DET VAR EN GANG: Den arabiske våren i 2011 var drevet av Egypts unge. I dag føler mange seg maktesløse – og livredde.
DET VAR EN GANG: Den arabiske våren i 2011 var drevet av Egypts unge. I dag føler mange seg maktesløse – og livredde. Foto: Espen Rasmussen/VG

Den arabiske frosten

MENINGER

KAIRO (VG) Sporløse forsvinninger, ubegrunnede arrestasjoner og angiveri. Angsten har tatt bolig i Egypts forfulgte opposisjon.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 02.04.18 22:42

Ett av årets minst spennende valg er historie. Egypt har gjenvalgt president Abdel Fattah el-Sisi (63) med 97 prosent av stemmene. Sisi er hærsjefen som kom til makten etter kuppet i 2013 mot Det muslimske brorskap og Mohamed Mursi, landets første ikke-militære president. Valgseieren var Sisis lenge før første stemme ble avgitt, slik regelen tilsier i et autoritært regime som Egypt.

41 prosent av de stemmeberettigede deltok i valget, ifølge den egyptiske valgkommisjonen. Millioner av egyptere valgte å bli hjemme.

Paranoiaen blant alle dem som ikke støtter Sisi gjennomsyrer hele samfunnet. Den sitter i veggene, i ordvalget og i de krypterte tekstmeldingene mellom venner. Den følger folk inn i drosjer, på kafeer og i sosiale medier. Angiveriet fra «pliktoppfyllende borgere» og nærværet av politi, hær og etterretning er altomfattende.

En sønns kamp

De kikker seg over skulderen med god grunn. I Egypts fengsler sitter opptil 60.000 personer som kan kobles til regimekritikk: Flere av dem er «brysomme» menneskerettighetsaktivister, journalister og revolusjonære fra den arabiske våren.

I Kairo møter vi en 22 år gammel jusstudent som er livredd for å bli likvidert uten forvarsel. Abdel, som han heter, leter etter faren og broren sin. Historien hans er skremmende, men dessverre ikke unik: Broren forsvant sporløst etter en støttedemonstrasjon for Mursi i juli 2013, som nettopp var blitt avsatt. Guttenes far, en advokat, dedikerte livet sitt til å lete etter sønnen og andre forsvunne. I september ble han selv arrestert. Nå har Abdel overtatt hans kamp.

«Å jobbe med menneskerettigheter i Egypt i dag er noe av det farligste du kan gjøre. Enhver som tar i temaet er utsatt for alvorlig, inhuman behandling, som kidnapping eller å bli puttet på enecelle», forteller 22-åringen.

Abdel vet at det kan være farlig å uttale seg i pressen. Moren til en forsvunnet ung kvinne ble nylig arrestert etter et BBC-intervju. Journalistene som dokumenterer temaet løper også en risiko. Nylig ble korrespondenten til den britiske avisen The Times deportert. En egyptisk kollega forteller at han vurderer å legge opp for godt. «Før visste jeg hvor de synlige og usynlige grensene gikk, men nå finnes de ikke lenger. Alt, absolutt alt, kan brukes mot deg», sier han.

Den tapte revolusjonen

Forfølgelse av opposisjonelle i Egypt er ingen nyhet, men omfanget skal være langt mer omfattende i dag enn under landets diktator gjennom nesten 30 år, Hosni Mubarak.

Den arabiske våren for syv år siden er blitt redusert til et håpefullt blaff i Egypts politiske historie. Tahrir-plassen, som i 2011 var stappfull av unge, revolusjonære som sto på barrikadene for å få Mubarak fjernet og demokrati innført, er helt folketom under valget – bortsett fra en mindre gruppe Sisi-tilhengere som danser på lasteplanet og oppfordrer andre til å støtte presidenten.

Håpet som blomstret under den arabiske våren har for lengst visnet på rot. Mange revolusjonære har forlatt Egypt. Flere holdes tilbake ved utreiseforbud. Til felles for de fleste, er at de er brakt i taushet.

«Det hele er en stor tragedie. Vi unge i Egypt har gitt opp å leve et bedre liv», sier Abdel. Han ser på dagens situasjon som en forlengelse av Mubaraks undertrykkelse, bare at «nå er det langt mer ondskapsfullt, der regimet knapt gidder å dekke til sine ugjerninger», som han sier.

Pressekontoret til tjeneste

Å dekke valget i Egypt, har gitt et interessant innblikk i et samfunn på tå hev. Dag én ble vi anholdt av politiet etter å ha intervjuet en tilfeldig velger i ti minutter på et torg i Kairo. Heldigvis hadde vi alle papirer i orden, og fikk slippe ut etter en times tid.

Det var nærmest umulig å få en motstemme til Sisi i tale. Stemmelokalene var, ikke overraskende, kjemisk renset for opposisjon. To ganger om dagen ringte pressekontoret i Kairo for å spørre hva vi drev med og om alt gikk greit. Det gikk ut en felles-e-post til journalistene der det ble fastslått at valgdekningen gikk smertefritt for seg og at «pressen var fri».

Pressekontoret glemte å nevne at friheten er avgrenset til regimestøtte.

Her kan du lese mer om