MOR OG HELSEPERSONELL: – Jeg har kjempet som best jeg kunne for at min sønn kunne unnslippe å bli så komplett fanget i denne djevelske klemmen av en gjennomgripende lidelse, skriver Zanele Baqwa.

Debatt

Zanele Baqwa ser rusreformen fra to sider: – Å være mor til en stoffmisbruker er svært utfordrende

Å se en sak fra forskjellige sider, har alltid vært fordelaktig for perspektivets skyld. Man får en helhetlig forståelse. Likeledes er det også når man blir pårørende til en pasient i psykisk helseomsorg. Dersom man er helsepersonell i psykisk helsetjeneste, ser man saken fra mer enn én side. Jeg kan ikke påberope meg å være heldig, tatt i betraktning av at jeg har opplevd denne saken fra begge sider; som helsepersonell og som pårørende for en narkoman.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

ZANELE BAQWA, tidligere psykiater ved Ullevål og Lovisenberg diakonale Psykiatriske avdelinger.

For det å være mor til en stoffmisbruker, og å være vitne til den langsomme nedbrytende effekten som misbruket har på din kjære, er svært utfordrende. Jeg har kjempet som best jeg kunne for at min sønn kunne unnslippe å bli så komplett fanget i denne djevelske klemmen av en gjennomgripende lidelse.

Jeg er takknemlig for å ha erfart og lært i arbeidet med mine pasienter som har vært diagnostisert som rusmisbrukere, rusavhengige, rusutløst psykotiske og med dobbel diagnose – tilknyttet andre psykiske lidelser i forbindelse med rus.

les også

Høies nye rusreform: Vil behandle narkomane – ikke straffe

Jeg har vært involvert i diagnostisk utredning og behandling av slike pasienter, enten på sykehus, både akutt og inneliggende, eller ved poliklinikk eller døgnavdelinger, ved distriktspsykiatriske sentre.

Men i dag er mitt fokus mer på mine erfaringer som pårørende.

Rusreformen av 2004 innebar at behandling av rusmisbrukere inngikk som en del av spesialisttjenesten på linje med somatikk og psykisk helsevern. Det skulle legges til rette for at rusmiddelmisbrukeren, ved siden av behandling for sitt misbruk, skulle få en enklere adgang til andre nødvendige spesialisthelsetjenester for å redusere fysiske og psykiske plager.

Målsettingen var at behandling i større grad skulle fokusere på det totale hjelpebehovet til den enkelte. Kvaliteten skulle økes her. Stortingets overordnede mål var at rusmiddelmisbrukere med sammensatte problemer skulle få bedre tjenester og at behandlingsresultatene skulle bli bedre.

les også

Nytt liv etter rus, angst og depresjoner: Slik går det med =Kaffe-gjengen

Pluss content

ENDRINGENE. Rusreformen ble kalt en ansvarsreform. 1423 milliarder kroner ble tildelt rusbehandling, men var ikke øremerket. Mens staten, som har ansvar for spesialisthelsetjenesteloven, overtok fylkeskommunes ansvar i behandling av rusmisbrukere, fikk kommunene ansvar for tjenester etter Sosialtjeneste- og kommunetjenesteloven. 

En av ti pasienter innen psykisk helsevern er registrert med både rus og psykisk helse. Sannsynligvis er det også mørketall på grunn av manglende opplysninger. Disse faktaene fikk jeg fra Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) og Helsedirektoratet.

les også

Fra rusavhengig til barista: – Jeg gleder meg til hver arbeidsdag

NULL OG NIKS. Har reformen endret folks liv? Vel, jeg har vært med i alle fasene av min sønns reise i en byråkratisk jungel. Vi har møtt allslags folk, og mange dedikerte sjeler. Forløpskoordinering som er essensielt, var svært manglende. Det manglet en kommunal koordinator og individuell plan. Jeg har lurt på hva som kunne ha skjedd hvis min sønn hadde hatt en individuell plan. Tilgjengelig engasjerte spesialister innen det såkalt tverrfaglige behandlingssystemet manglet også.

Når han i sin intelligens blendet behandlere, sa folk at han er så snill og grei – og de så ikke hans lidelse.

les også

Venstre-topper vurderer legalisering av narkotikabruk

Han ble ikke tilbudt bolig, men flyttet fra hospits til hospits. Til tider var det håp, som når han jobbet som IT-lærer i fem år i Sør-Afrika. Her var det et skikkelig hus å bo i, hans ressurser var tatt i bruk. Livet var meningsfullt. Han hjalp de svakere stilte i samfunnet, noe han brenner for. Han ble sett. Så kom han tilbake til Norge, som han kaller sitt hjem. Statusen endret seg kolossalt, og helvetet krøp inn. Her var han igjen et null og niks.

Redningen var at min sønn måtte flytte en gang til. Men systemet hadde ikke tilbudt en koordinator som kunne følge opp. Ensomheten satte inn, men han persisterte. Han fikk ros og ros, men hva er ros uten en faglært å ha kontakt med som kan vurdere pasientens psyke og evaluere situasjonen?

les også

«Simen» (27) er i rehabilitering: – Glad for avkriminalisering

Av og til begynte jeg å tenke at folk egentlig ikke var kompetente nok; at de ikke visste hva de gjorde. De bare å se på en liste uten å stille relevante spørsmål og sjekke på det psykiatriske nåværende status.

Han reiste tilbake til Oslo igjen og ble sittende fast i storbyens rusmiljøet. Alt håp nesten ut av vinduet.

Jeg vet ikke hvor mange ganger han også har prøvd å være talsmann for sin gruppe i møte med politikere som bare iblant møte denne gruppen. Han fikk ros og ros, ble lovet plass i prosjekter, men nei. Tror du han klaget? Nei. Jeg gråt stille i mitt hjerte og ble skuffet over behandlingen han fikk, ja jeg var også sint.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg løp ned til hans kontaktfolk ved et av tilbudene til vanskeligstilte narkomane her i byen. Svaret jeg fikk en gang, på spørsmålet om de hadde oppsøkende tjenester, var at de ikke løper rundt etter folk i byen.

les også

«Petter Uteligger»: – Stort å se hvor mye små ting kan bety

Jeg tenkte om de kunne ha sett meg som såkalt engasjert psykiater i indre bydel. Når sykepleierne ikke lenger orket å prøve å ringe etter bortkomne schizofrene pasienter som ikke kom til sin behandling. Jeg oppsøkte dem, jeg, og vanligvis åpnet de døren, fordi de visste at jeg brydde meg.

Som det gikk seg til, ble det en leggamputasjon til slutt slik de andre "veteranene" før han. På sykehuset var han lengst bak i køen hver gang han skulle behandles for sitt infiserte ben. Opphavet for infeksjon ble ikke oppdaget av legene når de undersøkte han, i de korte stundene de var innom og kastet et blikk på han, den narkomane, på rom xxx, som skulle opp til operasjonstuen dag etter dag, for operasjon, uten å bli behandlet. 

les også

Ikke tøm politiets verktøykasse

Han ble sendt tilbake flere ganger på grunn av andre viktigere saker som måtte fram på prioriteringslisten. Jeg lurer på om vi her i Norge er klar på menneskeretts-prinsipper om at ingen skal diskrimineres.

Mange evalueringsrapporter har blitt skrevet etter den berømte rusreformen. En av dem (Sintef i mai 2012) hadde noen konklusjoner jeg vet at mange stiller seg bak: Hjelp med praktiske ting var høyest på ønskelister; som bolig, økonomi, arbeid og fritid. Et funn til, var at det ikke fantes sammenheng i tjenestetilbudet.

Størst udekket er behov for egnede boliger og døgnbemannede omsorgsboliger. Kommunale rehabiliteringstjenester er lovpålagt å dekke sosiale og psykososiale behov, et must for å sikre en helhetlig differensiert oppfølging.

Min sønn venter fremdeles, med det gode hjerte han har. Jeg er snart 73 år nå og håper på bedre livskvalitet for ham i min levetid.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder