HØYERE STANDARD: - Så klart vi alle forventer mer av det utviklede og demokratiske Israel enn å drive med en voldelig, primitiv okkupasjon, bombing av hele nabolag, og utarming av et helt folk, skriver Snorre Valen, utenrikspolitisk talsmann i SV. Bildet viser israelske Merkava-stridsvogner på et jorde ikke langt fra grensen til Gaza. En lang rekke stridsvogner ankom den nordlige Gaza-grensen nær Erez lørdag ettermiddag. Foto:Harald Henden,VG

Debatt

– Israel er et av verdens mest utviklede land, og vi må holde Israel til en høyere moralsk standard enn avskummet i ISIL, skriver SV-politiker Snorre Valen.: Kronikk: Så klart vi forventer mer av Israel

I Israels tilfelle bør verdenssamfunnet jobbe for et sett med sanksjoner som rammer okkupasjonsøkonomien. Det er svært gledelig at Ap i så måte begynner å røre på seg

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Snorre Valen, stortingsrepresentant (SV)

Tusenvis av familier mister sine hjem og sender sine skadde til overfylte sykehus, mens en supermektig militærmakt ruller over dem. Nedslaktingen i Gaza gjør det åpenbart at verdenssamfunnet må reagere mot Israel. Sist ute er Anniken Huitfeldt i gårsdagens VG. Hun skriver at Arbeiderpartiet vil «arbeide internasjonalt for å innføre restriksjoner på varer produsert på okkupert land». Men samtidig skriver hun at vi «bør ikke gå inn for ensidige norske restriksjoner, men klart og tydelig fraråde norske selskaper mot å handle varer produsert på okkupert territorium».

Ikke overbevisende

Snorre Valen. Foto: ,

Det er svært, svært gledelig om Ap, som etter det nitriste «Dear Condi»-brevet fra Jonas Gahr Støre i 2006 ikke har løftet en finger for sanksjoner mot Israel, nå begynner å røre på seg. For det trengs. Det måtte harde kamper til fra SVs side før Arbeiderpartiet gikk med på den Midtøsten-politikken de nå smykker seg med i opposisjon. Bildene vi nå ser har nok overbevist mange. Utspillet fra Huitfeldt gir meg håp om at Norge snart kan bidra til et sanksjonsregime.

Men boikott eller andre sanksjoner er ikke, om man liker det eller ikke, et moralsk betinget valg alene. Vel så viktig er det om det er et egnet virkemiddel for å bidra til endring. Boikott eller andre sanksjoner er meningsløse om de kun bunner i fordømmelse, og ikke faktisk effekt.

Derfor må en være forberedt på å lette på sanksjonene lenge før en har oppnådd sitt mål (Norge lettet eksempelvis på sanksjonene mot Burma i 2012, selv om landet har langt igjen til å være et fritt demokrati. Det var en riktig beslutning). Så må en vurdere hvem sanksjonene rammer, eller er ment å ramme. «Boikott» er et ord som fjerner mange nødvendige nyanser. Sanksjonene mot Irak på 90-tallet var en katastrofe, fordi de rammet en fattig befolkning. En full boikott av Nord-Korea (om det skulle være aktuelt) ville sannsynligvis ført til en av verdenshistoriens største sultkatastrofer. Sanksjoner rettet mot lederskapet i Nord-Korea er en annen sak. Mange lands ledere, eller utvalgte toppersoner, utsettes for slike sanksjoner. Det samme gjelder Russland i disse dager.

Okkupasjonsøkonomien

I Israels tilfelle mener jeg, i likhet med for eksempel Norsk Folkehjelp, at verdenssamfunnet bør jobbe for et sett med sanksjoner som rammer okkupasjonsøkonomien hardt, og isolerer den:

For det første, fordi det er et pedagogisk poeng i seg selv å rette virkemiddelbruken mot den aktiviteten vi faktisk er mot, og det er okkupasjonen, ikke Israel i seg selv. Dette er kanskje spesielt viktig i en konflikt som denne, som oppfattes som eksistensiell av mange i Israel.

For det andre, fordi det er en endring i israelsk politikk som er nøkkelen til en slutt på sanksjonene. Da må vi bruke virkemidler som ikke isolerer oss fra de politiske kreftene i Israel som ønsker det samme som oss. Det israelske venstrepartiet Meretz har for eksempel merkingsaksjoner mot produkter fra de folkerettsstridige bosetningene. Det bør vi også ha.

For det tredje, fordi Israel er et ungt land med en helt spesiell historie. En vestlig-initiert boikott av alt israelsk vil helt uunngåelig, og med rette mener jeg, vekke svært uhyggelige historiske assosiasjoner, og jeg tror det vil overdøve den faktiske hensikten med en slik boikott. Av samme grunn synes jeg den gamle Jostein Gaarder-kronikken i Aftenposten som sirkulerer rundtom på sosiale medier i disse dager bommer helt på mål.

Dette gjør også at jeg er usikker på om jeg synes en kulturell og akademisk boikott er noe særlig lurt. Israelsk fredsbevegelse er under ekstremt press fra en dominerende og reaksjonær, religiøs høyreside, som så langt ikke har vakt et pip av protest fra norsk og vestlig høyreside. Nå nylig tok visepresidenten i Knesset, som tilhører regjeringspartiet Likud, til orde for etnisk rensing av Gaza. Vil israelsk venstreside og det som er igjen av fredsbevegelsen greie å stoppe denne galskapen alene?

Demokratisk og mangfoldig

Hvorfor dette fokuset på Israel, spør mange. Det finnes en rekke andre land i verden som lider eller gjør urett, hvorfor er SV så opphengt i Israel? Hva med ISIL i Syria? Spørsmålet kommer gjerne ispedd en antydning om antisemittisme, og da er bunnen nådd.

Vel, svaret er ganske enkelt:

For det første: Israel er et av verdens mest utviklede land, med et utrolig mangfoldig demokrati. Landet er OECD-medlem. Det er en intellektuell fornærmelse å plassere landet, og graden av landets innbyggeres mulighet til å påvirke sitt lands politikk, i kategori med katastrofestater som Nord-Korea eller autoritære okkupanter som Marokko. Så klart vi alle forventer mer av Israel enn å drive med en voldelig, primitiv okkupasjon, bombing av hele nabolag, og utarming av et helt folk. Så klart jeg holder Israel til en høyere moralsk standard enn avskummet i ISIL.

Kanskje spesielt på norsk venstreside forventes mer. Det er ikke mange tiår siden SV (da SF) var et av nordens mest israelvennlige partier, og både Arbeiderpartiet og SF hadde partimedlemmer som reiste av sted til Kibbutz. Tusenvis av nordmenn har tjenestegjort i Libanon. Mange, mange mennesker i Norge føler en forbindelse til Palestina og Israel. Og de er dypt skuffet over Israels moralske konkurs, og vilje til å ofre sivile i grusomme angrep på sivile mål, og med hensynsløs bruk av forbudte våpen i tett befolkede områder.

Uredelige argumenter

For det andre: Jeg har, så så mange andre på norsk venstreside, stått på stand og gått i demonstrasjonstog for et fritt Iran, kampen mot okkupasjonen av Vest-Sahara, en slutt på Tyrkias undertrykking av kurderne. Der har jeg sett mange SVere, Arbeiderparti- og Rødt-folk. Unge Høyre eller Frp? Ikke særlig. Det er noe helt særegent kynisk over å bruke fæle konflikter man ellers ikke engasjerer seg i, som moralsk forsvar for israels okkupasjon. Og det er fullkomment uredelig. Om de som hisser seg opp over SVs israelpolitikk er så bekymret for Vest-Saharas skjebne, kan de jo begynne med å skrive av SVs uttalelser om Marokko og bli med neste delegasjon dit på studiereise, eller kanskje forholde seg litt mer tause.

Jeg forbeholder meg retten til å bli rasende over Israels arbitrære voldsbruk mot en hel sivilbefolkning, uten at folk skal bære seg over hvor udannet kritikken er, eller tørt påpeke at «det er verre andre steder».

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder