BRILLEBJØRN OG LUCY: - Hvis vi skal pakke inn alle farlige ting og situasjoner i kostymer eller rekvisitter, slik Brillebjørn gjør, da gjør vi oss selv en bjørnetjeneste, skriver artikkelforfatteren. (Foto: Skjermdump fra NRK)
BRILLEBJØRN OG LUCY: - Hvis vi skal pakke inn alle farlige ting og situasjoner i kostymer eller rekvisitter, slik Brillebjørn gjør, da gjør vi oss selv en bjørnetjeneste, skriver artikkelforfatteren. (Foto: Skjermdump fra NRK)

Lucy og Brillebjørn tar ikke barn på alvor

debatt
Publisert: Oppdatert: 16.04.18 12:36

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

I kinoaktuelle «Brillebjørn på bondegården» løses alle problemer med karneval og fantasimagi. Gi barna mer sannhet og mindre fjas. Brillebjørn og Lucy gjør oss alle en bjørnetjeneste.

FREDRIK DREVON, journalist og pappa.

Finnes det en universell løsning på barns problemer: En hurtig-løsning som er gyldig i alle situasjoner der barn ikke vil spise middag, eller bli levert til besteforeldre?

Ja, det er bare å bruke fantasimagi, så ordner alt seg. Dette er essensen av Brillebjørn på bondegåren, en 63 minutter lang barnefilm som handler om lille Lucys besøk på besteforeldrenes bondegård. Brillebjørn er et snakkende kosedyr som bare Lucy kan høre.

Nylig hadde jeg med fireåringen på filmen. Det var ikke mange følelser å spore hos henne underveis. Hun virket i hovedsak fornøyd med å få spise popcorn i mørket.

Brillebjørn på bondegården er en tannløs sekvens av så og si identiske scener, der Lucy blant annet får hjelp til å spise omelett og hoppe i høyet.

Problemet er den totale mangelen på utvikling og fremdrift. Lucy blir ikke modigere eller tøffere. Uansett hvilke problemer hun støter på kommer Brillebjørn til unnsetning med fantasimagi.

Filmen svikter fordi fantasimagi presenteres som den eneste mulige løsningen når hovedpersonen står fast. Slik feies alt som kan minne om frykt og konflikt under teppet. 

Lucy blir aldri utfordret. Alle problemer løses rutinemessig av Brillebjørn, som en overarbeidet bursdagsklovn. Lucy har det samme problemet i hver eneste scene. Hun tør ikke å prøve noe nytt. 

Dette er den eneste barnefilmen jeg har sett der hovedpersonen ikke gjennomgår noen som helst utvikling i løpet av fortellingen.

Noe annet rart ved filmen er at Lucys besteforeldre behandler henne likegyldig. Lucy må spise alene fordi bestefar skal i fjøset. Hva slags bestefar er det som prioriterer fjøs foran barnebarn, når det ikke er noen akutt situasjon med dyrene? Bestemoren dukker opp innimellom med trillebår og påsmurt glis. 

Slike besteforeldre ser man aldri i det virkelige liv. De finnes kun i reklame og dårlige barnefilmer. Hvorfor er ikke besteforeldrenes likegyldighet tematisert i filmen?

Det Lucy egentlig trenger er ikke fantasimagien til en fiktiv venn, men oppmerksomhet og livsvisdom fra bestemor og bestefar.

Fremfor å hjelpe Lucy til å sette ord på ting som er vanskelige, prøver Brillebjørn å fikse alt med fantasimagi. Ironisk nok går Brillebjørn tom for fantasimagi: Både bestefars traktor og pappas bil får kaninkostyme. Hva har Lucy lært ved veis ende? At kaniner er snille?

Hva skal foreldre svare når barn stiller spørsmål om døden, eller blir redde når de ser en hund? Skal vi som Brillebjørn rope fantasimagi, og kle oss ut som ku eller høne?

Jeg mener at Brillebjørns metode, der virkeligheten hele tiden skal dekoreres istedenfor å konfronteres, rett og slett ikke tar barn på alvor. 

Foreldre skal ikke bare beskytte barn, men også hjelpe barn til å bli selvstendige individer som kan møte motgang og lidelse med en rett rygg og et moralsk kompass.

Opp gjennom historien har myter formidlet i eventyr, sanger, bøker og film vært til stor hjelp i barneoppdragelse. Som mytologen Joseph Campbell sa, er myter selve speilet som vi trenger for å forstå oss selv, og reflektere over hvem vi er. Myter formidler noe grunnleggende sant.

Vi trenger fortellinger som kan hjelpe oss videre, og som vi kan bruke til å forstå oss selv. En fortelling som bare har til formål å skjerme oss, blir dermed løgnaktig.

Den canadiske psykologen Jordan Peterson har provosert mange såkalte intellektuelle, også i Norge, ved å understreke viktigheten av å rydde rommet sitt og snakke sant. Han kaller sannhet hjørnesteinen i samfunnet:

"Truth is the cornerstone of society, in the most real sense, if you're willing to take that leap, then tell the truth and see what happens (...) The truth is what redeems the world from hell, and that's the truth," sier Peterson.

Her ligger det et utrolig viktig poeng: Sannhetssøken er grunnleggende meningsfylt fordi det vi holder som sant gir oss en retning, det leder oss til hva det vil si å handle rett, og hva det vil si å være god mot andre.

Dette er også noe vi bør formidle til barn. Karneval er morsomt. Det er gøy å kle seg ut. Men hvis vi skal pakke inn alle farlige ting og situasjoner i kostymer eller rekvisitter, slik Brillebjørn gjør, da gjør vi os selv en bjørnetjeneste. 

Det vi bør gi til barn er fortellinger som hjelper dem i konfrontasjonen med sin frykt, så de kan sette ord på det ukjente, i både det indre og ytre mørket. De beste barnebøkene, fra Brødrene Grimm til Astrid Lindgren og frem til Iben Sandemose, lar barna bryne seg på både det trygge og morsomme, og det triste og ukjente, som jo har vært mytenes rolle siden tidenes morgen.

Hvis det kommer flere filmer om Brillebjørn, håper jeg bjørnen har et større register for å takle frykt og det ukjente enn hønedrakt og kaninører.

Noen vil svare: Slapp av! Det er bare en barnefilm.

Bare en barnefilm? Fortellinger du får høre som barn former deg som person, og er med deg i mange år, kanskje livet ut.

Denne artikkelen handler om