bilde

Foto: Tegning: Roar Hagen , VG

Kommentar

Statsministeren tvinges til ledelse

Erna Solbergs regjering halser etter begivenhetene i flyktningkrisen. Det vi ser er ikke lederskap, men krisehåndtering. Vi har fortjent bedre.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Innen neste uke er den norske utlendingsloven endret i ekspressfart. Det meste av vanlige prosesser rundt lovendring er satt til side for å håndtere flyktningstrømmen over Storskog. I Stortinget i går forsøkte Erna Solberg å fremstille dette som myndig handlekraft. Men det minner like mye om politisk panikk.

Siden strømmen av mennesker over Storskog begynte, har det vært en rekke ulike versjoner av hva som egentlig skjer. Mens regjeringen satt i delikate kontakter med russerne, buste nestleder Per Sandberg i Frp ut med kravet om å stenge grensen. En ren sabotasje av regjeringens politiske håndtering av saken, som statsministeren selv måtte rydde opp i ved å si det motsatte av regjeringspartiets nestleder.

Politisk kaos

Fremlegget av tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet, ble overtatt av regjeringspartienes stortingsgrupper. Om det var regjeringen eller Frps stortingsgruppe, eller kanskje bare en fraksjon i Frps stortingsgruppe som i praksis skulle utforme regjeringens asylpolitikk i møtet med den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig, var umulig å skjønne. Statsministeren var fraværende.

Nå forsøker regjeringens samarbeidspartier å instruere regjeringen til å gi arbeidstillatelse for alle asylsøkere fra første dag. Men regjeringen blir reddet av Senterpartiet. Hva som hadde skjedd dersom Sp hadde gått med de andre, er ikke godt å si. Det kunne felt Erna Solberg.

Les også: Venstrelederen er lei av Frp

Men det ville sikkert ikke gjort det. For Solbergs evne til å absorbere nederlag, til få på plass noen kompromisser i siste liten, virker ubegrenset.

Hvor er Solberg?

Hun minner om stadig mer om Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, eller KESP som han ble kalt.

KESP, Stoltenbergs vaktmester og politiske fikser som med en uslitelig energi holdt de tre partiene i den rødgrønne regjeringen sammen. KESP, en helt essensiell del av Stoltenbergs regjering, men han selvfølgelig ganske usynlig. For selv om KESP bestemte mye og hadde vide fullmakter, så var han ingen leder.

Les også: Eli Hagen raser mot Frp

I møtet med flyktningkrisen ser Erna Solberg mer ut som en politisk håndverker à la KESP, enn en samlende politisk leder.

Den første rollen nok nærmere hennes komfortsone enn den andre. Men, hvordan hennes autoritet som statsminister er blitt nærmest systematisk redusert de siste ukene, er påfallende. Først og fremst fordi de som skulle være hennes egne, bruker tomrommet rundt henne til å fremme egne taktiske politiske interesser.

Krisen kan bli verre enn nødvendig

Vi mangler et overgripende nasjonalt lederskap. Et som ikke bare har som oppgave å løse de stadig dypere samarbeidsproblemene på borgerlig side. Mangelen kan gjøre flyktningkrisen verre.

Flyktningkrisen skaper redsel, usikkerhet, rykter og myter. Det uoversiktlige politiske kaoset på Stortinget forsterker alt dette.

I krisetider ser folk til de nasjonale lederne for forsikringer, trygghet og noe vi kan samles om. En overgripende fortelling om at vi går sammen inn i dette, med verdier vi kjenner igjen i bunn, og et mål om å komme ut av det som et Norge vi kjenner igjen. En leder som forbereder folk på tøffe tak og perioder med usikkerhet, men samtidig får folk til å tro på at en nasjon som vår kan takle dette. En trygg og troverdig stemme som overdøver den undergravende pessimismen og strømmen av undergangsretorikk som er i ferd med å nå en flomtopp i debatten.

Erna Solberg er ikke en slik leder i dag. Hun har ikke vært det til nå. Det bør bekymre henne, og det bør bekymre oss.

Les Frithjof Jacobsens kommentar: Det rakner for Erna Solberg

Mye står på spill i denne krisen. Den kan ødelegge samfunnet vårt, fordi noe helt avgjørende kan gå i stykker. Frykt og usikkerhet skaper aggresjon, konflikt og skarpere fiendebilder. Vi har sett det i de opphissede personlige debattene om hvem som er god og ond, eller i de rasende reaksjonene mot demonstrerende flyktninger. Det kan bli mye verre.

På tide å ta oppgaven på alvor

I Oslo har rundt hver fjerde innbygger ikke-vestlig bakgrunn. Men hovedstaden er en fredelig by. Den opplever ikke raseopptøyer som i Paris eller London på åttitallet. Det er sjelden farlig å ta T-banen på kvelden eller være ute på byen. Den offentlige mistilliten og friksjonen mellom raser og religioner er lav sammenlignet med andre hovedsteder.

Mister vi dette blir Norge noe annet. Det er en av de virkelige farene med flyktningkrisen. At det som er så møysommelig bygget opp av alle de som gjennom summen av innsats, handlinger og ord har gjort at også det nye Norge henger sammen, den tilliten og grunnleggende oppfatningen av at de fleste av oss egentlig vil det samme, at den blir borte.

Les Yngve Kvistads kommentar: Look to Verdal

Skal vi holde den intakt gjennom det som kommer, så trenger vi lederskap. Noe som samler oss.

Det er oppgaven historien har tildelt Erna Solberg. Det følger med den lederrollen hun siden 2010 jobbet så hardt og systematisk for å havne i. Nå må hun snart levere.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder