ÅSTED: Politiet sikrer spor i Slottsparken etter en voldtekt natt til søndag for en uke siden. Det snakkes sjelden om hvordan voldtekt kan ramme kvinner og deres familier, skriver kronikkforfatteren. Foto: Erlend Aas/SCANPIX

Debatt

Kronikk: Voldtekt raserer familier

Mange tror at hvis kvinnen ikke har blåmerker på kroppen, har hun frivillig gått med på den seksuelle handlingen. Voldtekten har forandret og ødelagt vårt ekteskap, forteller Karianne.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over åtte år gammel


DEL & DELTA: Delta i diskusjonen nederst i artikkelen og del denne kronikken med dine venner på Facebook ved å klikke «Anbefal».

Foto:

Av Loveleen Rihel Brenna, rådgiver og forfatter

En ung 17 åring jente som ble utsatt for overfallsvoldtekt natt til 23. oktober, ble funnet uten klær på gaten av forbipasserende. Samme natten ble også en annen kvinne overfalt og voldtatt i Slottsparken.

Vi hører om politiet som henlegger saker og overgripere som går fri. Politikere som snakker om strengere staffer og mer politi. Men det snakkes sjeldent om hvordan voldtekt kan ramme kvinner og deres familier.

Som mange andre kvinner tenkte jeg, voldtekt skjer bare med spesielle kvinner. Det skjer med kvinner som ber om det selv. For meg og flere av mine venninner var voldtekt bare et ord. Noe som skjedde med alle andre, ikke slike som meg. Men så skjer det.

Det skjer med meg! Ikke bare meg, men min mann og mine barn også, sier Karianne 32 år.

Da Karianne fortalte sin mann om voldtekten, fikk hun omsorg og støtte. Han holder rundt henne og er lammet av sjokk. Av og til blir tausheten brutt med noen spørsmål, stilt med en lav og omsorgsfull stemme. Et av spørsmålene var, gjorde du ikke motstand?

Gjorde du ikke motstand?

Når man blir overfalt, så gjør en alt en kan for å overleve. Frykten for å bli drept, er så stor at du slutter å gjøre motstand. Mange tenker at hvis man frykter for sitt liv, er det enten våpen eller fysisk vold med i bilde. Folk tror at hvis ikke kvinnen har blåmerker på kroppen eller ødelagte kroppsdeler, har hun frivillig gått med på den seksuelle handlingen.

Men i gjerningsøyeblikket har stemmen, øynene og kroppsspråket til overgriperen stor betydning for frykten for å bli drept.
Folk kan ikke se sår og merker på kroppen, men merkene sitter inni kroppen. De sitter i hjertet, nervene og følelsene. Voldtekt man ikke snakker om setter seg sterkere i kroppen, enn det den gjør når du har noen å snakke med.

Ødelagt ektefellen

Han som voldtok meg, drepte mye inni meg. Jeg er blitt en annen person. Jeg vil aldri bli den samme. Jeg har fått endret min personlighet, sier Karianne. Voldtekten har forandret og ødelagt vårt ekteskap. Et snev av avmakt, sinne, avvisning, forakt ble blandet med omsorg og kjærlighet. Jeg og min mann befinner oss i en kaotisk tilstand, som aldri tar slutt.

Det er umulig for meg å nyte hans kjærtegn og tilnærmelser. Jeg merket at hans kjærtegn er heller ikke som før. Det er som om jeg og min kropp er blitt noe skittent som han må ta på fordi det var en del av ekteskapet. Ikke fordi han elsker meg, eller ønsker å berøre meg. Han er hos meg fordi han synes synd på meg. Han bor hos meg for ungenes skyld. Fordi frykten for lyder, mørket, brå bevegelser og ensomheten preger meg.

Min mann har «mistet» sin kone, og mine barn har «mistet» sin mor. Ingenting er som før.

Han sa aldri noe som ga meg følelse av at det var jeg som hadde ansvaret for at jeg ble voldtatt. Men likevel, sa hans kroppsspråk og hans avstand noe som ga meg en følelse av skam.

Virkeligheten er ikke ideell

Som om jeg var uren, brukt og ødelagt. Hver gang han avviste meg, ble det som et nytt overgrep for meg. Hans omsorg og kjærtegn ble annet enn kjærligheten som er mellom mann og kvinne. Gjerningsmannen hadde drept noe i meg, og han hadde også ødelagt min mann.

Jeg som kvinne og mor, hva kan jeg gjøre for forebygge voldtekt? Gjennom foreldres daglige gjøremål, refleksjoner og væremåte, lærer døtrene å bli kvinner, og sønner å bli menn. Som de aller fleste mødre har jeg vært opptatt av å lære mine barn at kvinner og menn er likeverdige. Åpenhet, omsorg og nærhet har vært en viktig del av oppdragelsen.

Som mor til en datter, er åpenhet, omsorg, nærhet, sterkt selvbilde og styrke selvfølelsen viktig del av oppdragelsen. Men jeg ønsker ikke å oppdra henne, som om vi lever i en ideell verden, hvor alt er trygt og godt.

Jeg må tørre å snakke om den virkelige verden. Det kan være politisk ukorrekt. Men som mor må jeg tenke på min datter som skal leve i en virkelighet som er «ukorrekt.» Jeg vet at voldtektene skjer på fester, på gaten og i ekteskap.

Selvforsvar

Jeg håper min datter vil lære selvforsvar. Uten at det betyr at hun skal lære det fordi jeg som mor skal fortelle henne «du må kunne selvforsvar fordi du kan bli voldtatt.» Men selvforsvar som hvilken som helst annen idrett.

Når en kvinne blir traumatisert på grunn av voldtekt og trenger akkurat den samme støtten, blir hun og familien ofte overlatt til seg selv. Alene med sin sorg og sin smerte.

Hun er blitt utsatt for noe som er vanskelig å snakke om. Tabu, skam, frustrasjon og skyldfølelse har slått over kvinnen og hennes familie. Noe er rasert, du ser det bare ikke. Men ektefellen ser det. Barna merker det, og overfallsvoldtekt har rammet og rasert en familie.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder