Foto: . ,

Ta frem innestemmen, folkens!

Alle vil ha strengere asylpolitikk. Om de skal få viljen sin må de dempe seg og sette det partipolitiske spillet på pause.

Publisert:

Mens det virkelige flyktningedramaet foregår i en plastbåt på Middelhavet, på et busstak gjennom Sahara, halsende ut av Aleppo, i en leir i Jordan og i kulden i Murmansk, så har Norge sitt eget politiske flyktningdrama.

Først en oppsummering. Dette har skjedd:

1) I høst økte antallet asylsøkere dramatisk. Flyktninger syklet over grensen i Finnmark, kapasiteten var nær kollaps. Alle var enig i at vi måtte forsøke å få ned antallet som kom.

2) Partiene på Stortinget med unntak av SV og MDG vedtok et asylforlik i november med mål om innstramming.

3) I romjulen presenterte den borgerlige regjeringen sine 40 forslag til hvordan.

4) Tirsdag gikk fristen ut for å si sin mening om forslagene. Det kom rundt 230 høringsuttalelser, mange med kritikk for brudd på menneskerettigheter, for faktafeil og manglende utredning. Noen ba også om mer innstramming.

Ennå er altså ingenting vedtatt. Nå skal innspillene fra politiet, fra integreringsansatte, asylbransjen, kommuner og en rekke andre aktører leses av Sylvi Listhaugs departement.

Det meste vil bli vedtatt

Selv om det har vært mye bråk i ukene som har gått, blir det endelige, sentrifugerte forslaget til å bli lagt frem rett over påske. Kanskje blir det bare 38 punkter, men antakelig ikke. Vi har med listhaugsk ærgjerrighet å gjøre.

Siden alle er enig i at vi trenger innstramminger, og ingen har kommet med noen bedre forslag til hvordan vi skal få ned antall asylsøkere, vil pakken stort sett bli vedtatt.

Den innsikten burde få partene på borgerlig side til å slutte å drive med rituelt selvmord.

Drama queen-taktene til Venstre, som denne uken like godt vraket alle 40 innstrammingspunkter, virker komiske når vi vet at partiet er enig i det aller meste. Det ville vært mer konstruktivt å jobbe for endringer i de forslagene de virkelig er imot.

Samtidig tøffer Listhaug seg på grensen til det parodiske. Man mistenker henne av og til for å ikke ønske sine egne forslag vedtatt. En litt mer ydmyk tone, ting som å gi motstanderne små seire, ville ha hjulpet. Et lite kompromiss fører kan hende til at Listhaug til og med får gjennom noen av de mest omstridte forslagene, som at flyktninger bare skal få være midlertidig i Norge.

Politisk markering

Når Venstre og Listhaug driver med denne poseringen er det av indremedisinske grunner.

Mange i partiledelsene er rett nok mer moderate sjeler, men de skal hanskes med rasende partimedlemmer på fløyene og dessuten sørge for å beholde velgeroppslutningen. Man kan skjønne behovet for å roe gemyttene internt. Men det er så lenge til valget. Trassige markeringer som dette gjør det mye vanskeligere å lande et godt resultat.

Posisjonspolitikerne må se helheten

Denne uken er det gjort et poeng av at mange radbrekker innstrammingsforslagene til Listhaug. Som om biskoper skal kunne skrote hele pakken.

Men kritikken som er kommet er av det gode. De som driver asylmottak, politiarbeid og integrering har greie på sine fag. Og det er åpenbart at alt ikke har vært like gjennomarbeidet fra departementets side. Listhaug kommer til å måtte foreta endringer.

Slik skal høringer fungere, som en kvalitetssikring. Når Listhaug legger frem et endelig forslag til Stortinget om noen måneder kommer det til å være bedre enn i dag.

Men samtidig som demokrati i utfoldelse er vakkert, er gjennomlesing av høringssvarene også en påminnelse om at høringsinstansene er opptatt av sine egne fagområder. De sitter ikke med det helhetlige ansvaret for innvandringspolitikken. Det er heller ikke deres oppgave. Men ulike ønsker og hensyn krasjer hele tiden. Da er det opp til politikerne å velge det de synes er viktigst og få politikken til å henge sammen.

Vi trenger en total omlegging

Hverken Listhaug eller Venstres tone er med på å sikre en slik god, sammenhengende politikk. For det politiske spillet tar ikke hensyn til nasjonale interesser. Å prioritere å holde egne velgere glade, blir som den velkjente pissinga i buksa for å holde varmen. Det straffer seg på sikt.

Og denne kjeklingen foregår altså samtidig med at EUs yttergrense har brutt sammen. Hver nasjon er overlatt til seg selv. Millioner av mennesker har faktisk rett til opphold i Norge om de kommer seg til grensen, også med Listhaugs regler. Derfor bør hele asylinstituttet legges om.

En Listhaug uten kompromissevne får bare håpe på en ny bølge av asylsøkere. Da får hun nok vedtatt det hun vil. For den offentlige hukommelsen er kort. Den siste tiden har antallet asylsøkere gått ned. Da lyder kravene om en mer human politikk. Men når flyktningene blir mange igjen, da vil kravene om innstramming overdøve alt det andre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder