SATIRE-DEBATT: – Den danske satireforskeren Jørgen Meyhoff Brinks analyse i VG er for kort og overfladisk – for ikke å si opportunistisk, hevder Lars Gule. Foto: Mattis Sandblad VG

Debatt

Satire-analyse og rasisme

Det er fullt mulig å begå rasisme selv når man karikerer og lager satire over personer med makt og ansvar for urett.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

LARS GULE, førsteamanunesis, Høgskolen i Oslo og Akershus

Den danske forskeren Dennis Meyhoff Brink hevder i en kronikk i VG at det er urimelig å kalle Thomas Knarviks etter hvert kjente tegning av den svenske politikeren Ali Esbati for rasistisk.

Brink hevder:

«Det er klart at hvis man fortolker Knarviks tegning av Esbati som en gjengivelse av hvordan (kunstneren mener at) muslimer helt generelt er – og ikke som en satire over en bestemt politiker – så fremstår den rasistisk. En slik fortolkning er ikke umulig, men den har den åpenlyse svakhet at den ikke redegjør for helt basale elementer i tegningen: Hvorfor er det nettopp Esbati som er avbildet? Og hvorfor siger han: «Dere er alle rasister.»

LES OGSÅ: Leo Ajkic om hverdagsrasisme: – Får fortsatt høre at jeg ikke er norsk

Så leverer han alternative tolkninger som forteller at tegningen også kan forstås som ikke-rasistisk kritisk satire over en politiker med makt og innflytelse, en person som i kraft av sine egne uttalelser har invitert til en slik framstilling, osv. Brink trekker fram kontekster som gjør slike tolkninger mulige. Men er de rimelige, er de sannsynlige?

Interessant er at Brink arbeider med å utvikle en ny satire-teori. Der opererer han med tre ulike former for satire ifølge et intervju med ham i 2011:

«1. Karnevalistisk satire, som vender op og ned på tingene og derved skaber en komisk effekt. For eksempel kan den gøre præsten til dyr og dyret til præst. Det er en inkluderende form for satire, som sjældent krænker.

2. Konfrontatorisk satire, som udstiller og blotlægger alt fra magtmisbrug til hykleri, og på den måde konfronterer andre med det, de ønsker at skjule. Som eksempel kan man nævne satiren over de pædofile, katolske præster.

3. Kampagne-satire, som dæmoniserer modparten i en særlig sags tjeneste – uden at tage hensyn til om det, de antyder, er sandt eller falsk. Det skete eksempelvis, da nazisterne lavede satiriske kampagner mod jøderne. Eller da den katolske kirke lavede smædekampagner mod protestanterne under reformationen.»

I intervjuet avviser Brink at Kurt Westergaards tegning av Muhammed med bombe i turbanen skulle være rasistisk kampanje-satire. Konteksten – og det vi vet om Westergaards intensjon – tilsier at dette er en rimelig analyse. Det kan likevel argumenteres med at det var dumt av Jyllands-Posten å publisere da de gjorde, men Brinks vurdering av Muhammed-karikaturen som konfrontatorisk satire virker rimelig på meg.

Hva da med Knarviks Esbati-tegning i lys av Brinks egen satire-kategorisering? Han mener tegningen også kan forstås som rasistisk, men presenterer altså kontekster knyttet til Esbatis gjøren og laden som skal avkrefte den mulige rasistiske tolkningen. Men det er ikke bare konteksten rundt den som tegnes som er relevant. Brink nevner ikke at også konteksten omkring tegneren er av betydning for tolkningen av tegneres produkter.

Derfor er konteksten Knarviks virksomhet skaper, viktig for tolkningen av både den enkelte tegning og tegningene hans samlet. Her inngår publiseringen av flere ape-tegninger (av andre personer enn Esbati, med Haddy N'jie og Trond Giske og deres barn som den aller mest ekle og sjofle), av islamofobe på Facebook-siden, samt enkelte rasistiske kommentarer fra ham selv og det å la Facebook-siden være plattform for ytterligere hets fra andre.

Kort sagt driver Knarvik en kampanje – en systematisk dehumanisering av motparter i en særlig saks tjeneste – innvandrings- og islam-/muslim-fiendtlighet – uten å ta hensyn til om det tegningene antyder er sant eller falskt, for eksempel slik antisemitter lager satire over jøder.

Les også: Anders Giæver – Anonyme kolerikere

Ellers er det fullt mulig å begå rasisme selv når man karikerer og lager satire over personer med makt og ansvar for urett, slik den stalinistiske satiriseringen av Trotskij gjør (se illustrasjon).

Her presenteres Trotskij som en ond demon, ansvarlig for mange russeres død, men samtidig er karikaturen antisemittisk – for Trotskij presenteres også som jøde. Det er altså Trotskij = jøde som er ansvarlig for elendigheten. På samme måte er det ikke vanskelig å se at Knarviks ape-tegning av Esbati innebærer den samme typen ligning: Esbati = laverestående innvandrer og derfor ikke meningsberettiget – en tolkning som ligger i dagen nettopp i lys av Knarviks kampanjevirksomhet, med flere rasistiske innslag. Det er altså fullt mulig å satirisere maktpersoner på en rasistisk, antisemittisk og/eller islamofob måte.

Dermed er det også lett å se at Brinks analyse i VG er for kort og overfladisk – for ikke å si opportunistisk, altså et uttrykk for sympati med Knarviks prosjekt.

Hvilket også synes bekreftet av Brinks forord i boka hvor en samling av Knarviks – etter min mening – ufyseligheter er publisert. At han har skrevet forordet forteller også at Brink har oversikt over Knarviks kampanjevirksomhet, altså akkurat den konteksten som forteller at den rasistiske tolkningen av Esbati-tegningen er mer enn rimelig. Etter Brinks egen satire-teori.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder