MANGFOLDSDALEN: – Jeg tviler på at «den tause majoritet» ønsker å flykte herfra, jeg blir provosert av forfatter Halvor Foslis bruk av «innfødte» til inntekt for sine egne politiske holdninger. Det er ikke så lett å vite hva en stor del av dalens innbyggere egentlig mener, skriver Maren Sæbø. Bildet er fra kong Haralds besøk på Grorud i 2012.
MANGFOLDSDALEN: – Jeg tviler på at «den tause majoritet» ønsker å flykte herfra, jeg blir provosert av forfatter Halvor Foslis bruk av «innfødte» til inntekt for sine egne politiske holdninger. Det er ikke så lett å vite hva en stor del av dalens innbyggere egentlig mener, skriver Maren Sæbø. Bildet er fra kong Haralds besøk på Grorud i 2012. Foto: Mattis Sandblad , VG

Vinteren kommer

MENINGER

Det fryser til i Groruddalen, men samfunnsdebattanten Halvor Foslis bok om å være «fremmed i eget land» har ikke til hensikt å få det til å tø opp. Tvert imot.

debatt
Publisert: Oppdatert: 23.10.15 14:54

MAREN SÆBØ, innfødt groruddøl
Det er begått en bok, en bok om hvor fælt det er blitt i Groruddalen, hvor lite levelig det er her om man er norsk, på grunn av innvandring. En bok som ønsker å forklare det forfatter Halvor Fosli mener er en «hvit flukt» fra bydelene Alna, Stovner, Grorud og Bjerke, et område med mer enn 130.000 innbyggere.

Uklare kategorier

Først, definisjoner. De er noe uklare. Fosli snakker om «de innfødte» – jeg går ut i fra at han mener oss som er oppvokst i dalen, og har familie her. I tillegg ser det ut til at han mener «de innfødte» må oppfylle SSBs kriterier for nordmann, vi må ha fire norskfødte besteforeldre.

To av mine besteforeldre flyttet inn i Akersdalens borettslag (senere OBOS-borettslaget Flaen), dalens første, i 1947. Min mor ble født inn i dette borettslaget, jeg bodde her mitt første leveår. Senere har jeg, med unntak av noen år på andre kontinent og i Gamle Oslo, bodd på Lindeberg, Linderud og Veitvet. Jeg har nå flyttet hjem til Flaen, til leiligheten som alltid har vært bebodd av min familie.

Jeg er altså innfødt, og i tredje generasjon. Det betyr at vi, og jeg, har vært her lenge, for dette er jo innfløtterdalen, før 1947 bodde det jo ikke mange her, og gårdene var fortsatt i drift.

Unntaket var noen lommer av industri, som den på Grorud ikke langt herfra. Der vokste det fram et samfunn med tyske og svenske steinarbeidere mot slutten av 1800-tallet, de fikk selskap av nordmenn fra hele landet.

Oppfyller vi kravene?

Noen av urinnvånerne her jeg bor er altså etterkommere fra innvandringsbølgen på 1800-tallet, like før landets uavhengighet i 1905. Jeg er usikker på om etterkommere etter svensker og tyskere oppfyller Foslis krav om å være innfødt, for hans bruk av innvandringstall i bokas forord er nemlig noe forvirrende.

Han begynner med å slå fast at «innfødte» flytter ut av dalen i større grad enn inn. Tallene som ligger til grunn omfatter innvandrere fra hele verden, i noen generasjoner. Så snevrer han «de fremmede» til å gjelder innvandrere fra Afrika, Asia og Midtøsten, før han gjør enda en øvelse, der det ender med dem som er muslimer.

Nå vet vi jo ikke lenger om det er slik at de som flytter inn, i hovedsak er muslimer, eller om de bare er innvandrere. I mitt nabolag er det mye som tyder på det siste. Bredtvet ble nylig omgjort til katolsk kirke, det er også et tempel i nærheten. Men ingen moské. Men tall-leken har sin effekt, man sitter nå igjen med det inntrykket at det er én gruppe som flytter inn i Groruddalen, og det er muslimer, og det er spesielt to grupper muslimer, pakistanere og somaliere.

Ledende spørsmål

I intervjuene som utgjør brøkdel av boka er det nemlig ikke snakk om østeuropeere, thailendere eller chilenere som problem. Det er snakk om pakistanere og somaliere som det. Og det er det fordi de er muslimer. Her virker Foslis informanter merkelig samstemte, og det er nok en grunn til det. Han har gjort oss den tjenesten å inkludere en del av spørsmålene, i journalistikken kaller vi dem «ledende» – de har til hensikt å føre den intervjuede i en bestemt retning, noe de også gjør.

Dette gir opphav til en del andre pussigheter, for eksempel at nesten alle de intervjuede nevner en historie om at noen barn skal ha blitt mobber i skole eller barnehage fordi de hadde salami på brødskiva. Fosli spør de intervjuede om de har hørt historien, noe de kan bekrefte. Men ingen har opplevd dette selv.

Salamihistorien kan som mange andre historier ha en kjerne av sannhet, men den kan også være en av disse historiene dalens innbyggere elsker, vi lever jo for urbane legender. Det er ganske likt i dag som på 1980-tallet da jeg vokste opp. Det dukker opp flere slike historier i intervjuene, det er mye «jeg har hørt at» eller «jeg føler».

Allmenngjøring av vandrehistorier

Problemet er selvsagt ikke at dette gjengis, problemet er at forfatteren også opphøyer vandrehistorier og følelser til noe allment, noe «innfødte» mener i stor grad. Påstander som «Barn og barnebarn med foreldre eller besteforelde i Groruddalen bosetter seg i liten grad i sine hjemtrakter, ja, noen drar nesten ikke på besøk engang», stemmer dårlig med egne erfaringer.

Boka er full av slike påstander, sjelden belagt med noe annet materiale enn forfatterens eget skjønn. Som denne: «En grunn til at flere ikke har flyttet ut av Groruddalen, er etter mitt skjønn at man fremdeles kan flytte internt i bydelen, til mer norske gater, borettslag og skolekretser» – vi ville altså «flyktet» i større grad om ikke vi flyttet internt.

Det er riktig at det finnes nabolag med færre innvandrere i dalen. De består ofte av eneboliger, rekkehus eller tomannsboliger, og ligger således en prisklasse opp. De jeg kjenner som har fått seg hus, har gjort det av plasshensyn, fordi de ville ha hage, fordi økonomien endelig var romslig nok til det. Forfatteren mener altså at de ikke er ærlige om grunnen til flyttingen. Hans skjønn forteller ham at den egentlige grunnen er en slags intern hvit flukt.

LES: Å bo i en myte

Hva er utgangspunktet?

Fosli har forsøkt å gjøre rede for sin metode i en aviskronikk og i sosiale medier. Utvalget av intervjuer beskrives som et nettverksutvalg, som har kommet til etter snøballmetoden, han har kontaktet noen i sitt nettverk, som har kjent noen, som har sendt han videre til flere, og så videre, som en snøball.

Man kan lure på hvor utgangspunktet lå, forfatteren var en stund tilknyttet det innvandringskritiske og dels muslimfiendtlige nettstedet document.no. Der inne har Groruddalens innbyggere vært fortapt i årevis, og noen av historiene som kommer fram i intervjuer i denne boka er kjent der fra. Som salamihistorien. Som frykten for å ta T-bane om kvelden.

Flere av de intervjuede i Foslis bok er langt mer moderate i sitt uttrykk enn de anonyme skribentene hos document, og man kan lure på om det i det hele tatt var nødvendig at de var anonyme i Foslis bok, men et lite knippe av Foslis informanter høres svært kjente ut. Man kan lure på om snøballen begynte å rulle der inne i vintermørket hos document, og siden har dratt med seg kulda ut i prosjektet til Fosli, som synes å være å påvise at det foregår en «hvit flukt» fordi dalen er blitt ubeboelig om du anser deg som norsk.

Frp svekkes i Groruddalen

Det er trist at noen av dalens innbyggere føler seg utrygge. Det er jo ikke bra at folk ikke tør å ta T-banen på kvelden eller nattbussen til Grorud. Selv har jeg stor nytte av begge. Mobbing og trakassering er ikke bra, uansett hvem som står bak (i denne boka er det pakistanere og somaliere for det meste) Jeg har hørt vandrehistorier av den typen som gjengis i intervjuene i boka, og jeg vet at holdninger som ikke akkurat er forsonende finnes.

Men jeg tviler på at «den tause majoritet» ønsker å flykte, og jeg blir provosert av måten Fosli bruker de «innfødte» til inntekt for sine egne politiske holdninger. Det er ikke så lett å vite hva en stor del av dalens innbyggere egentlig mener.

Valgresultatet kan muligens gi en pekepinn. Om sterk skepsis til innvandrere var vanlig ville vel det mest innvandringskritiske partiet scoret høyt i dalen ved siste valg, men det gjør det jo ikke. Med unntak av Bjerke, har Arbeiderpartiet rent flertall i Groruddalen. Frp ligger under landsgjennomsnittet i alle fire bydeler. Noen andre tall på politisk tilhørighet serverer ikke Fosli.

Poenget med Foslis bok kunne kanskje vært å bedre integreringen, for det vil vi jo gjerne. Men det er nok ikke hensikten, poenget synes snarere å være en kritikk av norsk asyl- flyktninge- og innvandringspolitikk. Det er jo litt merkelig ettersom mange av de innvandrerne det er snakk om, altså de som flytter til Groruddalen og angivelig fortrenger de innfødte, er fra andregenerasjonen.

Det er ekstremt naivt å tro at dalens problemer – vi lever kortere, tjener mindre og har lavere utdannelse enn resten av byen – kan løses med å stenge grensene ytterligere. Og det er et lite hjelpsomt innspill for oss som bor her, som snakker med naboene hver dag, som skal ha barn i barnehage og skole, og som bruker svømmehall og legevakt på Aker.

Boka til Fosli bidrar ikke til å løse problemer i dalen, den bidrar i verste fall til å forsterke dem. Som «innfødt» håper jeg han ikke lykkes.

Her kan du lese mer om