USIKKERHET OM SIKKERHET: – Dersom vi skal bygge en sterkere sikkerhetskultur, må det starte hos øverste leder, skriver Hadia Tajik. Mandag trakk Per Sandberg seg som fiskeriminister etter den omstridte Iran-turen.
USIKKERHET OM SIKKERHET: – Dersom vi skal bygge en sterkere sikkerhetskultur, må det starte hos øverste leder, skriver Hadia Tajik. Mandag trakk Per Sandberg seg som fiskeriminister etter den omstridte Iran-turen. Foto: Frode Hansen

Sikkerhetskultur og lederskap

MENINGER

Erna Solberg ba i 2013 om å bli valgt som statsminister fordi hun skulle vise lederskap på sikkerhet og beredskap. Nå vet vi at ikke engang medlemmene i hennes regjering følger grunnleggende regler for sikkerhet.

debatt
Publisert: Oppdatert: 14.08.18 11:27

HADIA TAJIK, nestleder i Arbeiderpartiet.

Under NRKs partilederutspørring 19. august 2013, snakket Erna Solberg om sikkerhet og beredskap. «Det er en utfordring fordi hvis vedtak fattes, men vi ikke klarer å gjennomføre, så er det et politisk ansvar» sa Solberg og fortsatte: «Vi lærer ikke godt nok av de feilene man gjør. Den kulturen må vi gjøre noe med». Solberg lovet en sterkere styring fra Statsministerens kontor og et bedre gjennomføringsapparat.

Hun gjorde 22. juli-kommisjonens evaluering av hva som virket og ikke til sitt mantra: Det avgjørende for håndtering av sikkerhet og beredskap er kultur, holdninger og lederskap.

Kultur. Holdninger. Og lederskap.  

Nå – fem år senere – vet vi at hun ikke har lykkes. Kulturen, holdningene og lederskapet til å oppdage og håndtere risiko er uvanlig mangelfull i Erna Solbergs regjering.

De siste dagene har vi fått flere innrømmelser: 

Tidligere fiskeriminister Per Sandberg har på sin mye omtalte tur til Iran utsatt norske interesser for risiko ved å ta med seg jobbtelefonen. Innholdet i denne kan ha havnet i fremmed makters hender. I verste fall inneholder den utvekslinger av informasjon på ulike nivåer i regjeringsapparatet.

I tillegg har en annen statsråd og flere statssekretærer tatt med sine telefoner på reise til land med stor risiko for informasjonsuthenting, altså Russland, Kina eller Iran.

Dette vitner om dårlige rutiner og mangelfull sikkerhetskultur, hvor det som er personlig bekvemt settes over hensynet til å holde sensitiv informasjon om landet vårt trygt.

Ifølge Solberg selv har hun siden 8. juni i år hatt informasjon om ulike sikkerhetsaspekter ved tidligere fiskeriminister Per Sandbergs liv. Hva slags informasjon hun har hatt kjenner vi ikke til. Men i alle fall har hun sett grunn til å følge opp «sikkerhetsmessig», slik hun sa på pressekonferansen mandag. Likevel har regjeringen havnet i dette uføret. Det er dessverre sannsynlig at hun burde etterspurt mer – oppklart og avklart, stilt krav og utvist lederskap.

Dette er ikke det eneste eksempelet.

I høst behandler Stortinget spørsmålet om sikring av bygg og andre installasjoner mot terror og sabotasje. Riksrevisjonen har dokumentert mangelfull oppfølging under Solbergs regjering to ganger. Første gang prøvde de å fremstille seg som mer handlekraftige enn sant var, ved at daværende justisminister Per Willy Amundsen hevdet at riksrevisjonens kritikk bare var et «øyeblikksbilde». Nå var ting så meget bedre.

Erna Solberg selv innkalte til pressesamling, bare ti dager før valget i 2017, flankert av justisministeren og forsvarsministeren for å fortelle at arbeidet med sikring av bygg mot terror og sabotasje gikk bra. 

Men dommen fra Riksrevisjonen over statsministerens arbeid er nådeløst presis:

«Mangelfull grunnsikring kan føre til at viktige og kritiske samfunnsfunksjoner i politiet faller bort ved uønskede hendelser. Dette kan få alvorlige følger for den nasjonale krisehåndteringen og beredskapen». Det sa riksrevisor Per Kristian Foss da den siste rapporten ble lagt frem i vår.

Heller ikke nå, tre år etter tidsfristen, har Solberg levert.

Et annet aktuelt eksempel er knyttet til kystvakten. Tryggheten til folk i hele landet krever at vi har en moderne kystvakt med tilgang på helikoptre. Det gjelder både langs hele kysten – fra Hvaler til Grense Jakobselv – og til havs, fra Nordsjøen og opp til Svalbard. 

Forsvarssjefen har gitt regjeringen en anbefaling som gir oss en kystvakt uten egne helikoptre. Hans anbefaling bunner i å ivareta forsvarets beredskapsevne. Regjeringens oppgave er større: Det er landets beredskap og trygghet, fra de mer hverdagslige kriser til store terroranslag. De burde derfor raskt sikre at kystvakten har den helikopterberedskapen de trenger. Men i et halvt år har de unnlatt å ta en beslutning. Det er en uakseptabel situasjon. Usikkerheten råder og stadig flere piloter og personell på kystvakthelikoptrene finner seg andre jobber.

Tida går. Gjennomføringskraften uteblir.

Det samme gjelder dessverre politireformen: Den blir satt i verk på en slett måte som ser ut til å ha ført til svakere politikraft i mange distrikter. Underveis i reformen har regjeringen også hentet ut penger fra politiet, og kalt dette «effektiviseringsgevinster». Altså forventer de at politiet løper fortere, pågriper flere og etterforsker mer, med mindre penger til drift.

På veien inn i det ansvarsfulle vervet lovet Erna Solberg med brask og bram å etablere et nytt sikkerhets- og beredskapselement på Statsministerens kontor. Det skulle få orden og trykk i beredskapsarbeidet i regjering, mente hun. Alle som var bekymret for at et nytt element skulle ha samme ansvarsoppgaver som justis- og beredskapsministeren, og fryktet ansvarspulverisering, fikk beskjed om at det var feil.

To år senere måtte hun rygge ut igjen. Kritikerne hadde rett. Ideen var dårlig. Gjennomføringen uteble. Hun etablerte i stedet et sekretariat for regjeringens sikkerhetsutvalg. Et helt greit initiativ. Men altså ikke folk med mandat til å være pådrivere og gjennomførere, slik hun hadde gått til valg på å hevde at landet var nødt til å ha.

Det som skulle være et stort løft, endte opp med å bli en satsing så liten at man må ha lupe for å se den. 

Slik blir den stående igjen som et symbol på Erna Solbergs manglende kraft i spørsmål om sikkerhet og beredskap.

Hvis Erna Solberg fortsatt er enig med seg selv, i alle fall den versjonen av henne som gikk til valg i 2013, bør hun erkjenne at hun har mislyktes i å skape en bedre sikkerhets- og beredskapskultur – inkludert i sin nærmeste krets. 

Hun har heller ikke sørget for at de som skal lede landet har de holdningene som skal til for å drive godt sikkerhetsarbeid. 

I sum har hun unnlatt å utøve nødvendig ledelse. 

Hennes tidlige dom over Sandberg-saken var at «alle kan gjøre feil». Joda, det kan vi alle. Men feil som begås systematisk, i et helt kollegium av folk, vitner om at det kan handle like mye om lederen selv.

Dersom vi skal bygge en sterkere sikkerhetskultur, må det starte hos øverste leder. Slik er det i alle bedrifter og organisasjoner. Slik bør det også være i regjeringen. 

Her kan du lese mer om