FREDSPRIS: - Det iranske regimet trenger ikke flere oppmuntringer. De har allerede en sterk tro på at de er Guds utvalgte som er satt til jorden for å redde islam og muslimer fra Vesten og Israel, skriver kronikkforfatteren. Bildet: Iran, her ved utenriksminister Mohammad Javad Zarif, er sammen med EUs «utenriksminister» Federica Mogherini en av favorittene til å motta Nobels fredspris. Foto: Richard Drew AP

Debatt

Skulle Iran få fredsprisen, blir det som å belønne et voldelig barn

Barnet belønnes fordi den valgte å slå med hånden istedenfor å bruke en kjepp.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

MAHMOUD FARAHMAND , skribent og politiker (H), bakgrunn fra Iran.

Flere holder Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif som en av favorittene til å motta Nobels fredspris for sin rolle som tilrettelegger for atomavtalen. Dersom Iran får fredsprisen for atomavtalen er som å belønne et voldelig barn som truer og slår de andre i skolegården. Barnet belønnes fordi den valgte å slå med hånden istedenfor å bruke en kjepp.

MAHMOUD FAHRAMAND, skribent. Foto: PRIVAT

Iran er, og har i lang tid vært, den største eksportøren av vold og terror i Midtøsten. Lite av dette har endret seg. Det iranske regimet har i perioden siden 2003 bidratt til å finansiere Taliban i Afghanistan, gi skjulested til Al Qaida-medlemmer (blant annet Abu musa Al Zarqawi), støttet de brutale shia-militsene i Irak og ikke minst bidratt til krigene i Jemen og Syria. I tillegg til dette har regimet utviklet langdistanseraketter, og hatt en reell ambisjon om atomvåpen.

Irans atom-ambisjoner er ikke nye av dato. Det iranske atomprogrammet ble utviklet under den siste sjahen, men ambisjonene om atomvåpen er noe dette nåværende regimet har stått for.

Det iranske regimets ambisjoner om å bli en del atomvåpen-klubben fikk en bråstopp da anlegget ved Natanz ble utsatt for et virusangrep. Angrepene resulterte i at 984 sentrifuger ble ødelagt. Det stipuleres at dette angrepet reduserte kapasiteten ved Natanz-anlegget med ca. 30 prosent.

Selve bakgrunnen for dette angrepet er ganske interessant, men det faktum at man fikk en betydelig reduksjon i Irans evne til å anrike uran uten at menneskeliv gikk tapt er en bragd i seg selv. Regimet var ikke sene med å opprette sin egen cyber-hær og slå tilbake mot både Israel og USA.

Sjia versus sunni: Hva er egentlig forskjellen?

Etter dette angrepet var det lite igjen av det iranske atomprogrammet. Videre hadde de årelange sanksjonene mot landet, både de som var målrettet mot regimet, og de som var rettet mot økonomien, begynt å gi effekt og påvirket det iranske samfunnet.

Dermed kan man med stor sikkerhet påstå at det iranske regimet, med Ayatollah Khamenei i spissen og Zarif som representant, ikke satte seg ved forhandlingsbordet av egen fri vilje. De valgte forhandlinger da det ikke fantes annen utvei.

Vi må ikke glemme at aktørene i Iran heller ikke ser seg tjent med krig og konflikt. Den manglende iveren om krig på egen jord skyldes ikke konfliktskyhet, men kostnadene det vil medføre for regimet. Siden 1988, da krigen mot Irak sluttet, har det vært et uttalt mål for det iranske regimet å unngå konflikt ved egne grenser.

Har du lest?: Et stille ungdomsopprør i den islamske republikken

Iran har også aktivt brukt situasjonen i Syria som et forhandlingskort når de har deltatt i atomforhandlingene.

Et annet illevarslende tegn er retorikken Irans øverste leder Khamenei har brukt i forbindelse med atomforhandlingene. Han har i flere omganger uttalt seg særdeles krigersk om atomavtalen, og truet med å forkaste den. Dette har som oftest kommet som reaksjon på kritikken mot Irans rakettprogram.

Det er også de som mener at det å belønne Iran for samarbeidsevnen vil være et positivt signal til Nord-Korea, og et klart signal til USAs president Trump om at en atomavtale står fast.

Jeg mener at dette er en feilvurdering av disse aktørene.

Regimet i Teheran lar seg ikke skremme av boikott når det kommer til å undertrykke egen befolkning. De siste årene er mangfoldige regimemotstandere, forfattere, journalister og kunstnere fengslet, torturert og henrettet.

Ved å gi regimet i Teheran Fredsprisen vil man også gi dem deres største seier noen gang. Ja, til og med større enn «seieren» mot Irak.

Denne belønningen vil også være et signal til andre bøller om at bruk av vold og terror kombinert med «forhandlinger» gir resultater.

Jeg ser allerede for meg overskriftene i regimeavisene: «Vi vant, vi tvang dem i kne». Det iranske regimet trenger ikke flere oppmuntringer. De har allerede en sterk tro på at de er Guds utvalgte som er satt til jorden for å redde islam og muslimer fra Vesten og Israel.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder