Foto: Tegning: ROAR HAGEN

Ulvedebatten handler om mer enn ulv: Varg i Vedum

MENINGER

Regjeringens vedtak om en robust ulvestamme i Hedmark splitter ikke bare de blåblå. Juleopprøret i Innlandet er et tverrpolitisk vardøger.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 31.12.16 12:05

Ulvesaken har en iboende sprengkraft som overgår hva den teknisk sett handler om. Paradoksene er legio. For den har også sine samlende egenskaper.

Spør bare Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum.

Ulven forener et bredt lag av naturvernere, sekteriske miljøforkjempere og enøyde rovdyrromantikere med nikkersadel, friluftsfolk og tallrike mennesker uten annen agenda enn et oppriktig engasjement for norsk fauna og biologisk mangfold.

VG mener: Galt å frede Hedmark-ulven

Det er også den saken som klarest tydeliggjør dyrevernaktivisters valg av side, idet lisensjakt av ulv er en kampsak, mens lidelser påført bufe av den samme ulven, ikke er det.

Regulere, ikke utrydde

Ulvens forsvarere har i det hele tatt lykkes godt med å etablere et svart/hvitt-narrativ, der man enten er tydelig for en bærekraftig stamme på norsk jord, eller ønsker arten komplett utryddet.

At de aller fleste, inklusive Høyres utmeldte medlemmer i Hedmark, ser for seg at ulven kan beskattes i likhet med andre rovdyr og våre bestander av vilt og fugl, blir ikke oppfattet. Eller vektlagt. Kun et marginalt mindretall av befolkningen ønsker ulven eliminert. Et flertall av oss ønsker den regulert og ivaretatt. Men i denne fortellingen er det ikke rom for nyanser.

VG-kommentar: «Koselig med ulv»

Politisk kollisjon

Den forvrengte virkelighetsoppfatningen har også gode kår på motsatt side, hos dem som ønsker en strengere rovdyrforvaltning med aktiv og konsekvent uttak av skadedyr. De færreste ser på ulven som noen verneverdig berikelse av naturmangfoldet, men kan akseptere dens eksistens så lenge bestanden holdes i sjakk – og langt unna der beitedyr ferdes.

Debatt: «La ulven leve»

Akkurat det er spesielt vanskelig i et omland hvor to politikkområder kolliderer; miljøpolitikkens krav til artsvern og landbrukspolitikkens krav til bøndene om å utnytte arealene mest mulig hensiktsmessig.

I en regjeringsperiode der særlig det siste er blitt et forsterket krav, er det ikke så underlig at folk som lever av husdyrhold blir en smule alterert. De opplever å gjøre hva de kan for å rette seg etter stadig trangere rammer fra de blåblå, samtidig som at myndighetene innskrenker mulighetene til å etterkomme pålegget.

Provokasjon

For folk som fysisk bor i områder hvor rovdyrplagen er høyst reell, er miljøminister Vidar Helgesens tilsidesettelse av Stortingets ulveforlik i vår ikke bare en provokasjon. Det er den ultimate bekreftelsen på at den politiske eliten i hovedstaden, forvaltningsbyråkratiet og sentralmakten ikke bryr seg om bygdefolk.

Enten fordi de ikke skjønner premissene for landsens liv, eller fordi de dypest sett gir blanke.

Dette er også en karikatur. Men ulven leses inn i en større sammenheng som symbolsak for alt det negative som skjer i distriktene på denne regjeringens vakt.

«Varg i veum»

Fra norrøn litteratur kjenner vi uttrykket varg i veum; det betegner en fredløs, en som har forbrutt seg mot det hellige, gjerne helt konkret ved å ta liv på den lokale offerplassen.

I Bygde-Norge er ingen ting helligere enn de desentraliserte funksjonene som gjennom generasjoner er bygd opp lokalt. Institusjoner og infrastruktur som har overlevd krig, «strukturrasjonalisering, kapitalinvestering, indoktrinering, hatlebakkisering, sentralisering og inflasjon», for å ty til en progressiv tirade fra Vømmøl Spellmannslag.

For fire-fem tiår siden sto det motkulturelle slaget mot Ap-statens sentraliseringsiver. Samtidig fikk vi distriktshøgskolene, sykehusutbygging og fylkeskommunen.

Kommentar: «Fremstiller nordmenn som monstre»

Nå heises den bygdenorske opprørsfanen mot de blåblå. Det er Høyre og Frp som har iverksatt endringene som skal gi oss robuste regioner med robuste enheter for å sikre befolkningen robuste tjenester.

Det kan være gode grunner til å reformere både forvaltning og organisering. Å gi folk flest et forbedret tilbud burde være en vinnersak. Det er det tydeligvis ikke.

Sp-momentum

Riktig nok bor folk flest i Norge på det sentrale østlandsområdet og i våre største byer, og de færreste her rammes av nedlagte fødestuer, stengte lensmannskontorer eller ulv.

De øvrige sliter noe mer med å se hvilke robuste fordeler som utløses lokalt ved at nærmeste politimyndighet flyttes ti mil unna. De forstår ikke hvorfor nasjonal infrastruktur som postvesenet skal gå med overskudd, at postkontoret må legges ned og postbudet ikke kan komme på lørdager. For dem er det ubegripelig at levende grendeskoler i kretser med skolebarn må stenge.

Lokalvalget i 2015 varslet at noe er i gjære. Etter at Venstre gikk i blåblå samarbeidsmodus og SV gikk i frø, har Sp blankpusset sin distriktspolitiske agenda. Det er i dag det eneste partiet som konsekvent taler bygdenes, utkantenes og distriktenes sak. Frp generelt og bygde-Høyre spesielt er heller ikke glad i rovdyr, men de er partipisket til å sitte stille i båten.

Kåre Willochs landbruksminister Johan C. Løken (H), Høyres nestleder i næringskomiteen Gunnar A. Gundersen og Frp-kollega Morten Ørsal Johansen liker Regjeringens linje dårlig. Men i likhet med Unge Høyres leder Kirstian Tonning Riise er de pent nødt til å finne seg i Erna Solbergs linje.

Alle som er lei av å høre at livet de lever er i utakt med tiden, at kommunen de bor i ikke er robust nok til å levere gode tjenester, at lokalsykehuset de sogner til har for dårlige leger og at rovdyr bare er innbilning, har derfor bare en ombudsmann: Trygve Slagsvold Vedum.

Senterpartiets posisjon i kjerneområder som Nord-Trøndelag, Sogn og Fjordane, Oppland, Hedmark og Telemark med en fremgang opp mot seks prosent i siste valg, sier sitt: Protestene mot robuste sentraliseringsmodeller, avvikling av offentlige tjenestetilbud og økende statlig inngripen i kommunale disposisjoner, er mer enn et blaff på meningsmålingene.

De partier som ikke klarer å lese det som skjer i distriktene og omsette det til praktisk politikk, vil ha samme utsikter i høstens valg som en utebeitende Hedmark-sau i ulvesonen.

Her kan du lese mer om