Foto:,

Kommentar

Hvor er Midtøstens Nelson Mandela?

Denne uken kom terrortrusselen fra Syria til Norge. I Midtøsten lever alt for mange mennesker med vissheten om at
terroren kan ramme dem - når som helst.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

De siste ukene har vi vært mest opptatt av krigshandlingene mellom Israel og Hamas. Men i land som Irak og Syria er terror hverdagen. Islamistiske terrororganisasjoner fester grepet om stadig større områder. Situasjonen blir verre og verre.

Hamas tilhører den ekstreme islamistiske bevegelsen. Organisasjonen bruker vold for å oppnå sine politiske mål - ikke bare mot Israel, men også mot sine egne innbyggere. Opposisjonelle fengsles, motstandere kastes ned fra hustak. Kvinner undertrykkes og minoriteter presses ut fra Gaza. I Hamas-kontrollerte Gaza er det ikke ytringsfrihet, ikke religionsfrihet, og ikke frihet til å elske hvem man vil. Hamas dyrker en martyrkultur, der de som utfører selvmordsaksjoner mot uskyldige sivile, hylles som helter.

Pengeflom

Palestinerne hadde muligheten til å bygge et godt samfunn i Gaza. Men Hamas-lederne har brukt byggematerialene til å lage tunneler, ikke til å bygge skoler, sykehus og fabrikker. De har ikke engang brukt sementen og betongen til å bygge tilfluktsrom som kan beskytte barna mot bomber fra Israel. Selv om Hamas vet at bombene kommer når de selv skyter mot Israel hver eneste dag - år ut og år inn.

Det kunne vært annerledes. Palestinerne er blant Midtøstens best utdannede og mest moderne arabere. De kunne bygget et samfunn der menneskene levde i frihet, med økonomisk vekst og utvikling. Verden ønsket oppriktig at det skulle lykkes. Norge har helt siden 1993 ledet giverlandsgruppen for de palestinske områdene. Det har flommet inn penger.

Men etter at Israel trakk seg ut fra Gaza i 2005, valgte palestinerne terrororganisasjonen Hamas til å lede seg. Det ble en katastrofe. I 2007 ble det brudd mellom PLOs gamle politiske fløy, Fatah, og Hamas. Bruddet førte til at Fatah styrte Vestbredden, mens Hamas tok kontrollen i Gaza.

Israel som modell

Salam Fayyad, som ikke tilhørte noen av de to partiene, tok over som statsminister på Vestbredden. For fem år siden møtte jeg ham i Ramallah.

Fayyad er et av de mest imponerende menneskene jeg har møtt. Han skapte tillit rundt seg, og var en mann også israelerne følte at de kunne stole på. Men han jobbet uavhengig av fredsprosessen med Israel. Hans viktigste mål var å bygge en palestinsk stat, institusjon etter institusjon. Sentralbank, børs, skattesystem, politi, departementer og direktorater. Han visste at en stat ikke blir til bare ved å erklære den opprettet.

Den palestinske statsministeren ønsket å arbeide jevnt og trutt helt til den nye palestinske staten var et faktum som ingen kunne komme forbi. Han brukte faktisk Israel som eksempel. Israels første statsminister, David Ben-Gurion, handlet mens verden diskuterte. Han bygget staten, med alle dens funksjoner og institusjoner, til det ikke var noen vei tilbake. Fayyad sa til meg:

- Vi skal bygge et velstyrt og åpent samfunn, med alle institusjoner på plass. Den eneste forskjellen på oss og andre stater vil være at vi er okkupert. Tenk hvilket press det vil sette på hele fredsprosessen.

Fayyad kom et stykke på vei. Men han måtte slutte før jobben var fullført, etter at Fatah og president Mahmoud Abbas lenge hadde gjort sitt beste for å undergrave ham.

Jødehets i Tyskland

Nå er palestinerne og israelerne lenger fra hverandre enn på lenge. Vi ser en stadig sterkere polarisering, og ytterpunktene styrkes på begge sider av konflikten. Der palestinere og jøder for noen tiår siden handlet med hverandre, og jobbet sammen, er det nå omtrent ikke møtepunkter mellom palestinere i Gaza, og jøder i Israel. Situasjonen bidrar heller ikke til å dempe spenningene mellom jødiske og arabiske israelere. Tvert om.

Også her hjemme blir debatten stadig mer polarisert. Det er underlig at så mange tar så tydelig side. I Norge holder venstresiden stort sett med palestinerne, mens høyresiden gjerne sympatiserer med Israel. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være slik, og jeg aksepterer det ikke.

Konflikten er nær uløselig. Begge parter har gjort store feil. Begge parter har en berettiget frykt for den andre. På begge sider frykter mennesker for sin eksistens. Det er en situasjon som innbyr til sympati for alle som er berørt av konflikten - og raseri mot ledere på begge sider som ikke makter å komme sammen i fred.

I stedet ser vi et debattklima, både her hjemme og i resten av Europa, som skremmer. Under gatedemonstrasjoner i Tyskland skal det ha blitt ropt "Gass jødene". I Paris blir synagoger angrepet, og jødiske butikker brent ned. På sosiale medier skriver mange at Hitler hadde rett.

Hvor er Nelson Mandela?

Kan vi sitte stille og se på dette? Eller har vi et ansvar for både å forstå og kritisere begge parter der det er på sin plass? Og stille krav - også til en terrororganisasjon som vil utslette sin motpart, og bruker bomber og terror for å nå sitt mål?

Konflikten har en lang og vond historie. Historien gir hele tiden konflikten ny næring. Dersom det skal være det minste håp om en løsning, må historien legges til side.

Spørsmålet er: Hvor er Midtøstens Nelson Mandela? Hvor er lederen som er i stand til å legge historien bak seg og bygge bro over nesten uoverstigelige motsetninger? Som kan snakke om tilgivelse og forsoning, og er villig til å finne en ny vei?

En slik leder på palestinsk side hadde satt Israel under et større politisk press enn noe israelske myndigheter har opplevd. Men i stedet spiller islamistene på dødens ideologi - som nå også truer med å ramme Norge.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder