SLIPPER Å FLYTTE: Theresa May kan belage seg på å bli boende i statsministerboligen i Nr. 10 Downing Street en stund til etter at hun nedkjempet et mistillitsforslag onsdag kveld. Foto: BEN STANSALL / AFP

Kommentar

May vant, men sitter ikke trygt

Det mest fascinerende med de konservative i Storbritannia er ikke evnen til selvskading. Men viljen.

Statsminister Theresa May vant onsdag kveld det interne tillitsvotumet i eget parti, og kan dermed ikke utfordres om ledervervet det kommende 12 måneder.

Det betyr på ingen måte at hun er fredet. Eller sitter trygt.

Fortsatt kan den maktsugne opprørsfløyen på regjeringspartiets militante høyreside få hennes kastet som regjeringsjef ved å slutte seg til et bebudet mistillitsforslag fra Labours gruppe i parlamentet.

Dersom det fører frem, kan et nyvalg – ifølge meningsmålingene – innebære at det britiske arbeiderpartiet inntar regjeringskontorene i Whitehall og statsministerboligen i Downing Street, ikke minst.

Å se sosialisten Jeremy Corbyn flytte inn i Nr. 10 er en kalkulert risiko som mytteristene Boris Johnson, Jacob Rees-Mogg & co tydeligvis er villig til å ta.

les også

«May-day» i britisk politikk: – Ikke opplevd lignende kaos siden andre verdenskrig

Smak på dette: Det er ikke opposisjonen som i kveld har lagt statsministerens hode på blokken, som var hun Charles I på Oliver Cromwells tid.

Det er heller ikke parlamentet. Det er ikke en gang separatistene i Skottland, Wales eller Nord-Irland.

Det er det konservative regjeringspartiet. William Pitt, Benjamin Disraeli, Gascoyne-Cecil og Sir Winston Churchills ærverdige Tory-parti.

Theresa May er på langt nær den første som har vært utsatt for brutal maktkamp i disse kretser. Hun vil heller ikke bli den siste. Det er fortsatt helt åpent hva hun vil bruke denne seieren til, og hvordan hun vil tolke den.

les også

Skjebnetid

Rent umiddelbart kan flertallet på 200 representanter leses som en klar støtte til statsministeren og hennes strategi. Hva nå enn den er. Det taler for at hun fortsetter. Inntil videre. Det kan være til neste landsmøte, men neppe enda et parlamentsvalg.

Onsdag ettermiddag gjorde Mays pressesekretær det klart at hun ikke aktet å bruke kveldens utfall til «å klamre seg til makten».

Senere på kvelden orienterte hun selv parlamentsgruppen, i et forsøk på å få færrest mulig til å stemme for mistillit, om at hun uansett ikke er partiets statsministerkandidat ved neste korsvei.

Inneværende valgperiode går ut om fire år. Neste ordinære parlamentsvalg er 5. mai 2022.

Blant hennes støttespillere er det også krefter som mener at et mistillitsvotum i seg selv er såpass alvorlig at det allerede har skadet henne. Velgerne ser ikke nødvendigvis en sterk leder som har knust revolusjonen, men en som har fått sine egne mot seg.

Da Margaret Thatcher vant en tilsvarende avstemning i 1990, riktig nok under noen andre forutsetninger, valgte hun likevel å gå av. Nettopp fordi såpass mange konservative parlamentarikere hadde stemt for mistillit.

For «Jernladyen» var dette rimelig enkelt: Enten har man tillit i egne rekker, eller så har man det ikke. Å ha litt tillit er som å være litt gravid.

les også

Slik kan Theresa May redde Brexit-avtalen

I partiet, akkurat nå, synes det imidlertid å være flere som anerkjenner hvilken imponerende stamina Theresa May har mobilisert for å holde gribbene rundt seg i sjakk, og hvordan hun til sist maktet å nedkjempe mistillitsforslaget fra sine egne. Det var i og for seg ventet.

Samtidig forutsatte nok mange at rebellene denne gang hadde gjort et bedre fotarbeid enn sist. De kunne da virkelig ikke være så dumme at de nok en gang blamerte seg selv ved å overvurdere den indre motstanden mot May og undervurdere motstanden mot å kaste henne?

Det har rimeligvis hatt noe å si at tidspunktet for å avsette landets statsminister i Brexit-innspurten er det verst tenkelige. En god del May-kritiske har nok tenkt sitt om akkurat det, holdt seg for nesen, og stemt for å la henne fortsette. Tross alt. Enda voteringen var hemmelig.

les også

Brexit - forbannelse og symptom

I tillegg har hun garantert sanket sympatistemmer fra EU-lunkne Toryer som med eskalerende avsky har sett hvordan deres partileder og statsminister systematisk er blitt sabotert innenfra. Mens Theresa May har jobbet dag og natt for å sikre Storbritannia en forsvarlig skilsmisse med EU, hvor de fleste eventualiteter og forordninger er ivaretatt best mulig i nasjonens interesse, har en gruppe illojale brønnpissere konspirert mot henne.

BoJo, Rees-Mogg, Sir Graham Brady og de øvrige 114 parlamentarikerne som har sluttet seg til brevskriverne i den såkalte 1922-komiteen må gjerne heise partidemokratiets mørkeblå fane og kalle det undergravende komitearbeidet for «sikkerhetsventil» og «en viktig luftrenser».

Men det er vanskelig å se dette som noe annet enn et kuppforsøk.

Storbritannia har i løpet av sitt tusenårige sammenhengende monarkiske styresett funnet andre måter å behandle oppviglere på enn da Henrik VIII og Charles I regjerte. Som NRK-stemmen fra London, Richard Herrmann, gjerne oppsummerte den tids politiske strafferettspleie: «… og dronningen ble et hode kortere».

les også

De må gjøre Theresa May til syndebukk for å redde sitt eget skinn

Det konservative Tory-partiet, som heller ikke er ukjent med mytteri, har også sine regler for den slags. I likhet med landets grunnlov, er de uskrevne. Hva som venter kuppmakerne, kommer an på. Boris Johnson har minst like mange politiske liv som Rum Tum Tugger i «Cats» og har så langt kun brukt opp ti-tolv av dem. BoJo skal bare slikke sine sår, så er han tilbake i Jellicle-stammen.

Rees-Mogg, derimot, synes å ha spilt seg selv så langt ut på høyresiden at «Theresa May kommer til å slippe å se ham mer i hele sitt liv», som en Times-kommentator skrev om hans skjebne i fall statsministeren vant tillitsvoteringen.

I øyeblikket har han de samme utsikter for et politisk comeback som Oliver Cromwell. Opprøreren som fikk hodet skilt fra kroppen etter sin død. For sikkerhets skyld.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder