Senterpartiet - kua vadis?

MENINGER

Senterpartiets pressekonferanse onsdag var ikke som juleavslutninger flest. Det manglet vise menn og en ledestjerne. Men okse der og asen sto.

kommentar
Publisert:

Foran hjorden av politiske journalister skulle Senterpartiets hyrder forklare høstens nederlag. Et valgresultat så dårlig, i Sp-sammenheng, at det hadde avfødt et internt evalueringsutvalg. Kunne det frelse partiledelsen?

- Gi oss Barabbas, ropte havarikommisjonen.

Trygve Slagsvold Vedum toet sine hender. Ola Borten Moens mørkeblå åsyn var preget av syv slag.

- Sentralstyret snakket om hva som ville være best for partiet: At ledelsen tar skjeen i en annen hånd, bretter opp ermene og går løs, eller er partiet best tjent med noe annet? kommenterte Liv Signe Navarsete.

Løsdrift ville vært i god Sp-ånd, men neppe gagnlig i dette tilfellet. Dessuten har hun forsøkt det. Med Sandra Borch og Ola Borten Moe.

- Slik jeg opplever sentralstyret, ønsker de ikke en opprivende strid om ny ledelse nå, fortsatte hun.

Tillit?

Politisk redaktør i Trønder-Avisa, John Arne Moen skrev i går at det interessante spørsmålet er hvorvidt Navarsete har tillit som Sp-leder fordi partiet virkelig ønsker henne - eller om den bunner i hva Navarsete selv understreket; at man ikke ønsker en opprivende lederstrid. I så fall ligger øksen allerede ved roten.

Selv akter Navarsete å «tvihalda på julestemninga». Der i gården betyr det røkelse. Hun vil finne ut hvem som var kilde til VGs avsløringer av innholdet i rapporten. Til Politisk kvarter på NRK bemerket hun:

- Det må være en målsetting å røyke ut den eller dem som står bak.

Sprengstoff

Som partileder lider Liv Signe Navarsete av et Ole Brumm-syndrom. «Det hørtes så klokt ut inni hodet mitt, men så skjedde det noe på veien ut», sa Brumm til Nasse Nøff.

Dersom rapporten hadde vært så krass som lekkasjene i VG kunne tyde på, ville det vært vanskelig for henne å fortsette, sa Navarsete til NRK.

Trønder-Avisas kommentator fremholder med rette sprengstoffet i utsagnet. Indirekte bekrefter hun at rapporten er redigert etter VGs oppslag, og at kritikken mot henne er nedtonet. Evalueringsutvalgets opprinnelige tekst ville ha åpnet for lederskifte.

Nå er det lite sannsynlig at det kommer. For organisasjonens del bør hun bli sittende til landsmøtet i 2015. Men så må hun vike plass. I mellomtiden kan nestleder Trygve Slagsvold Vedum bygges opp til å overta. Det er Marit Arnstad som har odelen, men hun vil ikke. Ola Borten Moe kan ikke. Ikke ennå.

Fesjå

For alle andre enn Senterpartiets velgere er det som nå skjer et underlig fesjå. Hvordan er det i det hele tatt mulig å hevde at valgresultatet var så elendig at det skulle utløse krav om en havarikommisjon?

Det var Arbeiderpartiet og SV som gjorde dårlige valg. Men begge maktet å snu nederlag til indremedisinsk seier. Ap ble landet største parti. SV fikk livet i gave.

Sp var dømt nord og ned før valget, og lå stadig under sperregrensen på meningsmålingene. Men kom altså inn med ti representanter. Senterpartiet gikk tilbake 0,7 prosentpoeng. Null komma syv. Ikke 6,6 som Frp. De mistet ikke ni mandater, som Ap, men ett. Hvorfor klarer ikke Senterpartiet å glede seg over et helt OK resultat?

Fordi Sp er et maktparti.

Det trives ikke i skyggenes dal. Vekstvilkårene er for skrinne. Senterpartiet vil være med og styre og gjør hva det må for å få en hånd på rattet igjen. Ingen kan være overrasket over det. Et parti som ikke søker makt er uinteressant.

Målt i politisk gjennomslagskraft, er Liv Signe Navarsete en av Senterpartiets mest suksessrike ledere. Det er derfor hun nå får så mye tyn.

I 2009 ga 165 000 velgere sin stemme til Sp. I 2005 gjorde 171 000 det samme. Ingen har fått større uttelling enn disse velgerne. Liv Signe Navarsete har vært partileder siden 2008 og statsråd siden 2005. Hun kan vise til resultater hele veien. Men nye tider krever ny kurs og nytt mannskap.

Arven etter Anne

Senterpartiet har kommet dit det er i dag takket være alliansen fra EU-kampen i 1994. Det var i forlengelsen av denne at lederen for det største LO-forbundet, Jan Davidsen, kunne la seg hylle på Bondetinget - som garantist for ostetoll, samvirkeordninger og et regulert landbruk.

Et oppsiktsvekkende ahistorisk samrøre som ikke ville vært mulig før Anne Enger Lahnstein førte partiet inn i offentlig sektor og Kommuneforbundet.

Det var utvilsomt strategisk riktig den gang, og noe de færreste senterpartister beklager. Men manøveren medførte også en viss fremmedgjøring.

Kornprisen er en ting, å bli slått i hartkorn med SV og Arbeiderpartiet noe helt annet. I sin sjel er Senterpartiet et borgerlig næringsparti, og slik vil det gjenoppstå.

Her kan du lese mer om