«Mon tro hva dette forteller mest om: meg, eller et akademisk system på ville veier?»

I møtet med akademias tellekant-verden har jeg ingen sjanse. Doktorgrad, tre år som post doc på stort forskningsprosjekt, to bøker og masse relevant jobberfaring teller lite.

SVEIN HAMMER, Dr.Polit i sosiologi

Jeg skrev disse ordene tidligere i høst, men de ble ikke publisert. Spørsmålet fikk likevel et svar, da professor Erling E. Guldbrandsen i en kronikk i avisen Klassekampen slo fast at universitetene har blitt «pervertert til en maskin som skal samle poeng og tjene penger»:

«Globalt publiseres hundretusener av vitenskapelige artikler i året, gjerne med tynnest mulig innsikt i hver, for har du funnet ut noe er det strategisk smartere å smøre det tynt utover flest mulig publikasjoner … Artiklene registreres, arkiveres og glemmes, og nye pøses ut.»

«Søkere rangeres kun ut fra opptalte publikasjonspoeng og erfaring med å hente inn midler. Meritter som foreleser eller formilder ignoreres … Publikasjonenes innhold og relevans for arbeidsplassen, eller for studentenes framtidige jobbmuligheter, er ikke et tema i prosessen.»

«Det er så godt som umulig å få ansatt forskere med norsk-relevant erfaring.»

Guldbrandsen konkluderer med at akademia er blitt fanget i «en gigantisk telle- og regnemaskin», der «skjønnsmessig vurdering, fagkritikk, erfaring og forståelse» settes ut av spill.

Der Guldbrandsen skriver som ansatt forsker, er min posisjon jobbsøkeren som opplever at min brede og omfattende kompetanse nulles ut i møtet med tellemaskinen. For å kunne bruke meg selv som case, starter jeg med å konstruere en stillingsutlysning:

Vi ønsker å styrke forskningen på forholdet mellom samfunnsendringer, ideologiske brytninger og politikkutvikling på sentrale velferdsfelt. Forskningen bør etablere koblinger mellom empirisk felt og generelle samfunnsteorier.

Om jeg fant en slik utlysningstekst, ville jeg hoppet i stolen: drømmejobb! Med glød ville jeg skrevet jobbsøknad, der jeg startet med å henvise til min utdannelse, til doktorgraden, til senere forskning og en håndfull godt mottatte vitenskapelige artikler.

Deretter ville jeg pekt på at jeg fra 2001 har jobbet mye utenfor akademia, og slik tilegnet meg praksiskompetanse av stor verdi for den utlyste forskerstillingen. Først fire år som vurderings- og utviklingskonsulent i Trondheim kommune. Mine mest lærerike år noen gang, en dannelsesreise som styrket meg på ulike måter, inklusive som forsker.

Enhver samfunnsforsker burde jobbet i et dynamisk praksisfelt i noen år. En blir deltager og får kjenne mulighetene og frustrasjonene på kroppen (på et vis akademikere flest neppe aner mye om før de selv har prøvd det). Men samtidig medfører forskerutdannelsen at en blir en observatør som kontinuerlig fortolker feltet vi inngår i. Slik opparbeides kjennskap til feltet, analytisk innsikt, kreative ideer til problemstillinger osv.

Dette er ikke bare en teoretisk idé fra meg, ettersom årene i kommunen ble fulgt av tre år som post doc, der forskningen var direkte utledet av mine yrkeserfaringer med økt bruk av resultatindikatorer (eller «tellekanter») i norsk offentlig sektor. Vi kommer tilbake til dette.

I 2009 tok jeg på nytt veien ut i yrkeslivet, denne gangen FoU-ansvarlig i Husbanken. Et annerledes møte med offentlig velferdsproduksjon. På godt og vondt ble jeg kjent med det byråkratiske hierarkiet fra departement via direktorat og ned mot kommunene, samtidig som jeg fikk viktige innsikter i hvordan oppdragsforskningen i det norske velferdssystemet fungerer.

De nevnte momentene må med i den fiktive jobbsøknaden. Slik kan jeg få fram hvordan visse yrkeserfaringer gir en forskerrelevant kompetanse som ingen kan lese seg fram til.

Men: jeg vet at det vil være 100 prosent bortkastet. Komiteene som vurderer søknader er nemlig kun opptatt av hvilke eksamener vi har tatt, hva vi skrev om i doktoravhandlingen – og, ikke minst; hvor mange artikler vi har publisert de siste årene.

I elfenbenstårnet betyr hvilken som helst liten eksamen mer enn hva en tilegner seg gjennom direkte erfaringer. Når mine kvalifikasjoner vurderes, vil den kompetansen jeg har bygget ved å veksle mellom forskerrollen og yrkeslivet, bli ignorert. Komiteen ser det ikke, nevner det ikke, drøfter det ikke – som om det er fullstendig utenkelig at vi kan lære noe uti verden som overgår det en lærer på innsiden av universitetets korridorer.

Jaja, tenker jeg, trøsten får være at jeg tross alt har holdt trøkket oppe. I 2016 og 2017 gjennom to bøker med både faglig tyngde og kobling til vår imaginære jobbannonse. Innholdsmessig tilsvarer de 10-12 vitenskapelige artikler, og kvalitetsmessig står de trygt.

Men så var det disse små tellekantene da. I mitt post doc-prosjekt belyste jeg hvordan den økte bruken av resultatindikatorer har effekter på alle og enhver. I akademia har dette skapt en instrumentell logikk der det gjelder å spy ut masse småartikler, og der den som isteden skriver norskspråklige fagbøker kan risikere å bli stemplet som uproduktiv.

To bøker er kun to publikasjoner, og det er ingen ting i en verden der det gjelder å strø ut artikler og antologikapitler. Som om dét skulle tilsi bedre kvalitet? Unnskyld at jeg ler. De artiklene jeg har publisert, har vært peanuts sammenlignet med den faglige kraftanstrengelsen de to monografiene rommer.

I akademia betyr ikke sånt så mye, for i akademias maurtue må vi holde blikket lavt, skrive mange småtekster – og for all del ikke utvikle vår kompetanse gjennom for mange år uti den virkelige verden. For den som gjør sånt, får nok raskt høre at på dette steget i karrieren burde en ha kommet lengre.

Så da så.

Jeg fristes til å bruke sarkasme, for jeg er ikke så veldig imponert. Det burde en jo helst være, i møtet med kunnskapens og dannelsens antatte høyborg. Kanskje tiden er inne for seriøs kritikk av den diskursen som råder grunnen, når mennesker kategoriseres som kvalifisert eller ikke-kvalifisert til forsknings- og undervisningsstillinger?