Gripsrud svarer Tvedt: Mysteriet «det humanitær-politiske komplekset»

En bok som Terje Tvedt nå påstår at han har skrevet, hadde ikke vakt slik oppsikt og begeistring blant de innvandringskritiske – eller nådd et opplag på 18 000.

JOSTEIN GRIPSRUD, professor og forfatter av boken «Norsk hamskifte!»

Terje Tvedt gir innledningsvis i sitt svar i VG 19.10. på min kritikk av boka hans følgende presentasjon av den: «Det internasjonale gjennombruddet» er nemlig i både tematikk, metode og analysemåte direkte anti-konspiratorisk. Den beskriver og forklarer hvordan det politiske lederskapet, etter beste evne og med den beste vilje, prøvde å takle de nye prosessene og utfordringene globaliseringen tvang på Norge. Jeg skildrer et politisk lederskap uten tidligere erfaring og kunnskap om hvordan skape utvikling i Asia eller håndtere «fremmedkulturelle» i Norge. Preget av tidens tenkemåter og dogmer ble det ført en utviklings- og innvandringspolitikk full av indre motsetninger og med begrenset forståelse for politikkens konsekvenser.»

Jeg tror neppe jeg er alene om å mene at dette ikke gir et dekkende bilde av boka. En slik bok hadde ikke vakt slik oppsikt, ikke slik begeistring hos de mest innvandringskritiske – og den ville ikke nådd et opplag på 18000.

Det Tvedt utelater i sin kronikk, er selve hovedaktøren i den fortellingen han presenterer i boka: Det han kaller, fritt etter Eisenhower og hans militær-industrielle kompleks, «det humanitær-politiske komplekset». Jeg har tidligere sitert en av flere formuleringer i boka som gir dette fenomenet en rolle som klart gir inntrykk av at vi her har med en godt organisert gruppe å gjøre, som «erobrer», «stiller seg i spissen for», «organiserer» og «leder» selve det «internasjonale gjennombruddet» boka hans handler om:

«Den eliten som denne studien setter søkelyset på, er følgelig den eliten som erobret og utnyttet definisjonsmakten over internasjonaliseringen av Norge, og som påtok seg oppgaven med å lede og forme nasjonens dannelse i globaliseringsepoken. Den målbar og formet en bestemt periodes grunnleggende verdensbilder og selvbilder, sto i spissen for å organisere og lede nasjonens nye ritualer, og redefinerte nasjonens identitet på måter som brøt med arven fra det nasjonale gjennombruddet og arbeiderpartistaten.» (s. 252)

I Tvedts ferske artikkel blir dette til «et humanitært-politisk kompleks som påvirket både bistands- og innvandringspolitikken». Det er ikke det samme, må en kunne si. Det gjør både den implisitte parallellen til det militær-industrielle komplekset i USA og den eksplisitte påstanden om kompleksets «godhetstyranni» ganske meningsløs.

Borte er også den andre komponenten i forestillingen om en konspirasjon, nemlig at komplekset handler på en ideologisk tildekket måte: «Universalismen ble den retorikken, eller det svære og heldekkende fikenbladet, som tildekket de virkelige maktforholdene.» (s. 3) Universalismen er det han kaller «menneskerettighetsuniversalismen». Den var importert, utformet og utbredt av komplekset selv, og var ikke uten konsekvenser: «Det var få ting som fikk så store konsekvenser for det norske samfunnet som den plutselige dominansen til denne ideen om menneskerettighetene»  (s. 79). Oljen, som Tvedt ikke nevner - som en forutsetning for ekspansjonen i bistandsbudsjettene med mer - må være en av disse andre «få ting». Kompleksets svære fikenblad har altså betydning på omtrent det nivået.

Kompleksets utgangspunkt er etableringen av Norsk utviklingshjelp i 1962, som nettopp derfor er selve vannskillet i Tvedts fortelling om norsk historie. Den «plutselige» utskiftingen av «nasjonsbygging» med «multikulturalisme» som «sentralt styringsprinsipp» midt på 70-tallet er åpenbart kompleksets verk. Det er like åpenbart sammenheng mellom arbeid for et multikulturalistisk samfunn og det å konsekvent arbeide for mest mulig liberal innvandringspolitikk. Og resultatet er at nasjonalstaten i vanlig forstand opphører å eksistere og at kongens tale i 2016 innebar at «alle folkegrupper, uavhengig av etnisk bakgrunn eller religiøs overbevisning, hadde lik rett til å kreve landet som sitt» (s.214). Her er målet nådd.

Tvedt gjentar for øvrig i artikkelen påstander om Norges forhold til multikulturalisme som er gjendrevet i detalj både i kritiske artikler i pressen og i min bok. Der viser jeg for øvrig at den norske formen for multikulturalisme først ble formulert av «samekomiteen» som den høyst nasjonale Arbeiderpartistaten oppnevnte midt på 50-tallet, i god tid før kompleksets tid.

Jeg er for øvrig fullt klar over eliters betydning for politikkutforming. Problemet for Tvedt er at «teorien» hans om det humanitærpolitiske komplekset ikke lever opp til verken sosiologiske eller historievitenskapelige krav til argumentasjon for eksistensen av dette komplekset og dets virksomhet under fikenbladet sitt. Jeg viser i boka for eksempel til Jens Arup Seips strenge krav til slike påstander. Det er også veldig flytende hva komplekset omfatter, og begrepet erstattes rett som det er av for eksempel «politikkfelt» – som i standard samfunnsvitenskapelig bruk betyr noe ganske annet.

Mye annet i Tvedts inserat kunne vært kommentert, men plassen tillater det ikke. Ideen om «komplekset» er det mest sentrale. Påstandene hans om min bok, kan jeg bare foreslå man tar med en klype salt.