Kommentar

Trond Giske og metoo

Av Hanne Skartveit

En mann som har oppført seg dårlig overfor kvinner, kan også være utsatt for en maktkamp. Et parti som får metoo i fanget, kan famle. Flere ting kan være sant på samme tid.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Gjennom de siste ukene har jeg undret meg over hvor bastante mange er i sin omtale av Trond Giske. Ingen mennesker er bare svart eller hvitt. Det finnes gråtoner hos alle. Også hos Trond Giske.

Selv har jeg skrevet flere kritiske kommentarer om ham, også gjennom dekningen av metoo. Jeg står fortsatt for alt jeg har skrevet. Med ett unntak: Jeg skrev at Giske undergravde varslerne. I ettertid ser jeg at det riktige hadde vært å si at han bestred varslene. Fordi det må være lov å komme med sin versjon, også i denne typen saker.

Umulig å ikke omtale

I pressen har vi strenge regler for hvordan vi gjengir beskyldninger. Vi undersøker innholdet i påstandene, og vi lar som hovedregel ikke folk komme med anklager uten at de står frem med navn. Ofte velger vi å anonymisere personen som blir anklaget for straffbare forhold eller utilbørlig oppførsel.

DAGEN DERPÅ: Dagen etter valgnederlaget høsten 2017. Dyster stemning Foto: Helge Mikalsen

I Giske-saken ble det annerledes. Slik måtte det kanskje bli. Det handlet om nestlederen i Norges største parti. Rett etter et dramatiske valgnederlag, i en situasjon der toppledelsen var dypt splittet. Maktkampen var i full gang – før metoo. Så kom varslene mot Giske. Det ble umulig å ikke omtale det som skjedde.

Trond Giske har gjennom flere tiår vært en av Norges dyktigste politikere – og samtidig en av de mest splittende. Politiske motstandere har fryktet å møte ham i debatter. Han er omstridt, beryktet for å være ambisiøs på egne vegne, sette sine interesser foran partiets, og å kjøre over folk for å nå sine mål. I flere av varslersakene mot ham, har Ap konkludert med at han har brutt partiets retningslinjer mot seksuell trakassering. I ett av tilfellene har han selv beklaget sin oppførsel. I de andre sakene bestrider han Aps konklusjon.

Reglene ble endret

Trond Giske ble hovedpersonen i det norske åpne metoo-oppgjøret. Det var mange saker mot andre menn, også saker vi andre ikke vet noe om. I bedrifter og organisasjoner som kunne håndtere sine metoo-saker i lukkede rom, fikk de anklagede svare. Misforståelser ble oppklart, ulike versjoner ble veid opp mot hverandre. Fakta ble kartlagt, så langt det var mulig, kanskje mange år etter at noe hadde skjedd.

Noen menn mistet jobben. Andre fikk advarsler. Kvinner fikk oppreisning, de ble hørt. Reglene ble endret. Kulturen ble brått en annen. Det mange menn hadde gjort til alle tider, var det ikke lenger mulig å slippe unna med.

Metoo-bevegelsen startet i USA. Mange av sakene der handlet om mektige menn som hadde betalt millioner av dollar i hemmelige forlik fordi de gjennom en årrekke hadde trakassert og misbrukt unge kvinner systematisk. Og voldtatt. Flere menn har fått lange fengselsstraffer.

I Norge har metoo i stor grad handlet om alt fra gråsoner til nær straffbare forhold. Alt fra blikk og «tilfeldig» berøring til trakassering grensende opp mot seksuelle overgrep. I alle disse sakene, også i gråsonen, må det være et system som sørger for at begge parters rettssikkerhet ivaretas. Både av hensyn til den som kommer med anklagene, og den som er anklaget. Fakta må undersøkes, og alle involverte må bli hørt. Slik er det som regel, både i arbeidslivet og i organisasjoner.

En presset Støre

Men Aps behandling av varslene mot Trond Giske foregikk ikke bare i de lukkede rom. Det var en ekstraordinær sak, i et ekstraordinært politisk klima. Lekkasjer og nye opplysninger drev opp tempoet og temperaturen. Vi i mediene lå tett på. Ap-leder Jonas Gahr Støre ble presset både av sine egne partifeller og av en utålmodig offentlighet.

Ap valgte å ta stilling til hvert enkelt varsel. Men prosessen ivaretok hverken varslerne eller Giske i tilstrekkelig grad. I motsetning til metoo-sakene i for eksempel Høyre, der ingen i ettertid vet hvem varslerne var, ble navnene til Ap-varslerne kjent i pressekretser. Kvinnene opplevde dette svært belastende – naturlig nok. Giske, for sin del, ble sykmeldt, og fikk ikke levert inn sine gjennomarbeidede tilsvar før partiet konkluderte.

PRESSET: Ap-leder Jonas Gahr Støre ble presset fra mange hold i sin håndtering av metoo i Ap Foto: Frode Hansen

Det er ikke sikkert at det hadde endret sakenes utfall. Men i ettertid er det lett å se at både varslerne, partiet og Giske hadde vært tjent med en grundigere behandling. Det hadde vært vanskeligere for Giske å bestride Aps konklusjoner dersom hans konkrete innvendinger hadde blitt prøvd opp mot den enkelte varslers anklager. Og lettere for varslerne å legge sine saker bak seg dersom ingen kunne sette spørsmålstegn ved selve prosessen.

Maktkamp

Giske selv mener at behandlingen av hans sak var del av en maktkamp. Det vi vet, er at maktkampen i Ap var i full gang allerede før metoo. Aps dramatiske valgnederlag hadde ført til spekulasjoner om partiledelsens fremtid. Mange mente at Giske posisjonerte seg for å kunne ta over som ny Ap-leder.

Det er selvsagt ikke umulig at noen av Giskes motstandere så de innkomne varslene mot ham som en mulighet. At de for lenge siden hadde mistet tilliten til ham, og nå endelig kunne få ham vekk. Og at de derfor gjorde det de kunne for å utnytte situasjonen. Det ville i så fall ikke være første gang i Aps historie at maktkampen ble brutal.

Det må gå an å diskutere maktkamp, og Aps behandling av varslene – og fortsatt ta varslerne på alvor. Og det må gå an å uttrykke forståelse for at Giske og hans familie har hatt det usedvanlig tøft, uten at det innebærer å underkjenne de belastningene varslerne har måttet tåle.

Metoo handler om mer enn Trond Giske. Mye mer. Hvis hele den norske metoo-bevegelsen skal hvile på aktørene i Giske-saken, blir det en altfor tung bør. For altfor mange.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder