Bildet er fra byen Vallegrande i det sørlige Bolivia, landet der Che endte sine dager.
Bildet er fra byen Vallegrande i det sørlige Bolivia, landet der Che endte sine dager. Foto: Aizar Raldes AFP

Che: Morder og martyr

MENINGER

I dag er det 50 år siden Che Guevara gikk ut av livet og ble et revolusjonærromanitisk ikon. Nå er han dødere enn noensinne.

debatt
Publisert:

ROAR NERDAL, journalist bosatt i Salvador, Brasil

9.oktober 1967 ble Ernesto Guevara Lynch stilt mot en vegg og meid ned av to maskinpistolsalver. Hendene ble kuttet av, og de som først hadde fanget og senere henrettet ham tok bilder der de sto sammen med liket. Che Guevara ble tatt til fange da han søkte tilflukt i fjellene. Hans lille revolusjonærhær bestående av noen håndfull soldater var utradert. Et par måneders jakt iscenesatt av CIA og utført av spesialtrente bolivianske soldater var over. Men Che levde videre.

Det skyldes ikke minst en italiensk publisist, Giangiacomo Feltrinelli, som høsten 1967 hadde fått tilgang til den cubanske revolusjonens hofffotograf, Alberto Korda, etterhvert legendariske bilde.

Slutten av 60-tallet var rebellenes tidsepoke. Bildet av Che ble spredt fra Milan til studentdemonstrasjonene i Paris, til universitetene i USA. Sammen med andre ikoner i dens samtid som Muhammad Ali, Angela Davies, Jimi Hendrix, Mick Jagger og George Best, prydet snart Che gutte- og jenterommene over store deler av verden.

Sjøl i dag lever Che-industrien. Mange av dagens ungdommer tror kanskje han var en popstjerne eller modell når de sprader rundt med t-skjorte eller caps.

Men for 40 til 50 år siden var han et symbol som mannen som sto opp mot noen av de mest brutale diktatorene i verden. Mordere og torturister støttet av USA. Var han ikke mannen som kikket sin egen bøddel i øynene der hans (angivelige) siste ord var: «Skyt din feiging. Du dreper et mannfolk»?

Les også: Kommunismens morderiske posterboy

Che har i hvert fall vært opphavet til mange revolusjonære drømmerier som fortsatt preger manges syn på Latin-Amerika i dag: Kampen mot de store rike godseierne og de brutale militærdiktaturene.

Latin-Amerika er fortsatt brutalt og har den største ulikheten i verden. Men de to mest brutale politisk undertrykkende regimene er Cuba og Venezuela, to land som hevder å ivareta Ches politiske testamente.

Che var ingen snill gutt. Sjøl ikke i en virkelighet som var mer preget av politisk vold enn i dag. Han henrettet flere forsvarsløse personer, og ifølge flere historiske kilder likte han den jobben godt. For noen var han en martyr, for andre enn hensynsløs sadist.

Che ble født inn i en overklassefamilie i Argentina for 89 år siden. Han var utvilsomt en intelligent gutt. Som man har sett så mange andre eksempler på, så er verken intelligens eller boklig lærdom noen garanti for å være et godt menneske. Hans forhold til marxismen og sosialismen var at den var historisk forutbestemt, hans egen rolle var å framskynde det uunngåelige. Uansett midler. Som så mange andre med overklassebakgrunn i regionen, følte han seg ubekvem når han møtte de virkelige undertrykte. Mens han ville frigjøre de fattige, så han ned på dem personlig. Sjøl ved leirbålet under den cubanske revolusjonen, foretrakk han heller ei bok enn selskapet til geriljasoldatene som ofte var analfabeter. Historiske kilder mener også at hans syn på svarte var rasistisk, også i en langt mer rasistisk samtid. Han hadde heller ikke noe framskredent syn på verken urbefolkning, kvinner eller homoseksuelle.

Les videre: Revolusjonseventyreren Che Guevara hedres etter sin død

I møtet med kollektivet var han en utpreget individualist, med overklassens tro på egen fortreffelighet. Med stor sjølsikkerhet var han overbevist om at hans egne ideer var de eneste riktige. Han mente at Sovjetunionen hadde sviktet de sosialistiske idealene, og at Cuba derfor ikke skulle slippe dem til. Det var nok en viktig grunn til at hans gode venn og samarbeidspartner, Fidel Castro, lot ham gå. Castro var langt mer pragmatisk anlagt, og skjønte at Cuba trengte økonomisk hjelp.

Che dro for å gjøre revolusjon i verden. Han prøvde først på hjemmebane i Argentina, og mislykkes. Deretter Kongo i Afrika. Heller ikke der gikk det særlig bra. Og i Bolivia var til og med hans egne soldater misfornøyd med å bli styrt av en rikmannssønn fra Argentina. Da han til slutt ble omringet, var Che en fillefrans og ganske alene. Verdensrevolusjonen forble en drøm.

I dag 50 år senere har den siste geriljaorganisasjonen i Sør-Amerika, colombianske Farc, lagt ned våpnene. Som ikon lever Che fortsatt videre på noen av gutterommene hos folk som nærmer seg pensjonsalderen eller forlengst har passert den. Oppskriften for verdensrevolusjon fungerte ikke for 50 år siden, og langt mindre i dag.

Her kan du lese mer om