ATOMVÅPEN: – Forbudet kommer. Norge vil måtte forholde seg til det. Strutsemetoden er sjelden en god taktikk i det lange løp, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra Trinityprøvesprengningen ved Alamogordo i New Mexico, 16. juli 1945. Bomben var på 19 kilotonn (80 terajoule) og var historiens første detonasjon av et atomvåpen.
ATOMVÅPEN: – Forbudet kommer. Norge vil måtte forholde seg til det. Strutsemetoden er sjelden en god taktikk i det lange løp, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra Trinityprøvesprengningen ved Alamogordo i New Mexico, 16. juli 1945. Bomben var på 19 kilotonn (80 terajoule) og var historiens første detonasjon av et atomvåpen. Foto: US ARMY White Sands Missile Range Public Affairs Office

Atomvåpenforbudet kommer

MENINGER

Et forbud mot atomvåpen vil styrke ikkespredningsregimet.

Publisert:

KJØLV EGELAND, PhD-kandidat, Universitetet i Oxford
TORBJØRN GRAFF HUGO, M.Phil. i Freds- og konfliktstudier, UiO

Den blåblå regjeringen har stått last og brast med Trump og Putin i sin motstand mot de historiske FN-forhandlingene om et forbud mot atomvåpen. Utenriksminister Børge Brendes FN-boikott har så langt fått minimal oppmerksomhet her hjemme, men i helgen antydet Trond Giske at Arbeiderpartiet vil «melde seg på» prosessen dersom partiet får regjeringsmakt til høsten. Dette er gode nyheter for tilhengere av kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning. Verden trenger mer dialog og diplomati, ikke mindre.

Ideen om et forbud mot atomvåpen har riktignok fått kritikk fra flere hold. I en kronikk i VG 29. mars levner Målfrid Braut-Hegghammer ingen tvil om hva hun mener om saken. Et forbud kan øke faren for atomkrig og undergrave det eksisterende regelverket for hindring av atomspredning, hevder hun.

Les: Målfrid Braut-Hegghammer – Fra forbud til atomkrig

Vi deler Braut-Hegghammers omsorg for ikkespredningsregimet, men ikke hennes redsler. Et forbud vil ikke svekke, men styrke eksisterende avtaler.

Braut-Hegghammer mener for det første at et forbud vil undergrave arbeidet for å hindre spredning av atomvåpen ved å skyve bort USA. «Amerikanske eksperter frykter at forhandlingane ber preg av stadig tydeligere anti-amerikanisme», påpeker hun. «Utan aktiv støtte frå USA vil [ikkjesprednings]regimet forvitre.»

For det andre mener Braut-Hegghammer dessuten at et forbud, ved å kaste lys på det ubehagelige faktum at en gruppe land nekter å gi slipp på sine masseødeleggelsesvåpen, kan «undergrave samholdet som er ein føresetnad for eit effektivt ikkjespredningsregime.»

Les også: Hanne Skartveit – Hva er det egentlig Ap holder på med

For det tredje antyder Braut-Hegghammer at en forbudsavtale vil kunne brukes som et skalkeskjul for stater som ønsker å skaffe seg atomvåpen.

Alle Braut-Hegghammers påstander er grunnløse.

(1) Frykten for « anti-amerikanisme» har Braut-Hegghammer trolig fra en artikkel publisert i magasinet Foreign Policy 29. mars. Forfatteren, Jeffrey Lewis, er en kjent motstander av forbudsprosessen. Han var ikke til stede under forhandlingene i New York og kan ikke ha fulgt særlig godt med hjemmefra. Folk til stede i New York melder tvert imot om et åpent og inkluderende forhandlingsklima. At Trump-administrasjonen er imot nedrustning og boikotter forhandlingene, må nesten Trump-administrasjonen ta på sin kappe.

Normen om ikkespredning av atomvåpen avhenger dessuten vel så mye av politisk legitimitet som av amerikansk makt. Dagens «klassesamfunn» , der noen få land får ha atomvåpen men ikke andre, har gradvis mistet legitimiteten siden det ble etablert på 1960-tallet. En forbudsavtale som sier at atomvåpen er forbudt for alle stater – uavhengig av hva som skjedde for et halvt århundre siden – vil øke legitimiteten til det internasjonale regimet for nedrustning og ikkespredning av atomvåpen betraktelig. Alle som støtter ikkespredning bør prise seg lykkelige over at fremvoksende stormakter som Brasil og Filippinene nå prøver å avskaffe det kjernefysiske klassesamfunnet heller enn å foreta en klassereise.

(2) Påstanden om at atomvåpen ikke må forbys fordi et forbud kan skape splid i det internasjonale samfunnet er heller ikke spesielt overbevisende. Det er nemlig ingenting som tyder på at landene som støtter forbudsprosessen ønsker å undergrave ikkespredningsregimet. Tvert imot ønsker disse landene å knesette sterkere normer mot atomvåpen. At de atomvæpnede stormaktene motsetter seg dette arbeidet fordi de tror det vil gjøre det vanskeligere for dem å beholde atomvåpen er selvsagt ubehagelig. Men forsøk på å endre samfunnet vekker alltid motstand. Kampanjene mot slaveri tidlig på 1800-tallet og for kvinners rettigheter tidlig på 1900-tallet er gode eksempler. Røykeloven av 2004 er et annet.

(3) Påstanden om at en forbudstraktat vil ha svakere verifikasjonsbestemmelser enn eksisterende avtaler er merkelig. Debatten i New York har snarere gått ut på om og hvordan eksisterende inspeksjonsmekanismer kan styrkes. Mer spesifikt har debatten dreiet seg om hvorvidt forbudstraktaten skal gjøre det internasjonale atomenergibyråets tilleggsprotokoll obligatorisk, noe den ikke er under det gjeldende regelverket. Landene som leder forbudsprosessen – Østerrike, Irland, Sverige, Mexico og Sør-Afrika – har hele tiden gjort det klart at målet med forbudstraktaten ikke er å erstatte, men å komplementere eksisterende avtaler. Vi tror det er svært usannsynlig at Sverige og co har som mål å uthule ikkespredningsregimet, slik Braut-Hegghammer antyder. Flere av disse landene får råd av internasjonalt anerkjente folkerettsjurister og eksperter.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Braut-Hegghammers argumenter ligner på de som har blitt fremført av den norske regjeringen og andre forbudsskeptikere. Disse har dessverre ofte vært misvisende og basert på tendensiøse påstander. Slik vi ser det er det ingen som har klart å argumentere godt for hvordan et forbud skal kunne virke ødeleggende på det internasjonale arbeidet for ikkespredning og nedrustning.

Faktum er at så lenge en del eksperter og politikere ser atomvåpen som legitime stridsmidler, vil både ikkespredning og nedrustning forbli et sisyfosarbeid. Formålet med å forhandle et forbud er å svekke legitimiteten atomvåpen har fått i det internasjonale samfunn. Dette vil kunne gjøre ikkespredning og nedrustning enklere. Andre masseødeleggelsesvåpen, som kjemivåpen og biologivåpen, er allerede forbudt.

Man kan selvsagt hevde at atomvåpen ikke bør forbys fordi atomvåpen har en fredsbevarende effekt. Men denne velkjente og ofte problematiserte påstanden er i alle tilfeller ikke et argument spesifikt mot forbudsprosessen, men mot hele det sytti år lange diplomatiske arbeidet for nedrustning og ikkespredning.

Det er beklagelig at den norske regjeringen har valgt å boikotte forhandlingene i New York. Deltakelse i forhandlingene ville selvsagt ikke forplikte Norge til å skrive under noe som helst. Men det ville signalisere god vilje og sette oss i stand til å påvirke prosessen. Utfallet av forhandlingene vil ha stor betydning for hvilke politiske endringer Norge eventuelt må gjøre for å kunne slutte seg til forbudet i fremtiden. Vi tror det ville vært klokt å være til stede når disse spørsmålene forhandles.

Forbudet kommer. Norge vil måtte forholde seg til det. Strutsemetoden er sjelden en god taktikk i det lange løp.

Her kan du lese mer om