Foto: Roar Hagen

Mørkemenn truer paven

MENINGER

En dypt konservativ kardinal med forbindelser til president Donald Trumps tidligere sjefstrateg Steve Bannon og Italias høyreradikale visestatsminister Matteo Salvini er arkitekten bak et pågående forsøk på å styrte pave Frans.

kommentar
Publisert:

Erkebiskop Carlo Maria Viganò har fremsatt krav om pavens avgang. Viganò var inntil 2016 Vatikanets ambassadør til USA, og begrunner sitt forlangende i et elleve sider langt brev hvor det hevdes at Frans lenge har visst om overgrepsanklagene mot den amerikanske kardinalen Theodore McCarrick.

Han hevder selv å ha orientert paven om disse beskyldningene kun få måneder etter at Frans ble innsatt i 2013.

McCarrick (88), som var erkebiskop i Washington, D.C., skal ha forgrepet seg mot tenåringsgutter da han var prest i New York på begynnelsen av 1970-tallet.

Selv om Frans fratok McCarrick kardinalverdigheten i sommer, er det svært alvorlige anklager om unnfallenhet som nå rettes mot den snart 82-årige paven. Disse føyer seg inn i rekken av saker hvor kirkens menn har gjort det til en egen øvelse å folde sine hender for å se gjennom fingrene med seksuelle overgrep.

De udokumenterte påstandene om at Frans skal ha regissert et cover-up for å dekke pedofile prester i Den romersk-katolske kirke, er et så drøyt angrep at paven har nektet å kommentere det.

«Det taler for seg selv», var det eneste han ville si om Viganòs brev da han møtte journalister etter det nylige besøket i Irland.

For den som følger maktkampen i Vatikanet tett på, er en slik reaksjon forståelig. Men paven og hans allierte kan ikke forvente at folk flest vet alt om de indre anliggender i Vatikanet og den såkalte kurien, sentraladministrasjonen.

Antagelig er det en ulykksalig feilvurdering å la så grove beskyldninger passere uten å ta til motmæle. Ved å la det hele stå uimotsagt risikerer paven å miste moralsk autoritet. Og hva slags pave er han da? Det er hele hans kapital. Mistanken er sådd, og alt motstanderne trenger å gjøre, er å fortsette å gjødsle spiren med sitt eget piss.

De siste dagene har den sterkt konservative Vigano (77), som er kjent for sine homofiendtlige holdninger, fått støtte fra stadig flere stemmer på den reaksjonære høyresiden i kirken. Deriblant kardinal Raymond Burke, uttalt Trump-supporter, venn av Bannon, som selv er katolikk, og Matteo Salvini.

Lega-lederen har satt spørsmålstegn ved pavens legitimitet etter at Frans flere ganger har oppfordret verdenssamfunnet til human behandling av migranter og advart mot demoniseringen av mennesker med muslimsk tro.

Kritikerne av Den Hellige Far mener at han hverken er hellig nok, eller faderlig nok, men tvert imot en farlig liberaler som søker å bryte ned Kirken og alt den står for. Den faste hånd som Guds tjeneres tjener skal lede sin hjord med er, ifølge denne rettroende fraksjonen, en slapp homovennlig lanke som også velsigner fraskilte og lar dem motta guddommelig nåde i form av nattverd.

Pavens pastorale utøvelse av embetet møtes med inderlig forakt av de dypt konservative.

Han har knelt ved bena til fengslede tyver og horer for å vaske deres føtter. Han har uttrykt forståelse for homofiles situasjon, for folk i samlivskriser. Han har avvist å fordømme falne mennesker på teologisk grunnlag, men tilbudt en hånd slik at de kan reise seg.

Dette tas ikke nådig opp av kirkens mørkemenn, som ser eget hegemoni forvitre om pave Frans vinner frem med sitt formastelige lys.

Den katolske kirke er i kontinuerlig kamp med seg selv. Noe annet ville overraske. Det er dens vesen. En universell kirke med medlemmer i alle klodens hjørner må skynde seg sakte i langt de fleste spørsmål om troslære og religiøse dogmer. Pavestolen er vestverdenens eldste institusjon. Den fremstår autoritær, men er samtidig konsensusdrevet. 1,2 milliarder katolikker verden over lar seg ikke reformere, unnskyld uttrykket, over natten.

Men den personlige kampanjen mot Frans er noe nytt – selv i det totusenårige pavedømmets historie, hvor maktkamp og intriger snarere har vært en regel heller enn unntaket. Det nye er at krigen føres offentlig, i pressen og på sosiale medier. I tillegg er arsenalet med alternative fakta utvidet med en alternativ forståelse av dekalogen. Især det åttende bud.

Angrepet på St. Peters etterfølger i Den hellige stol kjennetegnes i liten grad av det kristelige verdisett som kirken ellers forsøker å få oss andre til å etterleve. Gjensidighetsprinsippet om å gjøre mot sin neste som man vil ens neste skal gjøre mot en selv, gjelder like lite i kirkelig maktkamp som når Arbeiderpartiet velger nestleder. Ens neste er likevel et stikkord.

Skittkastingen mot Frans handler om å tilsmusse ham så mye at dersom de ikke lykkes med å tvinge frem hans avgang, vil i det minste ettermælet være såpass tilgriset at kardinalene ikke gjør samme tabbe en gang til og velger en liberal, ryggesløs pave.

Konflikten handler like mye om det som skal komme, som her og nå.

Pave Frans har i sin femårige regjeringstid utnevnt så mange nye kardinaler at «hans» valgmenn i konklavet, altså de som utpeker den neste Pontifex Maximus og biskop av Roma (som er pavens formelle tittel), antas å nærme seg majoritet. De erkekonservative er marginalisert og begynner å miste makt og posisjoner. Derfor kommer dette nå. Strategien er å utlegge liberal teologi som familieødeleggende og dermed samfunnsnedbrytende.

Men i tråd med en opplyst samfunnsutvikling, også innenfor den katolske kirke, hvor homofil kjærlighet aksepteres av folk flest, prevensjon er naturlig, skilsmisser et faktum og medisinsk forsvarlige aborter noe som finner sted, begynner de erkekonservative å få panikk. Teologiske argumenter for å opprettholde tusenårige dogmer står for fall.

Så for å ramme pave Frans, som i et moderne norsk perspektiv fortsatt er en konservativ teolog, forsøker hans motstandere å inkriminere ham. Ved å tillegge ham kunnskap om lovbrudd i Den katolske kirke, forhold han burde og skulle ha gjort noe med, kan sivile myndigheter igangsette verdslig etterforskning av Hans Hellighet. Det kan Jesu Kristi vikar på jord neppe leve med.

Samtidig har ikke Frans gjort det enkelt for seg selv.

Han har innrømmet feil, han har vedgått kirkens ansvar, tatt et uforbeholdent oppgjør med Herrens skrøpelig bakkemannskaper og bedt oppriktig om unnskyldning. Men i likhet med sine forgjengere har han ikke tatt initiativ til strafferettslige konsekvenser for avslørte overgripere.

Det er lett å si halleluja. Men det må gjøres også.

Her kan du lese mer om