Humoren, normbruddet og rasismen

For å få med seg nyansene i vår tid, må alle som jobber med humor bestrebe seg på å jobbe smartere. Og hardere. En komiker som ønsker å være skikkelig drøy, må være skikkelig mye smartere enn alle andre.

Publisert:
iconDette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

DAGFINN NORDBØ, forfatter og satiriker



Det koker i debattspaltene og kommentarfeltene om dagen, og at det for noen uker siden også kokte i skallen til Atle Antonsen, er hevet over all rimelig tvil. Det kokte vel over, på samme måte som når du setter en gryte med 50/50 pils og Fernet Branca over full varme, og deretter forlater rommet. Ikke gjør det.

Det er et interessant aspekt i denne saken at Antonsen sier hans pøbelopptreden overfor Sumaya Jirde Ali var et mislykket forsøk på humor.

De aller fleste, hvis de da ikke er i humorbransjen, vil avfeie det som tøv og bortforklaringer. Med fare for å bli et hode kortere, vil jeg likevel prøve å beskrive hva slags fenomen dette med utprøving av humor er. Det er nemlig en fatal risikosport, ikke minst når hjernen allerede er marinert i sløvende mengder pilsner, samtidig som en urtebrennevinspåvirket del av den samme hjernen sier at du muligens er et geni.

Dette med utprøving av humor er noe alle komikere driver med, men på helt forskjellig måte. (Den nå detroniserte) Woody Allens råd er å aldri teste ut materiale på en forsamling mindre enn hundre personer. Dette er et svært godt råd, og de fleste komikere på noe nivå kjører da også prøveforestillinger for å sjekke hvordan materialet fungerer.

Da undertegnede var med på å skrive Shabana Rehmans første standupshow, kjørte vi ti prøveforestillinger der hver eneste punchline ble rangert fra en til ti, og så justert etter publikumsreaksjonene.

Pluss content
Les også

Åpnet for en viktig samtale

Forfatter Sumaya Jirde Ali valgte å fortelle om og anmelde rasismen hun ble utsatt for.

Så er problemet at komikere ikke alltid har en forsamling på hundre personer, og får for seg at de plutselig skal teste ut noe likevel. Det kan gå forferdelig dårlig, som vi nå alle vet. Jeg har i alle fall ikke hittil registrert en eneste person som kan klare å finne så mye som et milligram humor i den episoden som er detaljert beskrevet og bekreftet av begge parter i konflikten. Ingenting.

Så hvorfor skjedde det likevel?

Siden jeg ikke har tilgang til innsiden av Antonsens hjerne, må jeg bare tippe: Fordi humor svært ofte baserer seg på normbrudd. Bærebjelken i mye humor er når komikeren bevisst trår over en grense. Latteren som da oppstår, er en slags frykt og lettelse over at komikeren faktisk bruker de ordene eller utfører de handlingene han gjør.

Dette er det skrevet lassevis av kjedelige bøker om, og det akademiske begrepet er Lettelsesteorien, utviklet av blant annet Sigmund Freud og en god del av hans enda kjedeligere etterfølgere. Publikum får en slags lettelsesreaksjon/katarsis, fordi komikeren viser seg å være bramfri nok til å si høyt noe mange andre har tenkt, men holdt kjeft om.

Og så kommer det virkelig problematiske: Hvem faen vet når normbruddet er for sterkt? Det innebærer risiko. Noen av karnevalets gjøglere fikk iblant tungen spikret fast til kirkeveggen, fordi de ble litt vel frivole i kjeften. Normbruddet ble for brutalt.

Det er altså slik at komikere prøver ut grensene for humor. Det skjer ofte dem imellom, for eksempel på bakrommet før en forestilling. Den som jobber med tøying av grenser til enhver tid, vil også føle seg litt tryggere blant sine egne, og også prøve ut ting de tenker er for drøye, men kanskje likevel ikke?

Et eksempel på dette finnes i min bok «Humor» (2020), og omhandler en konkret bakromssamtale mellom komikere i et intervju jeg gjør med Bård Tufte Johansen. Det er en aktivitet alle komikere kjenner til.

Jerry Seinfeld mener at enhver komiker må skape nytt materiale hver eneste dag. Han har til og med laget en komikerkalender til å henge på veggen, der alle 365 dager skal krysses av for at «ja, i dag har jeg laget nytt materiale.»

Men presset på komikere om å produsere nytt stoff kan selvsagt ikke, og da mener jeg aldri, aldri rettferdiggjøre at slik utprøving skal gå ut over andre mennesker. Tenk på poeten Hipponax, som i det sjette århundre før Kristus begikk satire så fæl at et av ofrene for smedeversene hans gikk av sted og hengte seg. Jeg vet ikke om det fikk følger for poeten personlig. Sannsynligvis ikke.

At denne episoden har fått følger for Atle Antonsen, vet vi allerede. For ikke å snakke om belastningen for Sumaya Jirde Ali. Hun har jo virkelig måttet lide seg gjennom rasisthelvetet og Facebook-slimet fra folkedypet enda en gang.

For det store flertallet av det norske folk, som er glad i både Atle og Sumaya og betrakter dem som ikoner på sine felt, fremstår dette som intet mindre enn en tragedie.

Kanskje det en eller annen gang i fremtiden kan løse seg. At det kan føre til forandring. All things must pass. Det vil kreve at veldig mange som har en lang vei å gå, virkelig går den fordømt lange veien.

Og komikere må en gang for alle begripe at utprøving av normbrytende humor på følsomme temaer må foregå i kontrollerte omgivelser blant profesjonelle, og ikke i det åpne rom.

Hva som ikke var et uakseptabelt normbrudd i går, er nemlig det i dag – og den som er gjenstand for (såkalt) humor, har en soleklar rett til å forsvare seg og langt på vei definere nettopp hvor grensene går.

Og det er din plikt som komiker å følge nøye med og vite at humor er ekstrem ferskvare, som harskner fortere enn den dårligst oppbevarte roastbeef.

For å få med seg nyansene i vår tid, må alle som jobber med humor bestrebe seg på å jobbe smartere. Og hardere.

Den som ønsker å være skikkelig drøy, må nemlig være skikkelig mye smartere enn alle andre.

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no