Sterk inngripen i informasjonsfriheten

Felles retningslinjer for alle verdens mediers omtale av «massedrap» vil ikke være vel anvendt energi. Men diskusjonen om hvordan alle, også enkeltmennesker, deler informasjonen, er viktig.

Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær Norsk Presseforbund

Psykolog Anders Gravir Imenes ber i VG 29. juli om at Pressens Faglige Utvalg (PFU) går sammen med sine internasjonale partnere og lager felles retningslinjer for hvordan massedrap bør behandles i mediene – slik at omtalen ikke utløser flere hendelser.

Diskusjonen om hvordan mediene skal omtale hendelser der mange mennesker blir drept på en gang, er viktig. Ikke minst fordi den typen massedrap som viser seg å være terrorhandlinger, motivert og legitimert av IS, er en relativt ny, skremmende og vesentlig del av samtiden.

Umulig

Enkelte medier, som franske Le Monde, skal for eksempel heretter ikke bruke bilder av gjerningsmenn bak terrorangrep i landet. Det er en beslutning jeg tror at vanskelig vil stå seg i møte med mulige fremtidige hendelser. Vi ser allerede at disse er svært forskjellige i uttrykk, og det er for eksempel ikke gitt at gjerningsmennene alltid blir drept. Hva gjør man da? For øvrig håper jeg disse mediene vil endre strategi, av hensyn til det naturlige informasjonsbehovet hos publikum som mediene skal fylle.

Når et massedrap har funnet sted, vil spørsmålet om «hvem» være det første som melder seg, sammen med «hvordan» og «hvorfor». For å finne svaret på «hvorfor», viser de eksemplene vi har at det er naturlig å lete et helt annet sted, enn av de har konsumert nyheter. Informasjon tyder vel på at den reelle motivasjonen bak en slik handling gjerne finnes i vedkommendes personlige bakgrunn.

Heller ikke Imenes viser til forskning som kan belegge at den typen terrorhandlinger eller skolemassakrer vi ser rundt om i verden, skyldes medienes omtale. Rent statistisk kan man vel strengt tatt snu på det hele, og hevde at mediedekning avskrekker mulige gjerningsmenn fra å gjøre noe tilsvarende.

Å lage felles internasjonale retningslinjer som man skal avkreve mediene å følge, er umulig. Dette er det flere årsaker til.

Les også: Smitteeffekten av massedrap

Er det ønskelig?

Norge er nærmest alene om å ha et presseetisk system som PFU med ett sett etiske regler som alle ansvarlige redaktører følger. Man skal ikke bevege seg lenger enn til Sverige før bildet er langt mer komplisert. I USA finnes ikke et slikt system overhodet.

Norsk Presseforbund og PFU har mange kolleger i andre land, men de vil i liten grad kunne knesette slike regler, kreve at alle følger dem og dernest oppleve at de faktisk blir etterfulgt.

Dernest må man spørre seg om det er ønskelig. Å ta én del av nyhetsbildet vekk fra alt annet mediene omtaler og lage særlige regler for denne, er en sterk inngripen i informasjonsfrihet og de redaksjonelle vurderingene.

Hvorfor skal man ikke også ha særlige regler for omtale av vold mot kvinner? Og barn? Eller når man skriver om sykdommer som kan være arvelige? Jo mer prinsipielle de presseetiske retningslinjene er, desto sterkere vil de stå – og desto enklere vil de være å etterleve når virkeligheten melder seg i alle dens avskygninger og varianter.

En god test for alle som ønsker seg nye og flere retningslinjer for pressen, er å formulere dem. Hva skal stå der?

Selvmord er det mest konkrete området som er spesifisert i den norske Vær Varsom-plakaten. Det skyldes både hensyn til avdøde og pårørende, men også faren for at flere gjør det samme. I de senere år har pressens restriktive omtale av selvmord blitt utfordret, særlig av de pårørende selv. Men fremdeles er man tilbakeholden med omtale av metode, nettopp fordi man har sett – som Imenes også påpeker – at denne kan ha blitt kopiert. Men man kan selvfølgelig ikke unnlate å omtale metode når det er skjedd en terrorhandling.

Informasjonsformidling

IS har et sterkt, omfattende propagandaapparat. I vår tid når denne propagandaen ut til de mottagelige uavhengig av de redigerte mediene. Men det er viktig at mediene ikke ubevisst lar seg bruke og misbruke i propagandasammenheng. Det er for eksempel stor forskjell på å identifisere en gjerningsperson og å tapetsere dekningen med bilder av vedkommende. Dertil er det også noe helt annet å bruke et foto fra et førerkort, og å benytte PR-bilder der vedkommende poserer, nettopp med tanke på en mulig mediedekning.

Det er dessuten avgjørende at de redigerte mediene holder orden på hva som er fakta og tar forbehold når man ikke har fått det tilstrekkelig bekreftet.

Da nyheten om drapene i Nice kom ut, var vi mange som søkte til sosiale medier – og særlig Twitter – for å få rask informasjon. Ettersom minuttene gikk, kom stadig mer – og variert – innhold; tekst, bilder og videoer. Etter noen tid kom også de etiske innsigelsene mot noen av tweetene. Andre markerte sine med advarsel om innholdet.

Ved omtale av massedrap vil det gjerne være mange til stede som kan og vil berette, og de vil bruke sosiale medier. Derfor er diskusjonen om bevisst informasjonsformidling viktig – så kan vi alle bli mer reflekterte og kloke. Nettopp fordi informasjon i så liten grad lar seg styre og kontrollere av lover og retningslinjer.