Foto: TEGNING: MORTEN MØRLAND ,

Menneskehetens fremtid

Publisert:
MENINGER

Hvor går vi? Hvor skal vi? Hvor mye er klokken?

Jeg har brukt deler av høytiden til å se det amerikanske kabel-tv-selskapet SyFys storslagne «Childhoods end», en miniserie i tre deler.

Serien er en filmatisering av romanen med samme navn fra 1952, eller «Skygger fra fremtiden» som den het da den endelig kom på norsk i 1971: En av de største, episke og mest avgjørende verkene innen Science Fiction-sjangeren. Skrevet av Arthur C. Clark som også skrev «2001 – en romodysse».

Det er historien om hvordan menneskene, idet de selv står på spranget til verdensrommet, blir stoppet av gigantiske romskip som legger seg over de store verdensbyene og setter nye premisser for hvordan livet på jorden skal styres.

Disse «overherrene», som de første femten årene av kolonialiseringen ikke viser hvordan de ser ut, innfører et snilt diktatur som bringer fred og velstand til jorden. Men også streng kontroll. Og det viser seg etter hvert (SPOLIER ALERT) at oppgaven deres ikke er territorial. De er en slags intergalaktiske barnepiker som skal passe på at menneskeheten går videre til det som skal være neste skritt i evolusjonen, uten å ta livet av hverandre med krig, forurensning og hungersnød først.

Clark var en av de første forfatterne som begynte å popularisere ideene om menneskehetens fremtid, i en tid hvor menneskehetens utslettelse plutselig virket som et reelt og skremmende alternativ.

En rekke store Sci-Fi-romaner og filmer står i gjeld til «Childhoods end», fra Steven Spielbergs «Nærkontakt av tredje grad» til «Terminator»-serien.

Så hva er menneskehetens fremtid? I romanen og tv-serien (som har oppdatert handlingen ganske mye for å tilpasse den vår moderne verden) går vi en slags evolusjonær-religiøs skjebne i møte. Men de scenariene som er blitt skissert opp den siste tiden i virkelighetens verden, virker ikke egentlig noe mindre Science Fiction-preget enn det Clark drømte opp på tidlig 1950-tall.

I 2011 ga evolusjonspsykologen Steven Pinker ut boken «The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined». Her argumenterte han for at jorden blir et stadig fredeligere sted. At krig, terrorisme, regionale konflikter, mishandling, husbråk, etc viser en fallende kurve, som følge av sosiale, kulturelle og økonomiske årsaker.

Alle vi som liker å kalle oss fremtidsoptimister grep begjærlig argumentasjonen hans, og holdt den triumferende frem som et slags fellende bevis i diskusjon med alle som prediker dommedag, undergang og sivilisasjoner i gjensidig utslettende konflikt.

Argumentet har vært litt tyngre å servere etter denne høsten. Det er sikkert nærsynt, men verdensanskuelsen blir preget av det generelle nyhetsbildet. Kollapsen av Syria. Den verste flyktningekatastrofen siden 2. verdenskrig. En indre fiende i USA og Europa som uten forvarsel og av fullstendig irrasjonelle motiver er villig til å slakte ned tilfeldige og uskyldige mennesker.

Og likevel mener ikke fremtidsforskerne at dette er menneskehetens største problem på sikt. Innbyggerne på planeten Tellus største utfordring ligger i teknologien. I følge en artikkel av Phil Torres på nettstedet til Institute for Ethics and Emerging Technologies, er truslene mot menneskeheten først og fremst «teknogeniske», og vil komme fra den stadig større teknologiske kapasiteten til å tukle med skaperverket.

Han er ikke alene om et slikt fremtidssyn. 2015 var året hvor teknologi- og fremtidsforskere som Stephen Hawking, Elon Musk og Nick Bostrom gikk ut og advarte mot at utviklingen av kunstig intelligens nærmer seg et punkt hvor det blir for sent å snu. At vi i løpet av de neste tredve til førti årene vil slutte å kunne kontrollere av-knappen på datamaskinene, slik vi ikke lenger kan slå av internett.

– Selv helautomatiske roboter i våre dager har av-knapper som gir menneskene den totale kontrollen, sa Jaan Tallin, en av grunnleggerne av Skype, og to tenketanker med fokus på fremtidsforskning.

– Men knappen fungerer bare fordi den er utenfor robotens domene. Om vi ser for oss superintelligente maskiner som kan favne hele klodens tilstand og beregne konsekvensene av at noen trykker på av-knappen, kan det bli vanskelig for mennesker å nå frem til denne bryteren om maskinen har programmert seg selv til å hindre at det skjer.

Så her står vi, som dinosaurer i møte med en ny istid. Og denne gangen er det vi som har hjerner på størrelse med en valnøtt.