FASCIST? – Aleksandr Dugin er teknisk sett ingen fascist, men han ser ikke individer. De tilhører sin kultur og uløselig knyttet til den. Jeg finner det vanskelig å se den helt store forskjellen mellom «tradisjonell fascisme» og Dugins ideologi, skriver Peter Normann Waage. Bildet er fra en antifascistisk demonstrasjon i Moskva i 2005, der et banner viser Dugin (til høyre) sammen med de russiske ultranasjonalistene Rogosin, Sjirinovski, samt Adolf Hitler. Foto:Ivan Sekretarev,Ap

Debatt

Kronikk og intervju: Det nye Russlands ideolog

Filosofen Aleksandr Dugin nevnes stadig oftere, og ikke bare i
hjemlandet Russland. I egne øyne - og kanskje i Putins? - representerer  hans tanker kimen til en ny statsideologi i Russland.

Publisert:

PETER NORMANN WAAGE, Styremedlem i Norsk PEN

For å forstå bakgrunnen, må vi kaste et blikk bakover i historien.

Da man i Russland omkring 1830 begynte å komme til nasjonal selvbevissthet, sto ett spørsmål sentralt i debatten: Tilhører landet den europeiske sivilisasjon? Vel hundre år tidligere hadde joPeter den store åpnet landet mot vest. Eller er det de østlige røtter som utgjør nasjonens essens - den ortodokse kirke, den kollektivistiske og autokratiske statstradisjonen?

LES OGSÅ: Verden sett fra Russland.

Det tredje Roma

Peter Normann Waage. Foto: ,

«Vestvendte» sto mot «slavofile». For de sistnevnte var Vesten et uhyrlig sted, preget som det var av individualisme, rasjonalitet og borgerlighet. Russland måtte gjenoppdage seg selv som den ekte kristendoms utpost, som Det tredje Roma. Det første Roma falt for barbarene. Det andre Roma (Konstantinopel) falt for de vantro. Men Moskva er det tredje og siste Roma.

I den rollen har Russland en messianistisk oppgave: Landet skal redde verden for kristendommen.

Med bolsjevikenes maktovertagelse i 1917 ble en sekulær variant av denne oppfatningen enerådende: Det russiske imperiet, under navn av Sovjetunionen, var sosialismens avantgarde. Her var menneskehetens fremtid; fra Moskva skulle verden reddes for kommunismen. Ironisk nok var det en vestlig tanke Sovjetunionen og dets folk nå sto i spissen for: Karl Marx idéer.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, dukket spørsmålet «Hva er Russland?» opp påny, og president Jeltsin utlyste en konkurranse: «Hva er Russlands idé?» Ingen av svarene som kom inn, ble ansett verdige nok til å utpekes som vinner. Det var først under Vladimir Putin at konturene av en ny statsideologi kunne anes. I 2005 ble levningene etter filosofen Ivan Iljin ført fra Sveits til Moskva. Putin finansierte personlig gravmonumentet og en vitenskapelig utgave av hans verker ble påbegynt. Siden da har presidenten stadig krydret sine taler med sitater fra Iljin.

Ivan Iljin (1883 - 1954) hadde i eksil i Tyskland og senere Sveits videreutviklet slavofilien til en ideologi han mente passet for det etter-bolsjevikiske Russland. Vi gjenfinner hovedidéene: En sterk, autoritær stat, en like sterk ortodoks kirke, en messianistisk tro på Russland. Det hører med til historien at Iljin lenge betraktet nazistene som medsammensvorne mot bolsjevikene og arbeidet en tid sammen med Joseph Goebbels.

Dugins eurasiatisme

Aleksandr Dugin (født 1962) befinner seg trygt innenfor samme tradisjon, men han kaller sin filosofi for «eurasiatisme» – også en videreutvikling av slavofilien. I Dugins versjon, som han forøvrig i 1990-årene underviste den russiske generalstaben i, er ideologien blitt spisset til et filosofisk angrep på Vesten og de liberale verdier.

I sin kamp for det han kaller en multipolar verden er Vesten, og i første rekke USA hovedfienden. USA vil dominere verden og undertrykke alle andre sivilisasjoner. Stormakten forsøker å tvinge alle verdens kulturer og sivilisasjoner inn i én vestlig form. Snakket om universelle menneskerettigheter er nettopp bare snakk. Det er et forsøk på å tilintetgjøre alle andre kulturer, den russiske i særdeleshet, og sette én ideologi som verdens norm, nemlig den vestlig-liberale. Individene har ikke rettigheter uavhengig av sin kultur. De tilhører kulturene, som alle er likeverdige og må få utvikle seg på egne premisser. Kulturen trumfer det fellesmenneskelige, i den grad noe slikt finnes. Og Russland må stå i spissen i kampen mot Vesten. Derfor arrangerte Dugin tidligere i år to seminarer i Moskva: «Messianismen som Russlands essens» og «Moskva som Det tredje Roma».

I 1993 grunnla han og forfatteren Eduard Limonov «Det nasjonal-bolsjevikiske parti». I prinsipp-programmet heter det blant annet at Russlands grenser må sammenfalle med russernes geografiske utbredelse og at Russland må renses for fremmed innflytelse.

LES: Putin – Ikke vær redd for Russland

Ser ikke individer

Aleksandr Dugin er blitt kalt fascist. I et intervju med meg fra juli i år benekter han denne tilhørigheten på det sterkest. Han er ikke nasjonalist, sier han, fordi han ser alle sivilisasjoner som likeverdige. Heller ikke er han rasist, fordi han vil insisterer på de samme sivilisasjonenes likeverd. Men han vil ha en sterk stat med trosretninger som undersåttene underkaster seg – og han vil bygge fremtiden på de tradisjonelle verdier som verdens forskjellige etnisiteter holder for riktige.

Teknisk sett er han kanskje ikke fascist. Men han ser ikke individer. De tilhører sin kultur og er uløselig knyttet til den. Derved forsvinner individet inn i den kollektive kulturelle massen. De forvandles til medlemmer i ulike grupper, eller dyrearter.
Med denne sterke betoning på kollektivet og staten finner jeg det vanskelig å se den helt store forskjellen mellom «tradisjonell» fascisme og Dugins ideologi. Det er også verd å merke seg at både han og Vladimir Putin finner velvillige allierte på ytterste høyre fløy i Vesten. De forenes alle i kampen mot liberalismen, verdiforfallet og mot troen på at det finnes en allmenn essens i de forskjellige menneskene.
Vladimir Putin er en politiker som setter det han forstår som Russlands interesser i første rekke. Han er ingen eurasiatisk ideolog. Likevel vil Dugins og hans likesinnedes tanker kunne brukes til å støtte hans prosjekt og gi det ideologisk legitimitet. Når myndighetene i Russland kaller forkjempere for menneskerettighetene for «fremmede agenter» og brennmerker liberale som «femtekolonnister», dreier det seg om samme ideologiske krig som Dugin fører.

Det «hellige Russland» skal skjermes mot vestlig, liberal innflytelse. Og de russere som nærer liberale idéer er – landsforrædere. Russland er egen sivilisasjon med sine egne verdier og tradisjoner. Å trekke dem i tvil, er en krigserklæring.

--

LES Peter Normann Waages intervju med Aleksandr Dugin.

Peter Normann Waage:

– Menneskerettighetene er menneskefiendtlige

Intervju med Aleksandr Dugin

Aleksandr Geljevitsj Dugin (f. 1962) er blitt kalt Vladimir Putins hjerne. Det er nok en overdrivelse, men sikkert er det at han formulerer tanker og ideer som vi finner spor av i Putins taler og praktiske politikk, og som mange russere forøvrig vil nikke anerkjennende til.

I Sovjetunionen var Dugin dissident, men etter Sovjetunionens fall begynte han snart å savne imperiet, ikke minst fordi han opplevde at Russland under Gorbatsjov og Jeltsin forsøkte å imitere Vesten, med det resultat at landet nesten gikk i oppløsning. I 1993 grunnla han og forfatteren Eduard Limonov «Det nasjonalbolsjevikiske parti». I partiets prinsipperklæring heter det blant annet:

«Punkt 3: Imperiet er den statsform sivilisasjoner smis i. Siden vi ikke bare er et folk, men også bærere av en sivilisasjon, er DET RUSSISKE IMPERIUM det eneste mulige uttrykk for vår statstanke. (...)

Punkt 4: Russlands grenser må korrigeres, slik at de sammenfaller med grensene for russerens geografiske utbredelse. Krim, som ble overlatt til Ukraina i 1954, og Donbass, som ble overlatt til Ukraina i 1922, må overføres til Russland. (...)

Punkt 7: Russland må renses for fremmes innflytelse. Det er på høy tid å stå opp mot antirussisk mentalitet.»

Dugin gikk ut av partiet i 1998 og grunnla «Den internasjonale eurasiatiske bevegelse», hvor han er formann. Men så sent som i 2001 omtaler han i boken Det russiske verk nasjonalbolsjevismen som en variant av eurasiatismen – som er navnet på den ideologi Dugin har valgt å slutte seg til.

Helt siden 1830-årene har russiske intellektuelle balet med spørsmålet: Hva er Russland? Hører det til Vesten, til Østen, eller utgjør det en egen kultur med sin egen vei? De som hevdet det sistnevnte standpunkt kalte seg på 1800-tallet slavofile. De betraktet det «rene» Russland, før Peter den stores reformer hadde åpnet landet for vest, som den modell også det moderne Russland skulle følge. For Russland hadde bevart egenskaper som Vesten hadde mistet, eller vendt seg bort fra: kollektivisme, religiøs tro, intuisjon. Vesten var råtten og var i ferd med å forføre hele resten av verden med individualisme og rasjonalitet.

I denne tradisjonen står Dugin dypt plantet. «Eurasiatismen» er en variant av slavofilien, men den legger større vekt på utenrikspolitikk og globale sammenhenger enn det de slavofile gjorde. Som det fremgår av partiprinsippene fra 1993, anser Dugin og hans kumpaner Russland for å være en egen sivilisasjon. Videre hevder de at kultur og kollektivisme står over individet. Den enkelte er et produkt av sin kultur, følgelig er det kulturene som må tilkjennes rettigheter, ikke individet. I fremhevelsen av sivilisasjonene som viktigste modul i utenrikspolitikken er de beslektet med flere samtidige tenkere i Vesten, blant dem Samuel Huntington, som i 1993 publiserte sin banebrytende artikkel The Clash of Civilizations. I avvisningen av opplysningstidens prinsipp om alle menneskers likeverd som individer og om individuelle menneskerettigheter, møtes eurasiatene med høyre-orienterte partier og strømninger i Vesten.

I det nedenstående intervjuet fant jeg det meningsløst å skulle gå inn i noen diskusjon med Dugin – han ville neppe blitt overbevist av mine argumenter, som han ganske sikkert har hørt mange ganger før. Min hensikt var å la ham snakke fritt og slik presenterre seg selv.

Jeg valgte dessuten mer å legge hovedvekten på Dugins menneskesyn enn på hans politiske visjoner. Det er likevel det grunnleggende menneskesynet i en ideologi som avgjør hvilke praktiske konsekvenser som kan følge. Det var ikke Lenins tale om det fremtidige lykkelige og rettferdige kommunistiske samfunnet som kom til å styre Sovjetunionens historie, men hans konsekvente vilje til å benytte sine medmennesker som brikker for at hans egne ideer skulle seire.

**

Aleksandr Dugin er svært aktiv som foredragsholder og forfatter. Han opptrer hyppig på tv, både på en nettkanal han selv har, på statlig, russisk tv og til tider i utenlandske programmer – det er bare å søke på You Tube (han snakker engelsk). Flere av bøkene hans er også oversatt til andre språk, først og fremst engelsk.

Selv om – eller kanskje nettopp derfor – jeg vanskelig kan tenke meg en mann jeg er så uenig med som Dugin, har jeg lenge hatt lyst til å treffe ham for et intervju. Så, da jeg planla en tur til Russland i sommer, forsøkte jeg også å komme i kontakt med ham. Først fikk jeg vite at han bare ga intervjuer til vestlige media mot betaling: minimum 500 euro, noe som av flere grunner ikke ville komme på tale.

Dette fikk jeg vite av noen som hadde snakket med hans sekretær og fremført mitt ønske om intervju. Da jeg imidlertid senere gjennom en bekjent i Moskva fikk tak i hans private e-postadresse, endret saken seg. Jeg skrev til ham, presenterte meg selv og mitt forfatterskap, da med hovedvekt på boken Jeg. Individets kulturhistorie, som står i krass opposisjon til Dugins egne bøker og som er oversatt til russisk. Det hjalp. Han ville gjerne treffe meg for intervju.

Vi avtalte tid og sted, en kafé i Moskva. Jeg kom litt før tiden, bestilte te og satte meg til å vente... Etter én time antok jeg at noe var kommet i veien; idiotisk nok hadde jeg ikke gitt ham mitt mobilnummer. Jeg skrev en lapp til ham, ga den til serveringsdamen og sa at hvis det kom en mann med samme type skjegg som Dostojevskij, og forøvrigkunne ligne den store forfateren, skulle hun gi lappen til ham.

Fem minutter etter at jeg hadde gått ut døren, ringte en meget ulykkelig Aleksandr Dugin og beklaget sterkt. Han var blitt oppholdt et annet sted. Jeg skyndte meg tilbake – og møtte en høflig, lavmælt mann som med rolig stemme nærmest forkynte verdens undergang – eller i alle fall en uforsonlig kamp mot Vesten og dens verdier.

– Kan De kort legge frem Deres hovedidéer?

– Det er ganske vanskelig. Jeg har skrevet mer enn 40 bøker om en rekke forskjellige emner. Jeg interesserer meg for filosofi, teologi, dogmatikk, metafysikk, Martin Heidegger, statsvitenskap, kulturhistorie, sosiologi – jeg er doktor i sosiologi. Mine idéer favner derfor svært vidt. I Vesten er jeg mest kjent for min støtte til Putin, for min patriotiske, konservative politiske holdning, og litt for mine geopolitiske idéer. Men min filosofi og metafysikk er ikke så godt kjent. Filosofen Dugin er mindre kjent enn geopolitikeren, men mine synspunkter kommer ofte frem i forvrengt form. Derfor er det viktig for meg å vite hvilken eller hvilke Dugin'er man i Norge vil interessere seg for.

– Jeg tror nok at Deres filosofi og syn på geopolitikk vil være av interesse.

– Når det gjelder min filosofi, er jeg tilhenger av tradisjonalisme. Jeg mener at tradisjonen ikke er skjebne, men et spørsmål om valg. Her er jeg tilhenger av filosofen og antropologen Franz Boas, som bestred tanken om en evolusjon fra den ene kulturen til den andre. Kulturantropologien viser at fremskritt ikke er noe objektivt fenomen, men subjektivt. Samfunnet kan velge fremskritt, men man kan også velge tradisjonalisme. Det finnes ikke én samfunnsutvikling, men mange, fordi de forskjellige samfunnene beveger seg med forskjellig hastighet og i forskjellige retninger. Det finnes en tidens pluralisme. Eller for å si det på en annen måte: Vi er vant til å betrakte tradisjonen med samtidens øyne. Jeg foretrekker å betrakte samtiden med tradisjonens øyne. Forestill Dem at det ikke er de materialistiske vitenskapene som har rett, ikke Darwin, ikke sosialdemokratiet, ikke August Comte, men Kristendommen, eller Islam, eller Jødedommen, eller representanter for en såkalt primitiv religion. Hvis de betrakter og vurderer samtiden ut fra deres ståsted, fremkommer en helt annen historie. Jeg betrakter samtiden fra et russisk-ortodokst synspunkt. Jeg forsøker ikke å tilpasse ortodoksien til samtiden, men omvendt, jeg vil tilpasse samtiden til de ortodokse sannheter og verdier. Og når jeg betrakter samtiden gjennom ortodoksien, kommer jeg til den konklusjon at vi lever i Apokalypsen. Vi lever i endetiden, der alle proporsjoner er snudd opp ned, verden er vrengt ut-inn. Det hellige er blitt privat, det private er blitt alt; den tradisjonelle familien har måttet vike plassen for sodomittiske ekteskap. Og etter min mening er ikke dette noe som skjer tilfeldig. Utviklingen er logisk og følger av hele det moderne samfunn, av den nyere tids Europa; den er et resultat av opplysningstiden. Da ble veien bort fra tradisjonen staket ut, og den fører til katastrofen. Jeg mener at satanisme ikke bare er noe en liten, sær sekt driver med. Samtiden som sådan er satanistisk. Samtidens teknologi. Samtidens kultur. Satan sa at han ikke finnes, men han spøkte. Han sa at hverken han eller Gud finnes. Gud har vi glemt, da gjenstår bare Satan, og han har kastet masken. Han er samtidens åsyn – og det er Antikrist. Vesten er Antikrist, det er dens sanne skikkelse. Det samme hevdet René Guénon, det samme hevdet de russisk-ortodokse starets'er og de som nå lever på Athos. Det opplevde også de russiske diktere og filosofer ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Dette er derfor ingen ny oppfatning, men den tilhører ortodoksiens syn på verden. Vi lever i endetiden. Men tidenes ende er ikke noe som har skjedd, det skjer hele tiden.

– De mener den snart kommer?

– Verdens ende vil ikke bli en plutselig katastrofe som kommer utenfra; det er noe som skjer inne i oss, nå, gjennom våre valg og beslutninger. Når man stemmer for at homoseksuelle ekteskap skal bli tillatt, skaper vi verdens undergang. Men når vi protesterer mot en slik utvikling, er vi med på å opprettholde verden. Gjennom modernitetens sosiale prosesser skaper vi verdens undergang. Og gjennom vår protest mot dem, opprettholder vi verden. Det finnes et kristent begrep, kathekon som i oversettelse betyr «holde ut». Etter min mening fyller Russland og den russiske kirken, ortodoksien, den oppgaven, den holder oss oppe. Når jeg betrakter den moderne verden gjennom ortodoksien, oppdager jeg at denne verden er djevelen selv.

________________________________________________________________________

Enhver russer bærer Det tredje Romas stempel i sin sjel. Det utgjør sentralparadigmet for vår historiske bevissthet. [...] Det hellige Russland er ikke bare en stat blant flere, det russiske folk er med sine helter, overleveringer, sine særegne institusjoner og tradisjoner, ikke bare ett blant flere ortodokse folk. Det er det eneste Nye Israel på jorden.

Aleksandr Dugin i Det russiske verk (2001)

__________________________________________________________________________

– Og derfor arrangerte De nylig seminaret «Moskva som det tredje Rom», Moskva som kristendommens siste utpost?

– Ja, nettopp! Moskva er det tredje Rom. Hele Moskvas idé, hele tsarismens idé er å opprettholde verden, å bevare tradisjonen. Den russiske kirken ble skapt for å sikre Sannheten og Tradisjonen. Det var idéen bak tsarismen og det gamle russiske imperiet.

Slike idéer oppleves naturligvis av moderne vestlige mennesker og av samtidens nordmenn som helt ville, som noe som hører middelalderen til. Men middelalderen representerer ikke for meg noe negativt, den er ikke noe mørkt. For slik ser det bare ut fra fremskrittets synspunkt. Hvis vi derimot betrakter fremskrittet som tilbakeskritt, som jeg gjør, så ser vi at de materielle fremskrittene betyr åndens solnedgang. Den materielle verdens triumf er åndens undergang. Følgelig er det bare fra den materielle verdens synspunkt at det det såkalte fremskrittet er fremskritt. Fra åndens synspunkt er det tilbakegang, regress. Og fremskritt og middelalder er ikke statiske fakta, det er noe vi kan velge. For eksempel valgte Spania middelalderen med reconquista. Til og med Italia, som med renessansen ledet an mot den moderne verden, valgte med kirkemøtet i Trent mot protestantismen, å gå tilbake til middelalderen, til katolisismen, ikke reformasjon. Det er dette som nok synes så vilt, at man kan velge den tiden man vil leve i, slik man kan velge tro, klær. Og vi må vite at livet og kulturen til for eksempel de australske aboriginere kan være vel så innholdsfyllt og meningsfullt som det livet en moderne vesterlending lever. Det gir ikke mening å snakke om noe høyere eller lavere. Alle kulturer er likestilt. Derfor er jeg motstander av enhver form for rasisme. Denne antirasismen baserer seg på en anerkjennelse av alle kulturer og levemåter, av at de har sine verdier og sin egen tidsepoke der de eksisterer. Dette er kvintessensen av min filosofi.

Men tror De ikke at det finnes noen objektive verdier som er utviklet gjennom historien, som for eksempel erkjennelsen av alle menneskers likeverd, av de individuelle menneskerettighetene?

Jeg mener at den individualismens antropologi som teorien om individuelle menneskerettigheter springer ut fra, er absolutt feilaktig.

– Åja?

– Det finnes nemlig to måter å forstå mennesket på, en minimalistisk og en maksimalistisk. Og forståelsen av mennesket som individ, er en form for nominalisme. Det er en absolutt minimalistisk måte å betrakte mennesket på, der blir mennesket sperret inne i seg selv, innenfor sine egne grenser, uten mulighet til å knytte kontakt med den store omverdenen. Den friheten som eksisterer her, er friheten fra enhver kollektiv identitet. Dette er liberalismens ideologi. Den frigjør individet fra alle former for kollektiv identitet. Den frigjør individet fra religionen og gjør mennesket til et enkelteksemplar, det begynte idet opplysningstidens tanke slo inn om at man kan velge religion, eller velge den bort. Liberalismens ideologi frigjør mennesket fra nasjonen og hevder at sivilsamfunnet står over nasjonen. Individet kan eksistere uten nasjonal tilknytning. Videre frigjør den enkeltmennesket fra enhver identitet basert på kjønn. Slik som man tidligere sa at man kunne velge religion og nasjonalitet, sier man nå at man kan velge kjønn. Derav kampen for homoseksuelles rettigheter. Dette er det seneste resultatet av den liberale ideologien, og det neste skritt, som kommer i morgen, vil være å frigjøre mennesket fra kroppen, som også utgjør en form for kollektiv identitet, og noe slikt vil ikke den individualistiske antropologien vite av. Derfor vil den skape kimærer, en blanding av maskiner og mennesker, kyborger og mutanter, som naturligvis skal ha rettigheter som «individer», er de mennesker eller ei. Det kalles transhumanisme. Selv om idéen har sine tilhengere allerede i dag, vil dette skritt for alvor bli tatt i nær fremtid. Dette er resultatet av å betrakte mennesket som uavhengig individ og tilkjenne det individuelle menneskerettigheter, noe jeg anser for å være absolutt galt. Denne tanken er i tillegg rasistisk, totalitær, imperialistisk og diskriminerende – fordi den løsriver mennesket fra dets kollektive identitet. Jeg er tilhenger av Heidegger, som påpeker at humanismen er knyttet til eksistensialismen, på forholdet mellom subjektet og objektet, ikke bare på subjektet, men på forholdet dem i mellom, på Dasein, noe jeg har skrevet mye og utførlig om, blant annet i Den fjerde politiske teori. Derfor er jeg motstander av menneskerettighetene og av den liberale tradisjon. Den russiske tradisjonen betrakter mennesket radikalt annerledes. Og hvis vi betrakter mennesket fra dette standpunkt, smuldrer den liberale konstruksjonen hen. Da inkluderer vi den enkeltes kollektive identitet, mens den liberale filosofien utelukker den. Derfor står vi opp for mennesket overfor transhumanismen, vi står opp for familien overfor påstanden om at man kan velge kjønn, vi står opp for tilhørigheten til nasjon og stat overfor sivilsamfunnet og vi står opp for den religiøse identiteten overfor protestantismens sekularisering og moderniteten. Transhumanismen følger logisk av opplysningstiden og ideen om individuelle menneskerettigheter. Jeg er intens motstander av den ideen, fordi den fratar mennesket sitt innhold. Innholdet er kollektivet. Innholdet er religiøst, ikke individuelt.

– Nå er det vel ingen som hevder at individet eksisterer isolert fra sin omverden. At det så å si svever i den tynne luft. Det individbegrepet De operer med, synes å være en abstraksjon.

– Selvfølgelig er det en abstraksjon, men i den vestlige kulturen settes denne abstraksjonen opp som norm, som noe man skal strebe etter, noe som må og bør være, da forvandles den fra én abstraksjon blant flere til et dominerende imperativ som overskygger alt annet. Resultatet er en form for totalitarisme.

Vi kan aldri forstå mennesket uten å ta hensyn til den kulturen det lever i. Det er dets første og viktigste innhold. Nordmenn er først og fremst preget av den norske kulturen, dernest er de europeere og på en langt senere plass kommer det de kan velge, så som tro, ikke tro, osv. Men ut fra kulturen slipper man ikke. Tenk bare på sosiologens paradoks. Han studerer samfunnet sitt, men er samtidig en del av dette samfunnet, som har formet ham. Slik også med ethvert menneske. Han eller hun er et produkt av sin omverden, sin kultur. Vår frihet befinner seg innenfor rammen av vår kultur. De valg vi foretar er bestemt av den. Utenfor rammene kommer vi ikke. De foreligger uten at noen har spurt oss.

– Betyr dette at mennesker som lever utenfor den vestlige kulturen, for eksempel i Russland, ikke trenger individuelle menneskerettigheter eller ytringsfrihet?

– Nei. Problemet stikker dypere. Menneskeheten har ikke behov for menneskerettigheter. Mennesket har ikke behov for menneskerettigheter. Menneskerettighetsideologien er anti-menneskelig. Den er et angrep på menneskeheten, på menneskets natur. Den baserer seg på en pervertert, satanistisk, løgnaktig visjon og forståelse av menneskets natur.

– Og hva er så menneskets natur?

– Se det er et interessant spørsmål. Menneskets natur er prinsipielt kollektivistisk. Den avgrenses ikke til individet. Den foreligger mellom den enkelte og omgivelsene, mellom den enkelte og den andre. Den finnes i det kirkelige fellesskap, i sobornost', i den ortodokse forståelsen av kirkens fellesskap: Mennesket blir først menneske i kirken. Der blir man katholikos, katolsk, universell; før det var mennesket ikke menneske. Jeg snakker her om kirken som et mystisk fellesskap, om kirken som Kristi legeme, ikke om et mer eller mindre konkret tempel. Jeg er tilhenger av en Kristus-orientert forståelse av mennesket. Gud ble mennesket for at mennesket skulle bli Gud. Og først når mennesket blir Gud, blir det sant menneske; det gjelder også for andre religiøse forståelser. Videre: Uten staten er individet et intet. Hvis ikke staten er fri og selvstendig, blir individet en fiksjon; derfor må staten være helt suveren, ikke underlagt en eller annen form for overnasjonal styring, en internasjonal regjering. Religion og stat som kollektive personer er viktigere enn individet. Hvis mennesket ikke er patriot og en del av sitt statlige fellesskap, er det ikke et menneske. Den som ikke er patriot, er ikke et menneske. I forhold til staten har den enkelte bare én rettighet, å bli patriot. Hvis mennesket er religiøst, har det bare én rettighet, å strebe i retning Gud. Det betyr ikke bare å tjene Gud, men å ta Gud på seg, å ta ansvar for Gud; hvis vi elsker Gud, elsker Gud oss; hvis vi ikke elsker Gud, men vender oss fra ham, elsker ikke Gud oss og vender seg bort fra oss, da er vi ikke rede til å ta imot hans kjærlighet. Og på samme måte, dersom mennesket vender seg bort fra familien som verdi, ikke vil føde og oppdra barn, ikke vil hedre sine forfedre, men påstår seg å ha individuelle rettigheter på kjønnets område, da er det heller ikke snakk om noe menneske med rettigheter. Det finnes riktignok syke mennesker, men det er ikke poenget. De må ikke få danne normen. Jeg praktiserer barmhjertighet, jeg vil ikke forfølge dem, men jeg er motstander av å gjøre det gale til norm. Da undertrykker vi menneskets natur.

Jeg har en fullstendig annen forståelse av menneskets natur enn den liberale ideologien. For meg er individet en abstraksjon, samme type abstraksjon som klasse eller rase. De er alle bare konstruksjoner, ord. Jeg er motstander av individet som uttrykk for menneskets natur. Jeg er motstander av klasse som uttrykk for den realiserte menneskelige natur. Jeg er motstander av rase som uttrykk for den realiserte menneskelige natur. Menneskets natur er nemlig langt videre, dypere, finere, mer omfattende og mer eksistensiell enn alt dette. Jeg er tilhenger av en holisitisk antropologi. Mennesket er i seg selv utilstrekkelig. For å være et menneske er det nødvendig å ha Gud, å ha venner, å ha ektefelle, å ha familie, å ha forfedre, å ha etterkommere – alt dette er innbefattet i menneskets natur. Tar du fra mennesket alt dette, tar du fra det alle rettigheter. Tar du fra det Gud, staten, venner, familie, tar du fra det retten til seg selv. Dette er absolutt det motsatte av hva den liberale ideologien hevder.

Jeg har nøye studert bakgrunnen for og oppkomsten av den doktrinen. Den oppsto innenfor den anglo-saxiske verden, i det etter-reformatoriske samfunnet, i det 17. århundre. Og langsomt er den ideologien blitt spredt til hele verden. Først gjennom det britiske imperiet, senere gjennom kulturell og åndelig kolonisering. Den nederlandske forfatteren Kees van der Pijl skriver om dette i The Heartland of Locke og hevder at John Locke løftet frem det engelske, protestantiske samfunnet som norm. Langsomt spredte denne forestillingen seg til hele Storbritannia, til Amerika, til Europa og til resten av verden. Forestillingen om individualismen, om et positivt, rasjonelt subjekt, om denne britiske common sense som bærebjelke i samfunnet – som også skal gjelde for Norge, for India, for Russland, for hele verden, har lokalt opphav og røtter. Den er i sitt vesen av totalitær karakter. Hele USA er basert på denne forestillingen. Først Storbritannias og senere USAs hegemoni er bygget på denne tanken, troen på at en britisk common sense skal gjelde for alle. Takket være en kulturell kolonisering fremstår idéen om at denne britiske sunne fornuft finnes overalt, derfor den tilsynelatende innlysende troen på individualismen og på at menneskerettigheter skal gjelde for alle. Nordmenn, kinesere, russere – vi alle befinner oss i en prosess av kulturell kolonisering. Men for eksempel den norske identiteten, som jeg har brukt litt tid på å studere, er fullstendig annerledes. Den kommer blant annet til uttrykk hos Hamsun. Den baserer seg på en understrøm av den germanske følelsen for naturen. Dette har absolutt ingenting med menneskerettigheter å gjøre, tvert imot. Her er død, opplevelsen av den andre, jakt, temaer som skaper den norske kulturen, den norske identiteten. Den er preget av de utfordringene naturkreftene stiller en overfor, på havet og på landjorden. Den er basert på eksistensielle utfordringer.

Også den russiske, den kinesiske, den indiske kulturen har sine egne opprinnelser og sine egne karakteristika. Vi lever i en verden med mangfoldige og forskjellige kulturer. De står fremmede overfor den britiske common sense som Vesten baserer seg på. Den er nettopp en britisk, og ikke for eksempel norsk sunn fornuft. Og den er absolutt ikke russisk sunn fornuft. Den er overhodet ikke «common». Den er begrenset og knyttet til det stedet der den oppsto, den protestantiske, borgerlige, anglo-saxiske kulturen.

– Jeg tror jeg forstår hva De mener, men likevel – synes De ikke at for eksempel ytringsfrihet er en god ting, selv om også den idéen kan føres tilbake til ett bestemt opphav? Ytringsfriheten betyr jo at De også kan uttrykke Dem og hevde Deres meninger.

– Selvsagt, men uttrykksfriheten er i og for seg noe som er gitt, og det som er gittkan ikke være noen norm. Det normative må være en oppgave. Jeg tror at friheten til å uttrykke seg ikke kan være noe mål eller et gode i seg selv. Det viktigste er hva som uttrykkes. Og nå kan man, ikke minst ved hjelp av moderne teknologi, gi uttrykk for og spre alle mulige oppfatninger. Men jo mer som uttrykkes, desto lavere kvalitet på kommunikasjonen. Vi snakker mer og mer, men meningsinnholdet blir mindre og mindre. Kvantiteten av uttrykkene samsvarer ikke med kvaliteten. Derfor er ikke ytringsfriheten en vesentlig verdi for meg, den kommer ikke høyere enn på tredje plass. Det viktigste er hva man vil uttrykke. Og er det meningsfullt og verdifullt må man selvsagt få uttrykke det. Men før man kan uttrykke noe som helst, må man selv ha blitt dannet og utdannet. Utdannet betyr å få en form, bli dannet. Før man kan bringe frem noe selv, må man selv ha blitt bragt et sted. Det skjer gjennom kulturen, troen, religionen, samfunnet. Her får den enkelte sin dannelse. Men hvis individet bare skal gi uttrykk for noe ut fra seg selv, noe helt individuelt, vil det si at man skaper et individuelt språk. Å insistere på prinsippet om absolutt ytringsfrihet vil ikke føre til noen frihet, men til oppkomsten av individuelle språk, der den ene ikke forstår den andre. Da opphører kommunikasjonen. Derfor må man her ta hensyn til proporsjonene. Hysterisk å pukke på menneskerettigheter, ytringsfrihet, bevegelsesfrihet og andre friheter, er resultatet av den liberale ideologien, av at man setter individet i sentrum. Det er en form for paranoia, en besettelse, et utrykk for et sinnssykt samfunn. Og mester for dette sinnssyke samfunnet er Amerika. Det er et virkelig sykt samfunn; se hvordan de skriker, hvordan de roper om samvittighetsfrihet til det skummer om leppene; hør hvordan de med utstående øyne insisterer på helt alminnelige ting, på ting som er uvesentlige. Og jo mer det insisteres, desto mindre sant blir det. Til en viss grad er disse tingene sanne, men de får helt vanvittige proporsjoner og blir ideologi. Forestill Dem at en far ber sønnen pusse tennene hver morgen, helt alminnelig og naturlig, men så gjør han dette til ideologi, til Den store fanesaken. Den som ikke pusser tennene om morgenen, blir menneskehetens fiende og forræder, bad guy; man begynner å demonisere dem som ikke pusser tennene om morgen, lager filmer om dem. Man ser i dem en sekt; bak dem står Vladimir Putin og de onde russerne, de vil forgifte både tannbørste og tannpasta. Lyder dette fantastisk? Nei, det er typisk amerikansk, vestlig propaganda. Det er en form for paranoia, en opphøyelse av fullstendig banale saker til ideologi og kult. Ytringsfrihet og individuelle menneskerettigheter blir prinsipper som overskygger alt annet. Når vi blindt opphøyer én egenskap, fremstår den i karikert og pervertert form, den hypostaseres til idol, og vi mister forbindelsen med eksistensens organiske helhet. Nettopp det gjør liberalismen. Jeg mener at Vesten er sinnssyk. Der insisterer man på til dels rette og sanne prinsipper, men på en slik måte at disse sanne prinsippene slutter å være sanne. Vi har å gjøre med syke mennesker som skaper fetisjer av alt mulig. Selvsagt må det være mulig å uttrykke seg, men da må man virkelig få uttrykke forskjellige meninger og synspunkter. I våre dager, i det liberale samfunnet der man mest intenst insisterer på ytringsfrihet, kan man nok hevde en høyreorientert, liberal mening, en venstreorientert liberal mening; det er derimot ikke tillatt å gi uttrykk for et ikke-liberalt synspunkt. Men det ikke-liberale omfatter en enorm verden som ikke kommer til orde i det liberale samfunnet. Det er en form for totalitarisme. Når vi bare vil tillate én form for meninger og uttrykk, ytringsfrihet, menneskerettigheter, forvandles vi til en variant av Gestapo. Liberalismen forvandles til sin motsetning. Som opposisjon virker liberalismen både positiv og sympatisk, men i det øyeblikk den overvant sine fiender, kommunismen og fascismen, ble den forvandlet og åpenbarte sitt sanne ansikt. Den viste seg å være anti-humanistisk og totalitær.

___________________________________________________________________________

Liberalismen er en like foreldet, grusom og misantropisk ideologi som de to foregående. Begrepet 'liberalisme' burde bli likestilt med begrepene fascisme og kommunisme. Liberalismen er ikke ansvarlig for færre historiske forbrytelser enn fascismen og kommunismen: Den er ansvarlig for slaveri, tilintetgjørelsen av indianerne i USA, for Hiroshima og Nagasaki, for aggresjonen i Serbia, Irak og Afghanistan, for tilintetgjørelsen og den økonomiske utnyttelsen av millioner av mennesker på denne planeten, og for de hårreisende og kyniske løgner som den bruker til å hvitvaske denne historien.

Aleksandr Dugin i Den fjerde politiske teori (2009)

___________________________________________________________________________

– Jeg har lest i Wikipedia om Dem. Der står det at De er fascist. Hva sier De til det?

– Nei! Men Wikipedia er en sak for seg. Hver gang mine tilhengere eller jeg selv fjerner de skjellsordene som der dukker opp, kommer øyeblikkelig nye. Jeg kan si helt åpent, som jeg alltid gjør, at jeg er tilhenger av den fjerde politiske teori. Den første politiske teori var liberalismen. Jeg er intens motstander av liberalismen. Hvis De sier at jeg er anti-liberal, vil jeg være enig i det. Hvis De sier at jeg hater liberalismen, vil jeg være enig i det. Hvis De sier at jeg er fiende av liberalismen, vil jeg være enig i det. Hvis De sier at jeg kategorisk avviser menneskerettighetene og den liberale ideologien, vil jeg være enig i det. Alt dette lyder i de liberales ører som negative standpunkter. Da kommer de med skjellsord.

Den andre politiske teori var kommunismen. Hvis De sier at jeg er kommunist, vil jeg svare nei. Jeg tror hverken på fremskrittet eller klasser. Den tredje politiske teori var fascismen. Hvis De sier jeg er fascist, vil jeg svare nei. Jeg tror ikke på nasjonen eller på rasen. Jeg avviser de begrepene. Jeg er ikke chauvinist. Hvis De sier at jeg vil bekjempe sosial urettferdighet, vil jeg svare ja, men jeg er ikke kommunist. Hvis De sier at jeg ser en særlig verdi i et etnosentrert samfunn, der kultur og tradisjon er bærebjelkene, vil jeg svare ja. Sier De at jeg er konservativ, vil jeg svare ja, men jeg er hverken fascist eller nazist. Jeg er ikke kommunist, ikke fascist, ikke nazist og ikke liberal. Og ikke bare det, jeg er anti-liberal, anti-kommunist og anti-fascist. Særlig anti-fascist. Jeg avviser enhver form for chauvinisme og rasisme. Men dette er ikke nok for dem som hevder jeg er fascist. De sier at jeg skjuler noe, at jeg lyver. Men hvis jeg hadde vært fascist, ville jeg sagt det, åpent og klart. Hvis jeg hadde vært kommunist, ville jeg sagt det like åpent. Likevel sier folk at det og det ligner på fascisme, Jeg er overbevist anti-fascist og anti-rasist; jeg er tilhenger av sivilisasjonenes mangfold. Men i og med at en slik posisjon ikke har noe navn i det totalitære, liberale samfunnet, kaller jeg meg tilhenger av den fjerde politiske teori.

– Den må De fortelle oss om.

– Det er en ideologi og filosofi som søker å danne et samfunn hinsides modernitetens grenser. Hvis De vil, er det den nye middelalder. Eller, det er oppbyggingen av et nytt subjekt. Det subjektet er ikke individet, ikke klassen, ikke rasen, ikke nasjonen, ikke staten. Derfor er anklagene om at jeg er fascist så absurde. Jeg er motstander av at nasjonen, staten eller rasen skal være subjektet i samfunnet. Den fjerde politiske teori tar avstand fra marxismen, den filosofiske nominalismen, kommunismen. Jeg baserer meg på Heidegger og kaller det nye subjektet for Dasein. Ved siden av Heidegger bygger jeg på Platon. Platonismen viser at ånden, idéen står høyere enn materien og samfunnet og at mennesket og samfunnet må avspeile idéene. Derfor er jeg platoniker. Kaller De meg det, vil jeg si ja. Sier De også at jeg er motstander av samtiden og av opplysningstiden, er jeg enig. Platon har lært meg om idéens overhøyhet. Av Heidegger har jeg lært at menneskets vesen blir til i dialog med døden. Bare gjennom den dialogen kommer mennesket til eksistens. Følgelig er det subjektet jeg bygger på ikke mennesket, men Heideggers Dasein. Dette er grunnlaget for den nye politiske teori. Den baserer seg på en eksistensiell platonisme. Dette er noe helt annet enn liberalisme, kommunisme og fascisme, fordi den befinner seg utenfor modernitetens rammer. Den er før-moderne, og post-moderne. Postmodernismen finner jeg på mange måter sympatisk. Den representerer en nedbygging av moderniteten. Det er også min oppgave. Den fjerde politiske teori vil tilbake til det førmoderne. Den har som et av sine utgangspunkt hypotesen om den dynamiske evighet. Evigheten som erfaringstilstand. Den er her nå, den vil være her i morgen. Den er friskere enn fortiden og nåtiden. Men moderniteten bygger på hypotesen om tidens absolutthet. Da blir tiden skjebne. Fra platonismens og heideggerianismens synspunkt er tiden en modus av virkeligheten og konstruert av mennesket. Derfor snakket jeg om muligheten av å velge tid. Tid er et politisk begrep. Følgelig kan vi velge tid, vi kan skape tiden, vi kan kjempe mot tiden.

__________________________________________________________________________

I våre dager avviser og kritiserer vi nazismen for dens rasisme, men vi glemmer at også denne ideologien er basert på ideene om fremskritt og utvikling, akkurat som de to andre av modernitetens teorier. (...) På den ene eller andre måten har alle de tre ideologiene [nazisme, sosialisme og liberalisme] samme opphav: ideen om vekst, utvikling, fremskritt, og i forestillingen om at samfunnet blir stadig bedre. De betrakter alle verden og hele den historiske prosessen som lineær vekst.

Aleksandr Dugin i Demn fjerde politiske teori (2009)

___________________________________________________________________________

– Hvordan blir da forholdet mellom Dasein og menneskets kulturelle omgivelse, som vi har snakket om?

Dasein eksisterer samtidig som kultur, politikk, religion, filosofi, kunst. Etter min mening finnes det mange Dasein, det er viktig. Her skiller jeg meg fra Heidegger. Hver kultur er grunnlagt på sin Dasein. Men et slikt synspunkt passer ikke inn i modernitetens rammer. Det befinner seg utenfor. Derfor avviser jeg Europa og den europeiske kultur som grunnlaget for menneskelig kultur. Europa representerer bare én av mange muligheter når det gjelder historie, tid, kultur. Og den er på ingen måte mer høytstående enn, skal vi si, maorienes stammekultur i Polynesia. Her er jeg enig med den store antropologen Claude Lévi-Strauss. Etter min mening har det ikke foregått noen stigning etter middelalderen i Europa, men snarere et forfall. Middelalderen var høydepunktet i utfoldelsen av den europeiske ånd. Da kom den enorme skaperkraften i de forskjellige europeiske folk til uttrykk. Jeg tror på en europeisk ånd, men det er en ånd som forsvinner. Europa forsvinner og forvandles til anti-Europa. Hverken fascismen eller sosialismen maktet å redde Europa, fordi de er for dypt forankret i moderniteten. De er varianter av liberalismen. Den kom først. De to andre ideologiene betegner forsøk på å fri seg fra opplysningstid og modernitet, men oppsto ut fra moderniteten og liberalismen. Så ble de overvunnet. Hele feilen ved vår moderne tid kommer fra opplysningstiden og det anglo-saxiske, amerikanske imperiet.

– De snakker også om eurasiatismen.

– Det er en gammel russisk tradisjon som går tilbake til slutten av 1800-tallet. Jeg står inne i den tradisjonen. Den fjerde politiske teori hører med der. Eurasiatismen hevder med rette at Russland ikke er et land, men en egen sivilisasjon, adskilt fra Europa. Vi ønsker en multipolar verden, der de forskjellige sivilisasjonene får utfolde seg på sine egne premisser: Russland, India, Iran, blant annet. Vi vil samtidig bekjempe imperialismen fra USA og Vesten, som geberder seg som om dét var den eneste sivilisasjon som finnes. Jeg mener at denne teorien er svært aktuell i den situasjonen Russland nå befinner seg i.

– Hva med grenselandet mellom Vesten og Russland, Ukraina, hva har eurasiatismen å si om det landet?

– Ukraina er nesten som et imperium, med en hel rekke forskjellige nasjonaliteter og kulturer – polakker, russere, ungarere, vest-ukrainere... Men i hovedsak hviler Ukraina på to pilarer, en med røtter i Vesten, en annen med røtter i Russland. Den store oppgaven hvis landet ikke skulle bli delt, var å balansere disse to kreftene. Det har ikke Kiev klart. I og med Maidan-opprøret valgte man å vende seg ensidig mot Vesten. Det kan ikke russerne i øst tåle. Derfor gjør de opprør. Og derfor vil landet bli delt. Jeg har stor tro på Novorossija. Jeg håper og tror at den vil bli en selvstendig stat i nåværende Øst-Ukraina. Den blir kanskje ikke en del av Russland. Uansett vil båndene til Moskva bli tette. Men det var Kiev som splittet landet.

_________________________________________________________________________

Det eurasiatiske prosjektet foreslår en alternativ modell for verden, basert på de enestående sivilisasjoners og de store makters paradigme. (...) [Enhetene] må bestå av stater som har sluttet seg sammen langs regionale linjer og derfor representerer poler i en multipolær verden. Den europeiske union er et eksempel, den gryende Eurasiastiske union, som Russlands president Vladimir Putin og Kazakhstans president Nursultan Nazarbajev har foreslått, er et annet.

Aleksandr Dugin i Den fjerde politiske teori (2009)

___________________________________________________________________________

– Finnes det noen forbindelse mellom Vladimir Putins eurasiatiske union og den mer filosofiske idéen om eurasiatismen?

– Selvfølgelig. Russland er en eurasiatisk stormakt med to identiteter. De første som forsto det, var eurasiatistene. Siden 1980-tallet har jeg sikkert forfattet tusen tekster om det, ved siden av intervjuer og foredrag. Det er en teori som samsvarer med de utfordringene Russland stilles overfor. På 1990-tallet forsøkte Russland å bli europeisk, liberalt, moderne, eller snarere en postmodernistisk stormakt. Men vi oppnådde ikke annet enn at NATO kom nærmere grensene våre; vi oppnådde bare å få vår indre identitet fullstendig ødelagt. Da Putin kom til makten, valgte han en helt annen kurs. Den er eurasiatisk. Han er ikke nasjonalist, ikke kommunist, ikke liberal. Og at hans eurasiatiske union er basert på idéen om Russland som en sivilisasjon, er helt tydelig. Jeg videreutviklet den eurasiatiske idéen i løpet av 1980-tallet og underviste blant annet generalstaben på 1990-tallet. Da Putin kom til makten, var denne idéen ferdig utformet. Putin selv har riktignok aldri vært eurasiatist. Han er pragmatiker. Jeg er derimot eurasiatist. Det innebærer det standpunktet jeg har fremlagt her: Kulturene er likeverdige. Planeten må bli multipolar, derfor må USAs hegemoni bekjempes. Derved bekjemper vi også den liberalistisk tradisjonen, som ikke hører hjemme noe sted utenfor den anglo-saxiske verden, og knapt nok der. Russland er en sivilisasjon i sin egen rett, med egne verdier, tradisjoner og tro.

Både Jeltsin og Putin er episoder. Selve idéen er noe annet. Jordisk makt er noe individuell, ikke idéen. Som Platon sa, den er evig. Den blir stående. Idéen krever underkastelse, nesten som en religion. Den krever en form for renselse av dem som følger den. Jeg er rede til å forsvare idéen, jeg er til og med rede til å forsvare den i forvansket form. Derfor støtter jeg Putin. Men han og hans krets er mer redskaper for idéen. Jeg blir ofte spurt om min innflytelse på Putin, men det finner jeg uinteressant. Jeg vil gi ham en treer, tre minus, kanskje. Litt bedre enn Jeltsin. Nei, en treer, tre pluss.

___________________________________________________________________________

Bare et globalt korstog mot USA, Vesten, globaliseringen og dens politiske og ideologiske uttrykk: liberalismen, vil kunne bli et adekvat svar.

Utvilsomt kan ikke utarbeidelsen av dette korstogets ideologi være en oppgave for Russland alene, det må skje i samarbeid med alle de verdensmakter som på den ene eller andre måten står opp mot 'Amerikas århundre'. Ikke desto mindre må denne ideologien uansett ta sitt utgangspunkt i anerkjennelsen av den skjebnessvangre rollen liberalismen har spilt. Den har vært kjennemerket for den veien Vesten slo inn på i det øyeblikk den fornektet verdien av Gud og Tradisjonen.

Aleksandr Dugin i Den fjerde politiske teori (2009)

___________________________________________________________________________

– Da blir han sikkert glad... Så De tror ikke at eurasiatismen vil bli Russlands nye ideologi?

– Å jo, det er jeg absolutt sikker på. Jeg vet bare ikke når. Geopolitikere og profeter vet alltid hva som skjer og hvor, men ikke når. Det kan skje fort, langsomt, kanskje i morgen eller om mange år. Jeg kan derfor ikke si når, bare at eurasiatismen vil bli Russlands bærende ideologi, det er jeg helt sikker på.

Les også

  1. Skattejegere drar til polsk by: Tror mulig nazigull-tog er minelagt

    Polske myndigheter advarer om at det mulige nazitoget de har funnet, sannsynligvis er minelagt eller på annen måte…
  2. Bokanmeldelse: Janne S. Drangsholt: «Ingrid Winters makeløse mismot»

    Janne S. Drangsholts nye roman er bedre enn blurbene til skuespiller Henriette Steenstrup.
  3. Alf E. Jakobsen er Finnmarks sterke mann

    Alf E. Jakobsen jager reinsdyr og plukker…
  4. Her kan Snowden måtte plukke opp norsk pris fra bakken

    – En slik prisutdeling vil jo unektelig være spesiell, sier Bjørnson-akademiets president om utdelingen av…
  5. Tjsetsjensk ungdomsforening: Tar sterk avstand fra fremmedkrigere

    Beckhan Saiew (26), leder for Tjsetsjensk ungdomsforening i Norge, mener VGs artikkel om norske fremmedkrigere med…
  6. Én av åtte «norske» fremmedkrigere fra Nord-Kaukasus

    Familiene kom som flyktninger til Norge fra krigene i Tsjetsjenia. I dag utgjør barna fra disse familiene en vesentlig…
  7. Ukrainas president: Putin kommer for å øke spenningen

    Vladimir Putin startet mandag et besøk på Krim-halvøya. Samme dag skal fem separatister, to ukrainske soldater og to…
  8. Verden sett fra Russland

    De siste månedene har jeg besøkt Russland flere ganger, for blant annet å finne ut hvordan stemningen er blant «folk…
  9. Grenser i isødet

    Russland gjør krav på Nordpolen. Det høres ut som en dramatisk nyhet i den litt anspente situasjonen som er skapt etter…
  10. Mannen som hadde rett

    Robert Conquest levde nesten et helt hundreår. Han døde muligens med et lite smil om munnen.
  11. Putins talsmann gifter seg med OL-mester

    Dmitrij Peskov (47) er Vladimir Putins ansikt utad. I dag gifter han seg med den tidligere OL-mesteren Tatjana Navka…
  12. Litvinenkos enke: – Sannheten har kommet frem

    Britisk politi mener den russiske stat må ha vært innblandet i drapet på eks-spionen Aleksandr Litvinenko i 2006.
  13. Russland må ikke få hindre rettferdighet for 298 menneskeliv

    298 menneskeliv gikk tapt da MH17 ble skutt ned over den…
  14. Russisk veto mot forslag om MH17-domstol

    Russland har lagt ned veto mot et resolusjonsforslag om å opprette en FN-støttet domstol i forbindelse med nedskytingen…
  15. Terrorkrigen nærmer seg NATO

    Tyrkia innkalte NATO til krisemøte om terror i dag. Allerede i slutten av uken kan militæralliansen formelt slutte seg…
  16. Må stilles til ansvar

    Ett år etter nedskytningen av det malaysiske passasjerflyet MH17 over Ukraina er ingen blitt stilt til ansvar og…
  17. Sjakklegende til frontalangrep på USAs fredsdiplomati

    Garry Kasparov mener USAs diplomatiske tilnærminger til Iran, Russland og Cuba er en gavepakke til Vestens fiender.

Her kan du lese mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder