Kommentar

Enig og tro til Erna faller?

Av Tone Sofie Aglen

Kommentator

Foto: Roar Hagen

Ikke akkurat. Den rødgrønne strategien ser heller ut til å være inspirert av corona. De står sammen ... ved å holde avstand til hverandre.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Kontrasten til valget de rødgrønne vant i 2005, kunne ikke vært større. Da var det et tydelig utmeislet prosjekt som det var stor entusiasme rundt. Nå har nye partier kommet til, og styrkeforholdene er markant endret. Både i synet på politikk og samarbeid, spriker det i alle retninger. Det eneste de virker helt enige om, er at statsminister Erna Solberg må bort.

Ap vil samarbeide med sine gamle venner Sp og SV. Sp nøyer seg med Ap, og vil ikke engang bli sett i nærheten av de andre rødgrønne. Ikke engang ordet SV vil han ta i sin munn. Så er også både SV og ikke minst Sp helt andre partier enn da de regjerte sammen. SV har tatt en tydelig venstresving, mens Sp har «stjålet» Frps klær mens de kjørte regjeringsbil.

Ap skyr Rødt, mens partileder Bjørnar Moxnes ber Støre forberede seg på at de røde får avgjørende makt. MDG vil ikke love støtte til hverken høyresiden eller venstresiden, men det er det ingen som tror på. Bare hos SV er det ikke noe knussel. Lysbakken tar dem alle sammen.

Er det mulig å stable på beina et styringsdyktig alternativ med denne gjengen? De har om ikke annet meningsmålingene på sin side. Bortsett fra ørnen selv, Arbeiderpartiet, er alle partiene i god form om dagen.

les også

Smittevern, frykt eller bare litt bekvemt?

Selv ikke under den verste coronakrisen var MDG nær å havne under sperregrensen. Det betyr at den stødige Une Bastholm kan få selskap av en stor gjeng på Stortinget, mange av dem ubeskrevne blad. Det kan være en genistrek å sette velgermagnet og «grønn klut», Lan Marie Berg, på førsteplass i Oslo. Partiet har gjort det skarpt i storbyene, og kan trekke med seg mange velgere over i rikspolitikken.

Partiet hevder hardnakket at de er blokkuavhengige og velger den siden som gir mest grønn politikk. De sammenligner både Støre og Solberg med Trump i klimapolitikken. Selv om det slett ikke er åpenbart at en regjering dominert av Ap og Sp blir grønnere enn dagens regjering med KrF og Venstre, virker det likevel åpenbart at MDG velger Jonas-Trump foran Erna-Trump. Det er vel så enkelt som ungdomspartilederen uttalte til VG, hun bare «liker ikke Høyre».

les også

Et utstillingsvindu for symbolpolitikk

SV hamrer like taktfast på sitt hovedbudskap som de er stabile på målingene. Kamp mot ulikhet og kamp mot klimakrise. Etter åtte år i regjering var partiet skadeskutt, men nå ser de ut til å ha limt seg fast på et nivå rundt syv prosent. Mye av æren skal partileder Audun Lysbakken ha. Han er alltid tydelig, «on message», debattsterk og har både humor og humør. For en kontrast til den litt sinte og mutte sosialisten han fremsto som da han overtok stafettpinnen etter Kristin Halvorsen for åtte år siden. For øvrig et apropos til alle som er raskt ute med å avskrive ferske partiledere som udugelige.

Det store uromomentet på rødgrønn side er Rødt. De har valgt en nisje som særlig handler om profitt på velferd og det de kaller en mer rettferdig klimapolitikk. Det er mindre vekt individuelle valg som elsykler og kjøttfri mandag, og mer på statens ansvar for grønn industri. Fra å være et parti med mange godt voksne, er Bjørnar Moxnes nesten blitt den eldste i rommet. Partiet har hatt kraftig medlemsvekst, og vært gjennom en tydelig foryngelse. I tillegg har de stor appell hos LO-medlemmer.

Den store skrekken i Arbeiderpartiet er å bli avhengig av Rødt. Og man kan jo bare tenke seg til hvordan det hadde blitt mottatt i Sp. Havner Rødt på vippen, kan alt skje i norsk politikk.

les også

Støre og de gode hjelperne

Hindringene for å finne sammen ligger i den tradisjonelle politikken. Hvor mye skal klima gå foran arbeidsplasser? Etter corona-kollapsen ser vi at de tradisjonelle vekstinteressene har blitt styrket igjen. I tillegg er det stor uenighet om hvordan naturressursene skal utnyttes, og hvor mye døren skal lukkes for private aktører. Heller ikke innvandringspolitikken er problemfri sone. I tillegg vil nok særlig mange i det man kalle Stoltenberg-tradisjonen i Ap gremmes over manglende reformvilje og stor appetitt på oljepenger.

Selv om det er avstand, er det ikke håpløst. På sin sommerpressekonferanse fortalte Trygve Slagsvold Vedum hvilken rolle Sp tok i de krevende krisepakkeforhandlingene. Der var han opptatt av å se alle hensyn. Det ligner mer på det pragmatiske styringspartiet mange kjenner Sp som, og som nok vil komme tilbake hvis de kommer til makt.

Men først må valget vinnes. Og strategien er nok at det gjør de best hver for seg, så får de ta samlivsproblemene når den tid kommer.

For det gjør de.

Les også

  1. Støre og de gode hjelperne

    Alle snakker om Støres egenskaper, men om han blir statsminister avhenger vel så mye av andre.
  2. Ernas gjøkunge

    Dersom det ikke en gang kan velges stortingsrepresentanter fra de nye regionene, er farsen komplett.

Mer om

  1. Tone Sofie Aglen
  2. Politikk
  3. Bjørnar Moxnes
  4. Audun Lysbakken
  5. Klimapolitikk
  6. Kristin Halvorsen
  7. MDG

Flere artikler

  1. Støre og de gode hjelperne

  2. Ernas nye episenter

  3. Krisen er over. Men ikke for alle

  4. SV stiller tre krav til ny, rød-grønn regjering

  5. Regjeringen bruker 27 milliarder kroner - får hard kritikk

Fra andre aviser

  1. Regjeringen er i rute for å nå klimamålet for 2020. Det rokker ikke ved MDGs plan for 2021-valget.

    Aftenposten
  2. SV mener de har løsningen på klimautfordringene. Først må de løse utfordringene på rødgrønn side.

    Aftenposten
  3. Moxnes advarer Støre: Må forberede seg på at Rødt får avgjørende makt

    Aftenposten
  4. Regjeringen bruker 27 milliarder kroner - får hard kritikk

    Bergens Tidende
  5. Lysbakken går for fire nye år og gjenvalg som SV-leder

    Bergens Tidende
  6. Støre avviser å danne regjering med MDG eller Rødt

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder