bilde

Foto: Tegning:Roar Hagen,VG

Kommentar

Basert på tillit

Nok en pressesak om overvåkning og hemmelige tjenester, ender i en diskusjon om tillit, troverdighet og teknikk.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Sårbarheten i det digitale samfunnet er så stor at det er vanskelig å gripe. Kriminelle kan med enkle hjelpemidler stjele identiteten din, og bruke den til omfattende svindel. Politiet kan uten større problemer rekonstruere bevegelser og kommunikasjon langt bakover i tid ved å avdekke tusenvis av elektroniske spor du har lagt igjen.

Den tidligere ordføreren Rune Øygard fikk gamle chatmeldinger han trodde var helt private, presentert som knusende bevis i rettssalen. Da politiet jaktet NOKAS-ranerne var elektroniske spor fra basestasjoner, bankkort og overvåkningskameraer de fleste ikke tenker over, avgjørende for etterforskningen.

Skattkisten alle jakter på

Gjennom systematisk innhenting av elektroniske spor og data, kan man avdekke ting du trodde ingen visste om. Og det er bare i privatsfæren. Går man over i næringsliv, offentlige sektor og politikk, ligger det en enorm skattkiste av data og venter på dem som klarer å få tak i den. Og noen prøver. Hele tiden.

LES OGSÅ: PST MENER DETTE AFTENPOSTEN-OPPSLAGET VAR FEIL

Edward Snowdens gigantiske avsløring av kapasitetene til den amerikanske etterretningstjenesten NSA, ga et dypt innblikk i hva som er mulig i denne sfæren for store statlige aktører. Og vi må regne med at ikke engang Snowdens mange tusen filer gir et fullstendig bilde av hva som foregår.

Å avdekke trusler og sårbarhet i det digitale rommet, og fortelle publikum hvilken risiko de tar ved bruk av helt vanlige ting som mobiltelefoner, apper, datamaskiner eller bombrikker for den saks skyld, er en selvfølgelig oppgave for pressen. Aftenpostens interesse for falske basestasjoner, en teknologi som brukes av etterretningsorganisasjoner og politi, og som nå også er tilgjengelig for private aktører, vitnet om et sunt journalistisk instinkt.

LES OGSÅ: FORSVARER PRESTISJEPRIS TIL AFTENPOSTEN

Men truslene som pressen ønsker å avdekke, kan andre ønske å holde skjult. Også de som skal beskytte oss mot dem.

Hemmelig hemmelig

Motivene for å holde truslene skjult er åpenbare. Skal man verge seg mot spionasje i det digitale rom, så gjelder det for en sikkerhetstjeneste å ikke fortelle hvilke trusler man vet om, hvilke man kan vite om og hvilke man ikke vet om. Alt en sikkerhetstjeneste forteller om sine egne evner og metoder vil brukes av motstanderen.

I spennet mellom befolkningens ønske om innsyn og informasjon, og etterretningstjenestenes behov for hemmelighold for å gjøre den jobben de er satt til, dukker det stadig opp tips, historier og saker der det er vanskelig å skille mellom sannhet, hypoteser, rykter og feiloppfatninger.

Jeg skrev forrige uke at jeg trodde Aftenpostens «sensasjonelle» avsløring av overvåkning med falske basestasjoner i Oslo sentrum, kunne vise seg å ha mer naturlige forklaringer. Det tror jeg ikke noe mindre nå etter at store deler av etterforskningen av saken er presentert. Troverdigheten i Aftenpostens sak ser ut til å basere seg på tre private sikkerhetsselskaper som har en form for samarbeid, og som hevder at deres utstyr og innsikt er langt bedre enn de norske hemmelige tjenestene.

LES OGSÅ: FRITHJOF JACOBSENS KOMMENTAR "BØLGER, BREKK OG TRÅDLØS NOIA"

Aftenposten fikk mistanke om utstrakt bruk av falske basestasjoner i mobilnettet, etter å ha brukt en spesialutstyrt mobiltelefon. Etterpå fikk denne hypotesen det Aftenposten mener var en betydelig styrking, da utstyr brukt av private sikkerhetsselskaper ga utslag som tydet på flere slike falske stasjoner rundt sentrale bygninger i Oslo.

PST-knekken

I går fikk holdbarheten i hypotesene seg en kraftig knekk, etter at PST i samarbeid med Etterretningstjenesten hadde gått gjennom Aftenpostens data, og fant forklaringer på alle utslag i det vanlige mobilnettet.

Sikkerhetsselskapene protesterte kraftig, og sa rett ut at de to norske etterretningstjenestene ikke hadde samme kompetanse som dem til å avsløre slike stasjoner. En dristig påstand er det vel trygt å si.

At sikkerhetsekspertene som Aftenposten har brukt og bygget sin sak på trekker PSTs konklusjoner i tvil, er ikke særlig oppsiktsvekkende.

Utstyret som er brukt, er en innretning kalt Falcon II. Jeg får opplyst av et av sikkerhetsselskapene at Falcon II er produsert av det britiske firmaet Delma, som er det samme som gjorde målingene for Aftenposten. Det forhandles av blant andre Cepia, som er selskapet som analyserte dataene for samme avis. Hvis det viser seg at dette utstyret gir så gale utslag som PST og Etterretningstjenesten har avdekket i sin etterforskning, vil det være dårlig for begge selskapene og forholdet til kunder som har kjøpt utstyr og tjenester av dem

Sliter med troverdigheten

Det er allikevel interessant å se hvilke troverdighetsproblemer PST og Etterretningstjenesten har i deler av den offentlige debatten. Så store at en av Norges største og tyngste redaksjoner, selv etter en omfattende etterforskning, ser ut til å ha større tillit til det private sikkerhetsmarkedet enn de norske hemmelige tjenestene.

Disse troverdighetsproblemene, som det ikke er så lett å se baserer seg på ferske erfaringer med juks eller løgn fra tjenestene, preger ikke bare debatten om journalistikken, men også om hvilke metoder tjenestene skal ha anledning til å bruke. Både PST og Etterretningstjenesten bør ta dette på alvor, og forsøke å gjøre enda mer for å opplyse om virksomheten de driver, og hvilken funksjon de bør og skal ha i et demokratisk samfunn.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder