Egypt inn i mørketiden

MENINGER

Tanks og bulldosere jevnet Det muslimske brorskaps demonstrasjonsleire med jorden. Hvis hensikten er å utslette islamismen som politisk kraft vil generalene mislykkes.

kommentar
Publisert:

I mer enn 80 år har Det muslimske brorskap kjempet for å vinne makt i Egypt, og de har vokst seg sterke i opposisjon og forfølgelse.

Til slutt lyktes bevegelsen, i demokratiske valg. Inntil forrige måned hadde de både presidentembetet og flertallet i parlamentet.

En stakket stund var deres makt nesten uinnskrenket, og de oppførte seg deretter.

Det muslimske brorskap forsøkte å omskape Egypt i sitt bilde. De misbrukte sin posisjon og forsterket de allerede sterke motsetningene i samfunnet. Samtidig kollapset økonomien. De ville med stor sannsynlighet tapt neste valg - en mulighet generalene fratok velgerne ved å gjennomføre kupp.

Brorskapet ble drevet fra posisjon til politisk gatekamp. Etter at mer enn 500 av deres tilhengere ble drept tirsdag står den islamistiske bevegelsen overfor et skjebnevalg som handler om strategi og metoder. De første uttalelsene tyder på at de vil fortsette med demonstrasjoner og aksjoner over hele landet.

Egypts vestlige allierte forsøkte frem til 11. time å advare generalene mot å angripe demonstrantene i Kairo. Det vil koste generalene dyrt, politisk og økonomisk.

Det er mørketid etter euforien i den arabiske våren. Men selv om klokken på mange måter er skrudd tilbake til tiden med et autoritært og militært styre, har noe oppsiktsvekkende skjedd.

Frykten er borte. Folk er ikke lenger redde for å protestere og provosere, selv når det er livsfarlig. I den arabiske verden ville det vært utenkelig før den arabiske våren.

I Det gamle testamente ble Egypt rammet av ti landeplager, blant annet gresshoppesvermer, hagl, pest og at Nilens vann ble omgjort til blod. I dag flyter blodet i gatene og rekken av ulykker som rammer Egypt synes endeløs: Økonomien er rasert, statskassen er snart bunnskrapt, turistene uteblir, arbeidsledighet og fattigdom øker, grunnleggende tjenester som strøm og gass faller ut, det er ingen lov og orden, egyptere står mot egyptere.

Disse landeplagene er menneskeskapte. Symptomene på denne egyptiske syken meldte seg under Hosni Mubarak, slik det gjorde under de andre autoritære lederne i arabiske land.

Politisk og økonomisk stagnerte disse landene gjennom flere tiår, inntil en ung og utålmodig befolkning hadde fått nok. På grunn av det politiske kaos som oppsto etter revolusjonen er symptomene på alt som går galt blitt enda sterkere.

Den arabiske våren handlet ikke bare om større politisk frihet. Dette var også et opprør forårsaket av dype økonomiske og sosiale problemer. Aktivister som ledet an i det folkelige opprøret mot Mubarak hadde allerede engasjert seg i kamp for arbeid og rettigheter.

De som gikk i bresjen for revolusjonen var unge med utdanning. Det finnes ikke arbeid for dem og spesielt ikke for de unge kvinnene.

De var drevet av en dyp frustrasjon over forventninger som ikke ble innfridd. Men de lærte seg å si ifra, høyt og tydelig.

Det samme gjorde islamistene da de sluttet seg til kampen mot Mubarak.

Befolkningen i Egypt var 30 millioner i 1966, i dag er det over 80 millioner egyptere og FN beregner at de er 120 millioner om 30 år. Gjennomsnittsalderen i Egypt er 24 år og mer enn halvparten av 20 millioner unge mellom 18 og 29 år er fattige, det vi si at de må klare seg med to dollar eller mindre om dagen.

Det store flertallet av egyptere bor langs Nilen som er det eneste dyrkbare området og befolkningsveksten gjør at kampen om ressursene hardner til. Nå trenger Egypt krisehjelp for å dekke sitt behov for korn og drivstoff. Utviklingen er ikke bærekraftig.

Millioner fattige og dypt religiøse egyptere oppfatter Brorskapet som sitt naturlige partivalg. De hjalp dem når myndighetene sviktet. De trodde på deres løfter.

De er borgere av samme land, men sammenlignet med Egypts liberale, moderat muslimske eller sekulære borgerskap er det som de befinner seg på en annen planet.

Oppslutningen om islamistene falt i takt med manglende resultater i den korte tiden de var ved makten, men fortsatt representerer de en betydelig del av Egypts voksende befolkning. De har lang erfaring med å operere i opposisjon.

Nå har de fått en ny misjon. De skal vinne tilbake det tapte; makten som ble fratatt dem med våpen i hånd. Det er en illusjon å tro at deres politiske kraft ble knust under bulldoserne på «den svarte onsdagen».