RAUSHET: – Komplimenter får fram det beste hos oss mennesker: Vi blir vakrere, lykkeligere, snillere og sterkere av å få dem, skriver Sanna Sarromaa. Foto: PRIVAT

Debatt

Sanna Sarromaa refser nordmenn: – Dere er like dårlige til å ta imot komplimenter som dere er til å gi dem!

Nordmenn kan verken gi eller ta imot komplimenter. Det er janteloven, sosialismen og protestantismen som slår inn. «Hvor mye klær har du egentlig?», sier nordmenn istedenfor å si at jeg ser bra ut.

SANNA SARROMAA, finne, feminst og forfatter

Min tidligere kollega og jeg har hatt en såkalt challenge, utfordring, på Facebook og Instagram som går ut på å se best mulig ut i 60 dager. Vi poster et bilde der vi tar oss godt ut – med kjoler, vesker, sminke og hele pakka – og hver dag svinser rundt på jobben og i byen i disse nøye utvalgte antrekkene våre. Her er det ingen tilfeldigheter, alt skal matche. Vi ser veldig bra ut, det skal sies, selv om jeg må si det selv. Det er dessverre få andre som gjør det, nemlig.

For nå har vi gått slik i to uker. Hva er saldoen? Skrøpelig. Nordmenn kan ikke gi komplimenter. Vi svinser rundt, tar noen ekstra runder til og fra kaffemaskinen i løpet av dagen, legger på leppestift og later som alle gangene på jobben er en catwalk, men blir det noe på oss? Ikke noe særlig. Vi er jo i Norge.

les også

«Så kom hunden, logrende og siklende. Det var en veldig dårlig deal.»

Vi hadde begge forventet uforbeholdne heiarop à la: «Åååå, så fin du er i dag!» eller enda mer spesifikt: «Den rødfargen kler deg virkelig», men stort sett får vi ta oss godt ut uten at noen tilsynelatende legger merke til det. Forbausende få kommenterer vår fysiske habitus, enda vi skiller oss kraftig ut både i forhold til hvordan de andre ser ut og hvordan vi selv så ut før, før utfordringen.

Jeg har begynt å tenke at nordmenn kanskje er som finner der: Komplimenter er en sosialt uhørt. De hører bare ikke til kulturen, og blir derfor malplassert uansett settingen og uansett hvor velmenende de er. På finsk finnes det til og med et ordtak som tar deg ned før du engang har rukket å tenke tanken på å se bra ut: «Bare de stygge jåler seg med klær.»

Det å gi komplimenter betraktes som noe smiskete og uærlig i Finland, trolig også i Norge. Sier man noe pent, får mottakeren en mistro om giverens motiver. Han mener det ikke, han er helt sikkert ute etter noe! Skal man gi komplimenter i Norge, må det gjøres på en varsom og indirekte måte. En antydning er som regel mer enn nok.

De fleste komplimentene jeg har mottatt de siste ukene har jeg ikke engang oppfattet som komplimenter. «Hvor mange kjoler ...» eller «Hvor mye klær har du egentlig», er de to mest brukte liksom-komplimentene jeg får når jeg tar fram og på meg den ene kreasjonen etter den andre. Problemet er at de ikke er komplimenter, men kritikk. De som sier dette, det vil si de aller fleste, sier indirekte at jeg har for mange kjoler, at jeg bruker for mye penger på klær og i det hele tatt: At jeg er for ekstravagant. Den protestantiske normen er at man ikke skal ha for mye av noe.

les også

«Magien i å være mamma ligger i barnas drømmer, ikke i mine.»

Disse anti-komplimentene har også en ofte kvinnefiendtlig dimensjon. Man skal ikke ha for mange kjoler, for mange sko eller for mange vesker. At menn bruker hundretusener på hifi-utstyr, ski, sykler eller sportsfiske, er det ingen som bryr seg om. De er jo menn og kan gjøre hva de vil med pengene sine. Men å bruke penger på klær og på det å se bra ut derimot, slik som kvinner gjerne gjør, det er noe suspekt og til og med uetisk. Det holder jo med tre kjoler: En til hverdag og en til fest, og bunad på 17. mai.

Nordmenn er like dårlige til å ta imot komplimenter som de er til å gi dem. Det må være janteloven som slår inn. Man skal ikke tro at man er noe. Min gamle kollega og jeg, vi har også kjørt utfordringen andre veien: Vi komplimenterer andre som vi synes ser bra ut. Og hva sier de? De blir først sjenert og brydd, og så snakker de det bort! «Å nei, denne kjolen er gammel, kjøpt på Hennes & Mauritz i 1992.» Også som mottaker av kompliment er det viktig å understreke hvor billig og gammelt plagget er slik at man for all del ikke blir dømt for å være ekstravagant. Enda over halvparten av nordmenn ikke tror på Gud og svømmer i oljepenger, lever protestantismen inni oss. Vi skal være nøkterne. Late som, i hvert fall.

Jo da, jeg innrømmer at jeg også snakker ned meg selv og klesskapet mitt. Jeg bortforklarer og legitimerer: Jo, jeg har mange kjoler, 63 for å være helt eksakt, men de eldste er faktisk helt fra 90-tallet, sier jeg til disse som spør – altså, kritiserer. Jeg legger også til at jeg til gjengjeld ikke har noen bukser og at jeg har hatt samme vekt stort sett i hele mitt voksne liv og at jeg attpåtil er historiker og kaster aldri bort noe. Hver gang jeg svarer med dette sitter jeg igjen med en bismak: Hvorfor i huleste endte jeg igjen opp med å unnskylde meg for å være pent kledd? Det sosialt aksepterte i Norge er å se ut og gå som en potetsekk fra Toten. Da trenger man ikke å forklare noe og alle andre – de andre potetsekkene – er strålende fornøyd. Kanskje det er den norske sosialismen: Alle skal se like stygge ut?

les også

Ingen bringer blomster til den skilte

Men greia er at komplimenter får fram det beste hos oss mennesker: Vi blir vakrere, lykkeligere, snillere og sterkere av å få dem. Vi stråler mer! Istedenfor å være like stygge, kan vi bli like vakre, alle sammen. Neste gang du får en kompliment, si takk. Kanskje kommer det mer.

I sommer skal jeg til USA. Jeg har ikke vært der på tre år nå og det begynner å synes på selvbildet mitt. Ingen har fortalt hvor fantastisk jeg ser ut på stygglenge (pun intended)! Jeg skal til California for å tanke alt det jeg elsker ved Amerika: Selvtillit, optimisme, positivitet og en uovervinnelig «You can do it»-holdning som kombinerer alle tre. Alt dette står i en kontrast til janteloven, sosialismen og protestantismen som holder nordmenn nede, både estetisk og ellers. Der man i Norge ikke skal tro at man er noe eller ser ut som noe, så er det nettopp det man skal tro og får høre i USA: You look great!

Den norske – eller for all del, den finske – apatien får ikke pusterom i USA, der alt er oppnåelig og vidunderlig, der JEG er vidunderlig. Jeg suger inn alt. Jeg skal skrive opp alle komplimentene jeg får – for huden min, for kjolene mine, for engelsken. Det finnes ikke en kroppsdel eller egenskap hos meg som ikke er fantastisk etter et par uker i California. Som en depotpille skal jeg utløse denne mentaliteten til meg selv utover vinteren når været, selvtilliten og nordmenn er på sitt mørkeste.

For jeg kan ikke satse på at noen sier noe fint til meg i Norge. Det skulle jo tatt seg ut!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder