Kommentar

Interaktiv detektime

Av Anders Giæver

Steven Avery li forhørsretten i 2005. Foto: Tim Swoboda , Ap

Krimserier fra virkeligheten som «Making a Murderer» er like fascinerende som de er avhengighetsdannende. Men bevisførselen er ikke som i rettssaker.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fire år gammel

Det begynte med «Serial» i fjor, der journalisten Sarah Koenig revitaliserte podcastformatet med sin lange radiodokumentar om det mulige justismordet på tenåringen Adnan Syed i Baltimore femten år tidligere.

Så kom HBOs tv-serie «The Jinx», om flere drap, muligens begått av den amerikanske milliardærarvingen Robert Durst.

Og ikke minst, VGs egen podkast-suksess «Uløst», om drapet på Birgitte Tengs i 1995.

De har alle skapt en ny hunger etter kriminalhistorier fra virkeligheten. Gjerne drapsmysterier som ikke er helt oppklart eller avklart, hvor tvilen vippes over på seer og lytter, som kan bruke lunsjpauser og annet sosialt samvær til å diskutere sine egne teorier.

Slik kom skaperne av julens store tv-suksess fra Netflix, «Making a Murderer», til dekket bord. (Hvis du ikke har sett den ennå, bør du slutte å lese her.). Men man må også kunne si at de har tatt sjangeren til nye høyder,

Historien om Steven Avery fra Wisconsin som først sonet 18 år for en voldtekt han beviselig ikke hadde begått, for så å bli siktet for et nytt drap etter tre år i frihet, er en veldokumentert, fascinerende godt fortalt, morbid og mørk reise gjennom det amerikanske rettssystemet.

Man kan nesten velge å se bort fra selve skyldspørsmålet. Det ble begått så mange åpenbare feil og overtramp fra påtalemaktens side, det var så mange kryssende interesser og agendaer, at selv en legmann kan se at store deler av bevisførselen som fikk Avery dømt, burde vært avvist.

Men det er også viktig å huske på at slike dokumentarer bruker fiksjonssjangerens virkemidler og dramaturgi for å fortelle historier som er langt mer omfattende, utmattende, detaljerte og konsentrasjonskrevende når man får dem presentert i en rettssak.

At ting som blåses opp og gjøres et sentralt poeng av i en dokumentar, kan ha vært en detalj i rettssaken. Mens ting man brukte dager på i rettssaken – og som bidro til å overbevise juryen – ikke en gang er nevnt i serien.

Men det er også noe av seriens appell; muligheten til å starte sin egen etterforskning på nettet. Selv begynte jeg å google i det øyeblikket rulletekstene til siste episode rullet over skjermen.

Prøv «stevnen avery + guilty», og se hva som skjer.

Mer om

  1. Krim

Flere artikler

  1. Pluss content

    Interaktiv detektime

  2. Påstander, bevis og verdensomspennende debatt: Fem saker du bør lese om «Making a murderer»

  3. Netflix tatt på sengen av «Making a Murderer»-suksessen

  4. «Making a Murderer»-skaperne i Norge: Steven Avery har ikke sett
    serien

  5. Nye påstander rundt «Making a Murderer»-saken

Fra andre aviser

  1. «Making a Murderer»-anmeldelse: Mesterlig om mord

    Aftenposten
  2. Etter «Making A Murderer» ble politiet og aktoratet møtt med sinne. Nå forteller de sin historie.

    Aftenposten
  3. Hva skal du se etter «Making a Murderer»?

    Fædrelandsvennen
  4. Hva skal du se etter "Making a Murderer"?

    Fædrelandsvennen
  5. Derfor er ikke «Making a Murderer» sesong 2 verdt 10 timer av ditt liv

    Aftenposten
  6. Jeg slukte Making a Murderer på to dager. I ettertid har den gitt meg litt vond smak i munnen. | Tommy Gulliksen

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder