mest opptatt av å definere og klassifisere hverandre innen en norsk elite.

Ca en uke etter Bertheussens emosjonelt ladede kronikk kom forfatter Sverre Knudsens oppryddende kronikk «Teater, politikk og falske nyheter» publisert over dobbeltside i VG, hvor han grundig imøtegikk Bertheussens versjon. Hvordan var det mulig i en liten norsk offentlighet å unngå å ta innover seg motargumentene? Anså man virkelig at en farlig og hittil ukjent terrorgruppe kunne skjule seg på et teater?

les også

Et overgrep mot ytringsfriheten

Når Stanghelle i ettertid forsøker å omtaler situasjonen som upolitisk, vitner det om en fortsatt hjelpeløs naivitet. Når statsministeren fra Høyre, etter kondolansen for terrorangrepet i New Zealand, må stenge ned sin egen Facebook-side på grunn av hets, hat og rasistiske ytringer. Erna Solberg sier at hun ikke ønsker hat og rasisme, særlig ikke på sine egne FB-sider. Men det er i hennes regjering det fra sentrale politikere foregår en indirekte oppfordring til å bruke kommentarfeltene. Det er Frps sønner og døtre som nå utpeker Erna Solberg som hatobjekt.

Historisk har det vist seg at sannheten er det første som ryker i totalitære stater. Et annet tegn er når ytringsfriheten innskrenkes. Rasjonale må vike for det emosjonelle. Det er sånn det begynner, og det merkes ofte ikke før det er for sent. 

Når så grunnleggende samfunnsrettslige kompetanser er sterkt mangelfulle vil det kreve en sterk historisk bevisstgjøring i den generelle allmenndannelsen i norsk offentlighet – i spekteret folk, presse og politikk.

Sammen med et kurs i kritisk tenkning.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder