Regjeringskvartalet og Høyblokka minutter etter eksplosjonen. Foto: Kyrre Lien VG

Kommentar

I terrorens grep

Rent konkret varte terroren den 22. juli 2011 i 188 minutter. For noen går den aldri helt over.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

– Jeg setter meg aldri ned på et sted som dette uten først å vurdere hvordan fluktmulighetene er om noe skulle skje, sa Vegard Wennesland, og så seg rundt på Teddys Softbar hvor vi skulle ta en øl.

– Og hvis du eller andre sier til meg at her er det helt trygt, tenker jeg bare at det var det vi sa til hverandre på Utøya da vi hørte om bomben i Oslo også.

Det var gått over to år siden Wennesland søkte tilflukt i Skolestua på Utøya sammen med andre skrekkslagne AUF-ere etter å ha sett en mann i politiuniform komme inn på den såkalte Festplassen og kaldblodig begynne å skyte ned ungdommer, en etter en.

Det meste av Norge hadde gått videre. Vi var nærmest utmattet av sjokket, av raseriet, av den lange rettsprosessen, av kommisjonsrapporten og debatten etterpå. I en lang periode var det som skjedde 22. juli nærmest et ikke-tema i norsk offentlighet. I den grad at selv vi i mediene begynte å omtale terror som noe vi så langt hadde vært spart for i Norge.

VG-spesial: Avtrykkene etter 22. juli

Overlevelsesinstinkt

Etter angrepet på Charlie Hebdo i januar 2015 og mot synagogen i København like etterpå, skrev flere medier at «terroren rykker nærmere».

«Terroren nærmer seg", sies det på dagsrevyen. Det var et merkelig utsagn. Jeg har kjent og kjenner den på kroppen», skrev Viljar Hanssen på Facebook. Viljar Hanssen overlevde Utøya med sterke fysiske skader og ga et av de mange sterke vitnemålene under rettssaken. Uforglemmelig, tenkte vi som hørte det. Men under tre år senere var det altså skjøvet et godt stykke bak i den kollektive bevisstheten.

Det er vel en naturlig del av overlevelsesinstinktet. I byer rundt omkring i verden, som er mye utsatt for terror, ser man at det bare går timer etter et angrep før livet fortsetter som før i området.

Fortvilet opplevelse

For et år siden åpnet 22. juli-senteret i Regjeringskvartalet, anlagt der massedrapsmannen parkerte Volkswagen Crafteren med sin dødbringende last. Vi var flere kolleger som var på jobb den regntunge ettermiddagen i VG-huset rett over gaten, og som det siste året har snakket om å gå sammen for å se utstillingen.

Det ble bare aldri noe av, kanskje fordi vi selv var slitne av hele saken, kanskje fordi vi ubevisst vegret oss mot å oppsøke minnene. Men denne uken gikk vi. Og det installasjonen minnet oss om, var først og fremst hvordan det var å være i terrorens grep:

De 188 minuttene fra bomben sprengte og til gjerningsmannen ble arrestert på Utøya. Da vi ikke visste hva som skjedde, hvem som hadde angrepet oss og hva som ville skje videre. Da vi sto, mer forvirrede enn egentlig redde, i krysset mellom Akersgata og Teatergata der asfalten var dekket av glass, papir, støv og blod, og ventet på at politiet, militæret eller nær sagt hvem som helst skulle dukke opp og ta ansvar.

Da ryktene begynte å gå om eksplosjoner andre steder i byen og i landet. Da hver minste skarpe lyd skapte tilløp til panikk og fikk folkemengden til å begynne å løpe i den ene eller andre retningen.

Da de første tekstmeldingene kom om en politimann som skjøt på Utøya. Da den obskure islamisten Abu Suleiman al Nasser ifølge New York Times påtok seg ansvaret for bomben, samtidig som Dagsrevyen meldte om ti drepte på Utøya.

Da meldingen kom om at en – eller var det to – etniske nordmenn var arrestert, mens drapstallene fortsatte å stige, og vi hørte om kolleger, naboer, venner som hadde barn på Utøya.

Den desperate, fortvilede opplevelsen av at alt var ute av kontroll, at vi ikke visste hva som skjedde, at ting stadig ble verre – det er terrorens grep.

Et mørkt minne

For noen vil grepet aldri helt slippe. Trygghetsfølelsen er fundamentalt forstyrret og vil aldri kunne restitueres fullstendig. Mange vil måtte leve med savnet, fortvilelsen og raseriet resten av livet.

For de fleste av oss representerer 22. juli et ubehagelig minne. En følelse det er ubehagelig å oppsøke, et mørkt minne vi ønsker å legge bak oss.

Men vi er alle berørt av terroren og dens politiske intensjon og funksjon: frykten. For alle som var i Oslo den dagen vil enhver sprenging i forbindelse med anleggsarbeid pirke litt i såret. Og hver gang en ny terroraksjon skjer i byer som Orlando, Paris eller Istanbul skjønner vi på en helt annen måte hva det dreier seg om.

For vi har vært der selv. Og vi vet med en sikkerhet vi tidligere var spart for, at vi kan havne der igjen.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder