– Samfunnet legger opp til dårlig mamma-samvittighet

Det virker som om samfunnet er hakket mer opptatt av hvordan kvinnen kombinerer arbeidslivet med morsrollen. Hvor ofte hører man noen stille spørsmålet «hvordan greier du som far å kombinere papparollen og rollen som arbeidstaker»?

RADE ALMUDAFFAR, småbarnsmor og skribent.

I skrivende stund er jeg hjemme med sykt barn. Det er det klassiske tilfelle: influensasesongen har gjort sitt inntog, med rennende nese, feber og en liten haug med lommetørklær ved kanten av sengen. Det har blitt flere utsatte avtaler denne uken, alt er satt på vent.

Min bedre halvdel jobber turnus. Mest på kveldstid. Det sier seg selv, for at han skal kunne møte på jobb på kveldstid er han avhengig av å sove på dagtid. Min sønn på fjorten måneder krever min fulle oppmerksomhet, det skulle bare mangle.

Barnet ditt skal alltid komme først. Det er hevet over enhver tvil. Likevel kommer den dårlige samvittigheten snikende, sakte men sikkert. Den minner deg på alt du ikke får gjort denne uken, at du begynner å henge etter. Du forsøker å riste den av deg, den er likevel der, et sted i bakgrunnen, den dårlige samvittigheten.

Den dårlige samvittigheten velger å avlegge en visitt når rollen som mor eller far krasjer med rollen som arbeidstaker. Når barnet ditt er sykt, kan ikke disse rollene forenes. Og da velger man selvfølgelig det viktigste, nemlig rollen som forelder. Likevel lurer jeg på hvorfor mange likevel får dårlig samvittighet.

Dette gjelder spesielt kvinner, mer enn menn, får jeg inntrykk av. Jeg har fulgt med «hente i barnehage debatten». Inntrykket jeg sitter igjen med, er at samfunnet legger opp til at kvinner skal få dårlig samvittighet. En kvinne skal stadig strekke seg lenger, selv om hun er mor.

Det er flott at vi lever i et samfunn hvor kvinnen blir oppfordret til å være karrierekvinne og delta i arbeidslivet på lik linje med mannen. Men sannheten er at dette prinsippet på «papiret» noen ganger ikke samsvarer med realiteten.

Den hektiske hverdagen som småbarnsmor er ikke en dans på roser. Uansett hvordan man planlegger hverdagen og prioriterer, er foreldrerollen krevende. Jeg sier ikke at en far ikke kan stå overfor disse problemstillingene, men det virker som om samfunnet er et hakk mer opptatt av hvordan kvinnen kombinerer arbeidslivet med morsrollen.

Hvor ofte hører man spørsmålet «hvordan greier du som far å kombinere papparollen og rollen som arbeidstaker»? Tror meg, det er ikke ofte. Jeg tror man må se sannheten i hvitøyet og akseptere at man som småbarnsforeldre noen ganger må forlate jobben sin for å hente et sykt barn i barnehagen, eller at man må utsette viktige møter.

Småbarnslivet er langt fra fleksibelt. Bare det å komme seg ut døren når barnet ditt ikke er i barnehagen krever planlegging. For ikke å snakke om det vanlige spørsmålet til din bedre halvdel som dukker opp i ny og ne: «har du noe i kveld, har et viktig møte». Gammel vane er vond å vende, men det er på tide at vi som samfunn tar et oppgjør med den dårlige samvittigheten.