Dødbringende ideologier

Radikal islamisme er vår tids nazisme og kommunisme. Men islamismen er mye eldre enn de to andre dødbringende ideologiene. Og enda vanskeligere å bekjempe.

De radikale islamistenes brutalitet rammer først og fremst muslimer. Enten de lever i sharia-styrte Saudi-Arabia eller Iran, der styresmaktene krenker menneskerettighetene hver dag, eller de er ofre for de voldelige jihadistenes hyppige terroranslag overalt i den muslimske verden. Bare i Pakistan har 55.000 mennesker mistet livet i terror de siste ti årene.

Islamister har gjort gudstro til politisk ideologi. De ønsker at gudegitte lover, slik de selv tolker dem, skal styre menneskenes liv. Ikke menneskeskapte lover, vedtatt av folkevalgte i frie, demokratiske samfunn.

Les Skartveits kommentar: Gudegitte eller menneskeskapte lover

Konsentrasjonsleirer og folkemord

I likhet med kommunistene og nazistene, deler islamistene menneskeheten opp i verdige og ikke verdige. Dem og oss. For islamistene handler det om troende og vantro. For kommunistene handlet det om arbeiderklasse og borgerskap. Nazistene hevdet at de som tilhørte den ariske rase var bedre enn alle andre. Vi har sett at slike ideologier ender med etnisk rensing, konsentrasjonsleirer og folkemord.

Islamistene i Syria og Irak driver også med etnisk rensing. Mennesker som ikke tilhører deres tro, eller deres retning innen islam, har ingen plass i deres samfunn. Vi finner forfølgelse og press mot annerledes troende overalt i Midtøsten. Men utrenskingene har vært, og er, usedvanlig brutale i Syria og Irak.

Les Skartveits kommentar: Barnet og barbariet i Midtøsten

Midtøsten er utspringet for de tre store verdensreligionene; jødedommen, kristendommen og islam. Nå er regionen nærmest fri for jøder og kristne. Israel har etter hvert blitt det eneste fristedet for Midtøstens jøder.

1979 – vendepunktet

Ikke alle islamister er voldelige, eller driver med terror. Men spørsmålet er hva som ligger innbakt i en ideologi, hvilket potensial for vold og terror som kan springe ut av læresetningene. Væpnet revolusjon ligger innbakt i kommunismen. Etnisk rensing ligger innbakt i nazismen. Enhver ideologi som ikke ser hvert menneske som verdifullt i seg selv, uansett hvilken religion og bakgrunn det har, vil føre til katastrofer.

Så hvor begynte det hele? Vi må tilbake til 1700-tallet, i Saudi-Arabias ørken. Her ble islams mest brutale og nådeløse retning, wahabismen, grunnlagt. Den religiøse lederen al-Wahhab slo seg sammen med emiren og krigsherren Muhammed ibn Saud, en av forfedrene til dagens saudiarabiske kongefamilie. Noen av verdens verste islamister har sluttet seg til eller hentet inspirasjon fra wahabismen. Blant dem finner vi miljøene til Osama bin Laden, Taliban og IS.

Det muslimske brorskap er en annen viktig faktor i det vi nå ser. Brorskapet ble grunnlagt for mer enn hundre år siden, i Egypt. De ble raskt en mektig kraft, som truet makthaverne. Sentrale medlemmer ble forfulgt, lederen ble hengt, og mange reiste til Saudi-Arabia der de ble ønsket velkommen. De ble akseptert i Saudi-Arabia helt til 1979, da islamistene prøvde å ta over den store moskeen i Mekka. Det ble blodig.

Det samme året tok Ayatollah Khomeini makten i Iran. Og Sovjetunionen invaderte Afghanistan. 1979 er et vendepunkt i fortellingen om islamismen.

Al Qaidas krigserklæring

Autoritære ledere i den muslimske verden var fornøyde med at de kunne sende sine plagsomme islamister til Afghanistan for å kjempe mot de vantro. Vesten støttet dem i kampen mot kommunismen, som den gangen var den største trusselen vi sto overfor.

Grunnlaget for den globale "hellige krigen" ble lagt her. Jihadistbevegelsen var splittet. Skulle de fortsatt kjempe mot sine egne ledere i den muslimske verden? Eller skulle de føre en verdensomspennende kamp, med USA og vesten som hovedmål? Osama bin Laden var blant dem som ville ha global jihad.

Al Qaida kom med sin første krigserklæring mot vesten i 1996. Den andre kom i 1998. Senere samme år bombet Al Qaida USAs ambassader i Nairobi og Dar es Salaam. Tre år senere; 9/11 i New York.

De radikale islamistenes uttalte mål er et nytt, verdensomspennende kalifat. Aller mest vil de ha kontroll over islams helligste steder, Mekka og Medina i Saudi-Arabia. Og gjerne Jerusalem, der profeten Muhammed skal ha steget opp til himmelen.

Men de radikale islamistene møter motstand i sin egen verden. Mange vanlige muslimer vil ikke være med på dette. De vet at det finnes andre måter å leve på, og andre måter å styre et samfunn på.

Brann i islams hus

Det er i den muslimske verden kampen står. Skillet går mellom de tradisjonelle og de moderne. Mellom de som mener at alt som står i Koranen og de hellige skriftene, skal tolkes bokstavelig, og de som mener at religiøse tekster må tolkes i lys av sin tid. Mellom dem som mener at gudstro er et personlig anliggende, og dem som mener at religion skal styre også hvordan andre mennesker skal leve livene sine.

Den kampen vil bli tøff, og den vil ta tid. Mens den pågår, må vi gjøre det vi kan for å beskytte oss mot terroren. De radikale islamistene har sine tilhengere også i våre samfunn.

Les kommentaren: Jeg vil se hvem du er!

Mange muslimske nordmenn fortviler. Noen av dem ser sine egne barn gå seg vill. Noen frykter at andre nordmenn ikke vil se dem som likeverdige landsmenn. De radikale islamistenes mål er å splitte oss. Hvis vi slutter å se hverandre som medborgere, vil ekstremister på alle hold få større spillerom.

Muslimene må selv ta ansvaret for islams fremtid. Usman Rana, en profilert muslim og debattant, har sagt at det brenner i islams hus. Den brannen er det bare muslimene selv som kan slukke.