ISIL: - Iran sitter nå med nøkkelen til stabilitet i Irak, Syria og Libanon. Landet er blitt Midtøstens «uunnværlige nasjon» - og Vesten har bare seg selv å takke, skriver kronikkforfatteren. Her står opprørere fra ISIL vakt utenfor Mosul i Irak den 11. juni. Foto:Reuters,

Debatt

Kronikk: Iran tjent med Irak-kaos

ISILs fremvekst kan føre til at Irans revolusjonsgarde,
USA og kurdiske Peshmerka kjemper side ved side. Flere og flere sjia-arabere vil se mot Teheran for å få støtte. Det gir Iran mer makt der landet trenger det mest - blant sunnier i Midtøsten.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over fem år gammel

David Patrikarakos, journalist og Iran-ekspert

Selv etter Midtøstens standarder for brutalitet vekker det oppsikt når noen kastes ut av Al-Qaida for å være for fanatisk og voldelig. Det skjedde imidlertid med Den islamske stat i Irak og Levanten (ISIL), en jihadistgruppe som i utgangspunktet var lojale mot Osama bin Laden, og som nå plyndrer seg igjennom Irak.

ISIL har nå tatt store deler av landet, blant annet den nest største byen Mosul, terrorisert lokalbefolkningen, spredt panikk i hele den arabiske verden og gjort Europa og USA bekymret. Men i Teheran er reaksjonen sannsynligvis mer nyansert.

På overflaten utgjør ISILs nylige fremvekst i Irak en direkte trussel mot iranske interesser. Som sunni-jihadistgruppe står ISIL for alt det fundamentalistiske sjia-landet hater, men Teherans umiddelbare bekymring er nok at ISIL skal angripe Bagdad, hvor Iraks sjia-statsminister Nouri al-Maliki sitter, en mann som lenge har vært viktig for iransk innflytelse i Irak.

Uklok støtte til uklokt styre

David Patrikarakos Foto: ,

Invasjonen i Irak i 2003 var på flere måter fordelaktig for Iran. For det første ved at fienden Saddam Hussein ble fjernet, for det andre ved at landets sjiamajoritet fikk makt (deler av maktapparatet har sterke bånd til Teheran), og for det tredje ved at man ikke lyktes i å skape et stabilt politisk system etter krigen, noe som både skapte grobunnen for dagens krise og lot iranerne spre sin innflytelse (som er betydelig selv om den ofte overdrives) gjennom hele landet.

Både USA og Storbritannia har tydelig fordømt ISIL, men sannheten er at de selv må ta mye av skylden for de underliggende årsakene til krisen, og noe av skylden for den mer umiddelbare årsaken: al-Malikis autoritære og politisk ukloke styre.

I 2006 støttet den daværende britiske utenriksministeren Jack Straw og hans amerikanske kollega Condoleezza Rice al-Maliki som statsminister ut fra et felles ønske om å få en «sterk mann» til å lede Irak. Dessverre lå den raske forvandlingen fra «sterk» til autoritær like lett for ham som sekterisk trangsynthet. Sunni-ministere ble jaget fra kontorene sine, og politiet og rettsalene ble brukt som verktøy til å knuse politiske motstandere. Og blant folket ble spenningene mellom sjiaene som satt med makten og sunniene sterkere og sterkere, noe som stadig utarter i vold.

Det bør være unødvendig å nevne at al-Maliki var kandidaten Iran foretrakk (ryktene vil ha det til at sjefen for Quds-styrkene, Oassem Suleimani, sannsynligvis Midtøstens mektigste etterretningsagent, personlig godkjente kandidaturet hans), og at iranerne gjentatte ganger har mobilisert for å gi ham stemmer ved valg. Al-Maliki liker ikke iranerne, men han trenger dem. Og det får de ham til å betale for.

Åtte år under al-Maliki har sørget for at Iraks underliggende splittelser har kommet til overflaten (ikke minst hatet mellom sunnier, sjiaer og kurdere), noe som har vært viktig for ISILs suksess i det siste. Gruppen har kunnet storme igjennom det i hovedsak sunnidominerte nord-Irak takket være støtte fra fraksjoner i lokale sunni-samfunn og liten motstand fra en irakisk hær som for det meste består av sunnier og kurdere; ingen av dem har noe hastverk med å dø i kamp mot sine religiøse trosfeller - for al-Maliki. Samtidig har sjiastyrkene i området ingen planer om å dø for å forsvare sunnibyer som Mosul og Tikrit.

Teheran har reagert på Iraks militære svakhet med å sende to bataljoner av Revolusjonsgarden til Irak. Dette er igjen problematisk på overflaten: Iran kjemper nå i to kriger, i Syria og Irak, mens landet må utholde omfattende sanksjoner og isolasjon fra resten av verden.

USA og Iran - side ved side

Men iranerne vet hvordan det er å kjempe i vanskelige kriger under vanskelige forhold. Under Iran-Irakkrigen kjempet de alene, mens nesten alle de andre araberstatene støttet et Irak som også fikk støtte fra Vesten. Denne gangen vil de ikke være alene. USAs president Barack Obama har lovet å handle (selv om han ikke vil sende bakkestyrker). 275 amerikanske soldater har allerede kommet til Bagdad for å bidra med kompetanse for den irakiske hæren, og Kongressen skal snart diskutere om USA skal etterkomme al-Malikis anmodning om amerikanske luftangrep mot ISIL.

Selv om dette ikke vil skje med det første, kan vi ikke avskrive muligheten for at USA vil bruke droner. I så fall vil USA i praksis bistå Iran med luftstøtte. Den store Satan og de gale mullahene som kjemper side ved side - det kan skje bare i Midtøsten.

Alt dette betyr at ISIL må kjempe mot Irans Revolusjonsgarde, USA (i en eller annen form) i tillegg til kurdiske Peshmerga-styrker. Alle sammen er langt mer effektive krigere enn ISILs egne fanatiske slaktere, uansett hvor herdet de er av krig. Iraks religiøse sjialeder, storayatollah Ali Sistani, utstedte nylig en fatwa hvor han oppmodet de som kan kjempe om å gjøre det, og ISIL vil også møte sjiakjempere. De vil naturlig nok ikke vise ISIL noen nåde. Den militære trusselen som gruppen utgjør, er alvorlig, men begrenset. Mer kaos er fortsatt den største faren i Irak, ikke etableringen av et kalifat.

Økt iransk innflytelse

Noe kaos i Irak er sannsynligvis en fordel for Iran. For det første vil det sørge for at Irak stadig er svakt og mer avhengig av dem. Iraks sjiamajoritet, deriblant mange som er skeptiske til Irans innflytelse, har ikke noe annet valg enn å holde seg tett inntil Teheran som en beste mulighet til å verne om selvstendigheten etter krigen.

ISILs herjinger i Irak og Syria har også skremt sjiasamfunn andre steder i Midtøsten. Bildene som nylig kom av ISIL som massakrerer irakiske sjiaer, viste tydelig de irakiske myndighetens manglende evne til effektivt å bekjempe sunni-jihadister (i likhet med sin syriske motpart). Bare Teheran har vist seg i stand til å beskytte sjiaene mot det de ser som voksende sunni-ekstremisme i hele regionen.

Irans innflytelse hos sjiagrupper i sunniland (som også har en tendens til å bli overvurdert) kommer også til å vokse av samme årsak. I Bahrain og Saudi-Arabia lever sjiaene under en stadig trussel, både fra sunni-ekstremisme og fra mer generell sosial diskriminering. De gjør det kanskje ikke med lett hjerte, men flere og flere sjia-arabere vil se mot Teheran for å få støtte, noe som gir Iran mer makt der landet trenger det mest - i blant sunnier i Midtøsten.

Iran sitter nå med nøkkelen til stabilitet i Irak, Syria og (gjennom sin militsgruppe Hisbollah) Libanon. Landet er blitt Midtøstens «uunnværlige nasjon» - og Vesten har bare seg selv å takke.

Mer om

  1. Midtøsten

Flere artikler

  1. Irakiske styrker slår tilbake mot ISIL

  2. Iraks sjiamuslimer lover sunniekstremister kamp

  3. Den muslimske religionskrigen

  4. Trener Norge terrorister?

  5. Krise skaper nye allianser

  6. Dette er nøkkelspillerne i Irak-konflikten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder