AVSLØRER: - Kunstneren Mohamed Ali Fadlabi har allerede reist Kongolandsbyen, og han har avslørt oss en gang for alle, skriver forlagsredaktør Nazneen Khan-Østrem. Foto: JANNE MØLLER-HANSEN.

Debatt

Kronikk: Kongolandsbyen - en mental tilstand

Alle innvandrere i Norge bør omfavne Fadlabi og Cuzners Kongolandsby. Den avslører med sin blotte idé hvor mye som er galt i Norge.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Nazneen Khan-Østrem, forlagsredaktør

Temperaturen har vært høy helt siden den sudanske kunstneren Mohamed Ali Fadlabi og svenske Lars Cuzner annonserte at de ønsket å markere Grunnlovsjubileet ved å sette opp en levende kopi av «Kongolandsbyen» som ble reist i 1914 i Frognerparken. Kunstnerne har fått sterk kritikk av norsk-afrikanere: Thomas Prestø omtaler prosjektet som «forkastelig», mens skuespilleren Hannah Wozene Kvam mener «dette er noe vi bør glemme». De er to aktører som har tilført det norske samfunnet mye bra gjennom prisverdige Afrikan History Week.

Til sitt forsvar hevder Fadlabi at prosjektet tar for seg norsk selvgodhet og nasjonsbygging. Jeg vil hevde at han har en viktig agenda. For er ikke «Kongolandsbyen» egentlig rundt oss hele tiden?

Et speil mot samfunnet

Nazneen Khan-Østrem.

To dager før NRK-programmets Trygdekontorets mildt bisarre forestilling der Kongolandsbyen ble heftig debattert, viste Brennpunkt en dokumentar om asylsøkeren fra Sudan som drepte tre mennesker på en buss fra Årdal. Det var trist, men ikke overraskende, å høre de lokale innbyggerne fortelle at deres eneste kontakt med de 150, hovedsakelig afrikanske asylsøkerne, var å nikke til dem på butikken. De ante ikke hvem disse menneskene var.

For å dempe uroen tok asylsøkerne grep. De inviterte ungdommene i bygda til møte, slik at de kunne fortelle om seg selv. Men idet de stilte seg opp foran de norske ungdommene, ble Kongolandsbyen materialisert - Kongolandsbyen er en mental tilstand i det norske samfunnet. En tilstand som finnes i mange norske hjem overfor innvandrere. Oss versus dem. En tilstand som ble understreket av Nasjonalgalleriets Helle Vaagland da hun på mandag, med sitt tilgjorte naive blikk spurte Fadlabi (kanskje hun spurte på vegne av nordmenn?): «Er rasisme noe du opplever på kroppen her?» Eller da hun spurte: «Hva om den vil vekke til live rasismen?»

Vekke til live rasismen? Det er ikke bare afrikanere som føler rasismen på kroppen. Alle innvandrere med en annen hudfarge enn hvit vet hvordan man skiller seg ut idet man ankommer norske småsteder. Blikket. Enten det reelle. Eller det innbilte. Uavhengig av hvor integrert man er. Kongolandsbyen er også til stede når min somaliske venninne forteller at hennes norske studievenninner og hennes minoritetsvenninner knapt omgås. Hun orker ikke alle spørsmålene som dukker opp i sosiale lag.
De norske studentene, ofte fra nettopp mindre tettsted, bryter intimitetsbarrierer og maser om tvangsekteskap og omskjæring. De opphører å være individer og kolleger, i stedet blir de representanter for «de andre». Kongolandsbyen er også til stede når min somaliske venninne ikledd hijab gruer seg til å sette seg på en kafe på vestkanten fordi alle de norske stirrer på dem. «Okkuper den plassen. Du må erobre den. Skap ubehag» oppfordrer jeg henne.

Og det er nettopp ubehag Fadlabi skaper med Kongolandsbyen. Han setter et speil mot det norske samfunnet som insisterer på at rasisme egentlig ikke eksisterer.

Forholdet eksisterer fortsatt

I vinter raste den såkalte #norskrasisme-debatten på Twitter. Eksemplene viste tydelig at det finnes internaliserte negative forestillinger om afrikanere og muslimer blant etniske nordmenn. Fadlabis kunstprosjekt er ikke mer komplisert enn at vi skal se oss selv i hvitøyet og erkjenne hvilke fordommer som eksisterer. Især overfor afrikanere. I Morten Traaviks dokumentarbok «Djevelen er en fallen Engel. Historien om Miss Landmine» river Traavik i filler norsk bistands paternalistiske holdninger mot afrikanerne de forsøker å hjelpe - for de må jo hjelpes. Dermed er Traavik paradoksalt nok en hvit mann som indirekte forsøker å rasere Kongolandsbyen, den samme landsbyen som norsk-afrikanerne Prestø og Kvam forsøker å bagatellisere, i stedet for å ødelegge, som Fadlabi vitterlig gjør, idet den blir realisert.

Vi trenger Kongolandsbyen for å bli minnet på at forholdet mellom koloni og understått slett ikke er utslettet. Våre forestillinger om rettsvesenet i forbindelse med rettsaken til Joshua French og Tjostolv Moland er også tett integrert i nettopp Kongolandsbyens underliggende filosofi.

Derfor er det forunderlig at norsk-afrikanere ikke i større grad hyller Fadlabi. Et prosjekt som kan sammenlignes med filmen til Steve McQueen «12 years as a slave» eller Quentin Tarantinos «Django Unchained». Provokasjon som metode er gammeldags i dag. Men å dekonstruere og undersøke tabuer knyttet til vårt blikk på «de andre» er en nødvendig øvelse fordi det til slutt er politikk. Det er politikk at Fadlabi er en av de ytterst få afrikanerne som er utdannet fra Statens kunstakademi. Og det er politikk hver gang hans kunst stiller spørsmål ved Vestens forestillinger om seg selv, denne gangen Norge.

Visst er det grotesk

For den norske kultureliten er blendahvit. Det ferskeste eksempelet er Aftenpostens 8.mars-oversikt over de mektigste kvinnene i Kultur-Norge. Dessuten er de fleste norske kunstnere etnisk norske. Derfor er det spennende (sic!) når en sudansk kunstner igangsetter et opprør, og er kritisk til kongeriket. Det er en gest vi bør imøtekomme. Ikke riste på hodet av. Visst er det en grotesk tanke at Kongolandsbyen atter en gang skal reises. At afrikanere skal stilles ut.

Men det groteske ligger ikke i det fysiske, men i det landskapet våre reaksjoner vokser ut i fra. Fadlabi og Cunez har visstnok begynt å annonsere etter statister. Men jeg er likevel ikke helt sikker på at Kongolandsbyen noen gang vil realiseres, min gjetning er at Fadlabi allerede har reist den. Han har avslørt oss en gang for alle.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder