RØDMERKET IKKE SALG. 15022015. Vi tar mer bilder enn noensinne, men vet ikke hvordan vi skal bevare dem.
RØDMERKET IKKE SALG. 15022015. Vi tar mer bilder enn noensinne, men vet ikke hvordan vi skal bevare dem. Foto:Morten Mørland,VG

Den visuelle arven

MENINGER

De siste ti årene er hukommelsen vår blitt digitalisert. Nå gjelder det å ikke slette harddisken.

kommentar
Publisert:

Faren min var på alle måter en nøktern mann. Han var nøye med hvilken side av knekkebrødet han smurte på. Han gikk med de samme brillene så lenge at de rakk å være moderne minst to ganger. Og i mine nesten femti år med mannen kan jeg ikke huske at han brukte penger på seg selv utover til de absolutte nødvendigheter.

Men en gang på slutten av femtitallet kjøpte han seg et tysk Zeiss Ikon Contaflex speilreflekskamera, «sensasjonskameraet» som kostet over tusen kroner, hvilket utgjorde drøye ti prosent av en gjennomsnittsårslønn i Norge den gangen – før skatt.

Contaflexen fulgte med som et ekstra familiemedlem gjennom hele 60- og 70- tallet, og var en prominent del av alle store og små anledninger. Far tok rundt hundre bilder i året, fordelt på fire-fem filmruller. Når en rull var ferdig eksponert ble den sendt til fremkalling i et Kodak-laboratorium i Sverige. Og når den returnerte ferdig fremkalt i posten etter et par uker, var det en liten høytidsstund på søndagskveldene hvor vi fikk se lysbildene projisert på stueveggen.

Etterpå ryddet han bort bildene. Enkelte kunne bli trukket frem og vist i større familiesammenhenger, men de fleste så jeg aldri igjen.

Inntil han døde, og vi fant frem alle eskene med lysbilder, forskriftsmessig lagret, datert og sortert i kronologisk rekkefølge.

Jeg kan knapt beskrive den følelsen det ga å pløye seg gjennom samlingen. Hele barndommen passerte i revy, i sylskarpe Kodak-farger. Ikke bare menneskene, men møblene, bilene, lekene, melkepappkartongene, alle de små detaljene som utgjør hverdagen og som du ikke tenker over der og da, men som kan slippe løs en myriade av minner fra underbevisstheten ved gjensyn.

I pakt med tidens teknologiske muligheter er de nå skannet og delt til begeistring for mange langt utenfor kjernefamilien. Det er gode bilder, han var en stødig amatørfotograf, men de har først og fremst verdi for en liten krets med mennesker. Av alt jeg har arvet av jordisk gods her i livet, er fotoskatten til far blant det mest verdifulle.

Fotoapparater fortsatte å være en eksklusiv vare helt til Kodak Instamatic-kameraene ble vanlige på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Kvaliteten på bildene sank, men tilgjengeligheten ble bedre.

Fargefilm med papirkopier erstattet lysbildene, fotografiene ble limt inn i album, og selv om de har gulnet med årene ligger de der et eller annet sted og venter på at noen skal finne dem, skanne dem og spre dem på Facebook.

I dag fotograferer vi mer enn noensinne. Alle går rundt med en slags Instamatic-variant i lommen og ingen arrangerer lysbildekvelder på søndagene lenger, fordi det finnes hundrevis av mer effektive måter å spre dem på.

Men hva skjer med dem etterpå?

– Den digitale utviklinga gjør at mange bilder vil forsvinne, eller bildene vil være av såpass dårlig kvalitet at de ikke er noe særlig å se på, sa fotograf Morten Krogvold til NRK denne uken.

Fra Elkjøp ble det opplyst at salget av tradisjonelle kompaktkameraer er gått ned med 70 prosent de siste fem årene. Det er så enkelt å bruke mobilen at ingen gidder å bruke et ordentlig kamera lenger.

Krogvold mener vi kommer til å angre:

– Alle som blir spurt om hva de vil redde ut av et brennende hus, svarer at de vil ta med seg fotoalbumene. Problemet er at ingen lenger lager fotoalbum, noe som gjør at minnene våre forsvinner sammen med den teknologiske utviklinga.

Da en av landets største fotokjeder, FotoKnudsen, gikk konkurs for to år siden, var det frykt for at 500 millioner norske bilder som var lastet opp til databasene deres ikke var tilstrekkelig sikret, ville forsvinne samtidig.

Bildene hos FotoKnudsen ble reddet, men det sier noe om hvor sårbart systemet er. Milliarder av bilder ligger lagret på servere verden over. Mye ligger på eksterne harddisker rundt omkring i private hjem, med varierende grad av forsvarlig sikring.

Men det aller meste forlater antagelig aldri harddisken på telefonen, før det slettes uten å ha blitt sikkerhetskopiert, fordi man skal gi plass til nye bilder.

Alt er tilsynelatende blitt enklere når det gjelder fotografering. Du får et bra speilreflekskamera koster mellom en halv og én prosent av en norsk gjennomsnittslønn. Utgiftene til film er borte. Du venter ikke i dage- og ukesvis på kostbar fremkalling. Kopier koster ingenting og kan deles med alle.

Men jobben med å ta vare på, katalogisere, datere og identifisere er blitt enormt mye større. Det vil ikke ligge igjen bunker av sirlig ordnete fotoalbum med bilder av «mamma og pappa, påsken 2015» etter oss, bare gigabyte på gigabyte med usortert billedbaser spredd rundt på servere og disker. Det meste i så dårlig kvalitet at ikke tåler å bli blåst opp til større format enn en iPhone-skjerm.

– Det eneste som overlever oss som mennesker, er fotografiet, sier Morten Krogvold.

Vi burde kanskje begynne å bekymre oss mer for vårt ettermæle.

Her kan du lese mer om