Debatt

Regimet kommer neppe til å falle

Demonstrasjonene i Iran skiller seg fra opptøyene og uroen som bevegde landet i 2009. Slagordene er kraftigere, og i mye større grad direkte rettet mot den islamske republikkens kjerne.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Mahmoud Farahmand, skribent og lokalpolitiker (H), bakgrunn fra Iran

Mahmoud Farahmand.

Demonstrasjonene i Iran ser ut til å eskalere i omfang og voldsomhet for hver dag som går. Slagordene er ikke til å ta feil av, og de er i stor grad rettet mot landets religiøse ledelse og den islamske republikken. Slagord som «Selvstendighet, frihet, en iransk republikk» ser ut til å dominere. Dette slagordet spiller på det som etterhvert ble 79-revolusjonens mest kjente slagord «Selvstendighet, frihet, islamsk republikk».

Landets president Rouhani har i stor grad sluppet unna. Det kan forklare hans noe skånsomme tilnærming til situasjon. Rouhani har sagt at det er folks rett til å uttrykke sin frustrasjon. Folket har rett og plikt til å si fra, men vold og hærverk burde unngås. Han understreker «vi er alle midlertidig valgt, det er kun folket og nasjonen som er varig». Denne uttrykksformen skiller seg betydelig fra hans forgjenger Mahmoud Ahmadinejad.

les også

Professor om opptøyene i Iran: – Kan absolutt bli verre

Demonstrantenes frustrasjon med regimets maktapparat kommer også klart til syne. Der folk i stor grad har latt politifolk slippe unna, ser man i større grad voldsbruk rettet mot revolusjonsgarden og basijmilitsen. Det er denne gruppen som nå er satt til å håndheve ro og orden i blant annet Teheran.

Dersom Khamenei og revolusjonsgardens ti kommandører mot all formodning skulle ta folkets frustrasjon til etterretning og innskrenke revolusjonsgardens handlingsfrihet, vil vi se store endringer i den islamske republikkens tilnærming til regionene og maktprojeksjon. De sikkerhetspolitiskaspekt av en slik endringen bør ikke undervurderes.

Revolusjonsgarden har vært instrumentell i samtlige av den islamske republikken involveringer i konflikter på utsiden av landets grenser. Perioden etter Irak-invasjonen i 2003 kan beskrives som en gullalder for Revolusjonsgarden. Den har vært en sentral aktør i å både holde regionale konflikter i sjakk, og i mange tilfeller en bidragsyter til å holde konfliktene levende.

les også

Iransk TV: Titusener demonstrerer til støtte for regjeringen i Iran

Organisasjonens involvering i både Afghanistan og Irak er gode eksempler på det sistnevnte. Motivasjonen bak i begge disse konfliktene har vært Irans sikkerhetspolitiske doktrine om å bekjempe fiende, USA, lengst mulig unna egne grenser.

Gardens toppleder, Qasem Suleimani, ble i 2013 omtalt av CIA som Midtøstens mektigste person. Dette sier mye om evnen til å påvirke den regionale sikkerhetspolitiske situasjonen.

Suleimani har vært en avgjørende brikke i flere av Gardens involveringer i kriger og konflikter i regionen. Han var nøkkelen bak samarbeidet med Taliban i Afghanistan og ikke minst operasjonene mot IS i Irak og senere Syria.

En av gardens topp ti-kommandører, generalmajor Hussain Hamedani, ble drept i kamphandlinger i Syria hvor han var tilstede for å være rådgiver for Bashar Al-Assad. Hamedani var mest kjent for å ha slått ned på opprørene i Teheran i 2009 da han ledet Rasullah-enhet (Gardens enheten som har ansvaret for sikkerheten i Stor-Teheran). Dette viser Gardens vilje og evne til å involvere seg og påvirke regionale forhold.

les også

Protestene mot prestestyret

Der revolusjonsgarden har vært i stand til å påvirke lokale hendelser og konflikter, har andre aktører i området hatt store utfordringer med å få til nettopp dette. Vår allierte Tyrkia i har mye mindre grad klart å ivareta denne rollen. Heller ikke Saudi-Arabia har vist seg i være i stand til å utøve betydelig påvirkning på de lokale hendelsesforløpene. Selv forsøket på å bygge en «allianse» i kampen mot houthiene i Jemen har i liten grad vært vellykket. I Jemen har Saudi-Arabia endt opp med å bære byrden alene.

En vingeklipping av revolusjonsgarden og overføring av kommandostruktur til presidentskapet, vil gi regjeringen i Teheran og den islamske republikken økonomisk handlingsrom, som sårt trengs for å få landets økonomi til å fungere. Men en slik vingeklipping vil på kort sikt etterlate et regionalt maktvakuum.

Spørsmålet som gjenstår er om Vesten er villig til å fylle dette maktvakuumet, eller vil man overlate dette ansvaret til Russland og Kina? Det som er sikkert er at regimet i Teheran neppe kommer til å falle med det første. Men det kommer endringer i de neste årene – endringer som vil begrense regimets evne og vilje til å ta maktposisjonen i regionen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder