VIL TIL NORGE: Farida (13) og moren kom til Norge i 2011 og ble tvangsreturnert til Afghanistan i 2015. Da startet en lang prosess i retten. Etter å ha vunnet mot staten i tingretten, lagmannsretten og i Høyesterett, tapte Farida og familien hennes den fjerde runden i retten, men har bestemt seg for å anke dommen. Foto: Helge Mikalsen

Debatt

Farida-saken: – Barnets beste som ble borte

Farida ble rykket opp med rot, tvangssendt til et fremmed land i krig uten kjennskap til språk eller kultur.

KETIL HINDENES, fosterfar.

Våren 2014 ble FNs barnekonvensjon artikkel 3 tatt inn i vår Grunnlov. Slik viste vi for verden at vi verdsetter og tar vare på de små og svakes rettigheter. Vi tar barnet på alvor ved å ta barnets beste inn i selve Grunnloven.

Jeg overvar Farida-saken i Oslo Tingrett i november, og har lest dommen. Jeg prøvde å finne ett eneste sted der barnets beste er ivaretatt.

Jeg mislyktes - skjønt det er ingen mangel på «barnets beste» i Grunnlovens § 104. Allerede i første setning er det full guffe: «Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd».

Jeg grunnet på hva det betyr. Det latinske «spectare» betyr «se». Med "re" foran verbet, kommer betydningen «se om igjen, se på ny».  «Respekt» handler om en høyt utviklet evne til å kunne ta ett skritt til siden og se om igjen på vår egen måte å se på, se om igjen på egen synsevne, lytteevne, akseptasjonsevne, forståelsesevne og hjelpeevne. 

Grunnloven sier at barn skal ha «vern om sin personlige integritet». Det betyr at barnet er ukrenkelig, hel eller bevart i sin helhet. Farida ble på rekordtid en hel og norsk jente i liv og levnet. Klarte UNE i utvisningsvedtaket i mai å bevare henne i sin helhet? Tingretten mener det.

les også

Farida får ikke komme til Norge. Situasjonen i Afghanistan er forbedret, mener UNE.

La UNE forholdene til rette for barnets utvikling ved sitt vedtak, slik Grunnloven krever? Sikret staten den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet for Farida?

Familien ble dumpet på flyplassen i Kabul uten utkomme, nettverk eller familie, Farida har ikke fått utdanning på 4 år og tør ikke å menge seg med afghansk ungdom. Hun er vestlig, kan ikke det lokale språket og kjenner ikke koden og kulturen blant barn og ungdom der.

Grunnloven sier at barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. I vitnemål på telefon fra Kabul sa Farida at hun ikke har noe liv der.

«Det er et Helvete», sa hun og la til at det eneste håpet hun har, er å få komme hjem til Dokka. Ble hun hørt og ble hennes mening tillagt vekt? Hun er 13 år, men hennes vitnemål ble ikke en gang nevnt i domspapirene fra Oslo Tingrett. I hvilke handlinger og avgjørelser ble «barnets beste» et grunnleggende hensyn? Jeg har lett i domsavsigelsen, men fant dem ikke.

Loven og Barnekonvensjonens art. 3. gjelder alle barn, flyktninger så vel som norske statsborgere. UNEs vedtak viser et vederstyggelig hovmod overfor Farida, men også overfor Barnekonvensjonen og vår egen Grunnlov. Mange flyktningebarn har blitt håndtert på samme vis som Farida. Det er UNEs mål å gi alle den samme behandling, men det blir ikke mer rett av den grunn. «Vi kan ikke ta imot hele Afrika». Nei, - men vi kan behandle våre flyktninger med verdighet, etter loven og de regler som gjelder for det internasjonale samfunn. 

les også

UNICEF: Asylbarn får for dårlig behandling i Norden

Hvordan har staten kommet Farida i møte med «barnets beste» i vedtaket som UNE laget og tingretten godkjente? Tingrettsdommen starter denne sekvensen med å si at det er neppe tvilsomt at det beste for Farida hadde vært å forbli på Dokka sammen med sine foreldre (s.19).

Så kommer nedturen: «Imidlertid er ikke dette alene avgjørende», og retten starter en prosess med å veie den legitime Grunnlovens § 104 og den like så legitime Barnekonvensjonens art.3 opp mot «andre legitime hensyn». Her må Grunnlov og konvensjoner vike for «andre legitime hensyn» som forekommer meg å være UNEs maktarroganse.

Her spørres det om botid i Norge, og UNE har innført en tommelfinger-regel med 4 år og fem måneders botid før et barn får tilknytning til landet.

Farida oppnådde ikke mer enn skarve 3 år og åtte måneders botid. Det var den tiden hun brukte til fulle på å lære språk, kultur, venner, skole, alt hun kan og alt hun er. Det var da hun ble menneske etter et 5-årig liv i frykt og flukt.

«Da har hun ikke sterk tilknytning til riket», konkluderer UNE og tingretten gir sin aksept. Tingretten leter videre i «andre legitime hensyn»: «Er hennes situasjon vesentlig annerledes enn andre barn som returneres? Vil hun fortsatt få forsvarlig omsorg, er familien spesielt sårbar ved retur? Kan barnet lære seg morsmålet?»

Jo, en oppvakt jente som Farida kan helt sikkert lære farsi, dari, pashto eller hvilket som helst av de 45 andre «morsmålene» i Afghanistan, men vi vet - og UNE burde vite - at det er norsk som er og alltid vil være Farida sitt morsmål. Det lærte hun perfekt på 3 år og 8 måneder. Da ble hun hel og norsk, - og bare norsk. Ingen ting annet!

les også

Farida-saken opp for Høyesterett

«Retten kan ikke se det annerledes enn at UNE har foretatt en tilstrekkelig bred og saklig vurdering av de ulike vurderingsmomentene», leser vi i domspapirene. Dog kan vi lete uendelig uten å finne ett eneste moment fra Grunnlovens § 104 i vurderingen, - at barnet skal bli hørt, tillegges vekt, at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, vern om personlig integritet, sosial og helsemessig trygghet og ivaretagelse av barnets utvikling. Samtlige av punktene i Grunnlovens §104 er åpenbart blitt forbigått.

«Barnets interesser skal danne utgangspunktet, løftes spesielt fram og stå i forgrunnen».  Farida ble rykket opp med rot, tvangs-sendt til et fremmed land i krig uten kjennskap til språk eller kultur.

Livet hennes var på Dokka. Skolen, vennene, naboene som ble «storfamilien». Dansen, sangen, gleden, friheten. Bare det tomme avtrykket er igjen, - en sterkt savnet sprell levende jente som Norge påtok seg ansvaret for, for deretter å tvangssende henne til Kabul hvor hun er redusert til en fryktsom isolert jente uten reell mulighet for skolegang og utvikling.

les også

Farida (11) til Stortinget: - Jeg håper rettferdigheten kommer tilbake til Norge

Farida ble ikke hørt, hennes behov ikke tillagt vekt, det ble ikke lagt til rette for utvikling eller vern av hennes personlige integritet og hun fikk ikke den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet som Grunnloven foreskriver.

Hvor er «barnets beste»? Hvor er vakre ord i Grunnlov og Barnekonvensjon som skulle bli henne til del? De forsvant i tirader om at hennes situasjon ikke er vesentlig annerledes enn andre flyktningebarn, om kort botid og muligheter til å lære seg et nytt morsmål.

Men Faridas morsmål vil alltid være norsk. Det kan ikke UNE endre på, selv ikke med Tingrettens stempel og godkjenning. For Grunnloven forteller at Farida har krav på respekt for sitt menneskeverd. Da skal vi voksne trå til side og se om igjen på vår måte å se på - i respekt for barnet og Grunnloven.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder