TO SPRÅK? – Fra et finsk perspektiv, riktignok pakket inn i noen tornete spissformuleringer, stiller Sanna Sarromaa et ikke helt ubetimelig spørsmålstegn ved i hvilken grad bokmål og nynorsk egentlig kan sies å være to språk.
TO SPRÅK? – Fra et finsk perspektiv, riktignok pakket inn i noen tornete spissformuleringer, stiller Sanna Sarromaa et ikke helt ubetimelig spørsmålstegn ved i hvilken grad bokmål og nynorsk egentlig kan sies å være to språk. Foto: Berit Keilen NTB scanpix

Nynorsk og onde tunger

MENINGER

Nynorsk har sin opprinnelse som del av et nasjonalt konstruksjonsprosjekt på 1800-tallet, hvor Norge føyer seg inn i et europeisk mønster. Allikevel var språksituasjonen i Norge relativt homogen i europeisk målestokk.

debatt
Publisert: Oppdatert: 14.04.16 08:22

MORTEN NORDHAGEN OTTOSEN, postdoktor i historie, Syddansk Universitet, Odense

Det er ikke alt som vekker følelser og strid som debatten om bokmål og nynorsk, senest målbåret i VG av skribenten Sanna Sarromaa og direktør ved Nynorsk kultursentrum Ottar Grepstad. Fra et finsk perspektiv, riktignok pakket inn i noen tornete spissformuleringer, stiller Sarromaa et ikke helt ubetimelig spørsmålstegn ved i hvilken grad bokmål og nynorsk egentlig kan sies å være to språk.

Få mer debatt-stoff: Følg VG Meninger på Facebook

Dette er vel et definisjonsspørsmål, men etter det såkalte språkkuppet i novembergrunnloven av 1814, hvor dansk med et pennestrøk plutselig ble norsk, kan man mistenke at vi nordmenn er litt løsslupne med hvordan vi definerer språk.

Det var nok dette som var Sarromaas poeng. Grepstad gir til gjengjeld klart svar, så snart han har refset Sarromaa for et knippe tidligere kronikker: Nynorsk er selvfølgelig et eget språk og det er visstnok ikke alle bokmålsbrukere som forstår det. Dette er nok satt litt på spissen, selv om noen av mine hedmarkske forfedre i 1808 tok soldater fra Lærdal for å være franskmenn.

Les: Sanna Sarromaa – Nynorsken: Norges helligste ku

Språk er ikke bare språk

Grepstad har imidlertid et viktig poeng når han skriver at språk «kan aldri bestemmast berre reint språkleg. Historiske, økonomiske, politiske og sosiale faktorar verkar inn». Det er dette som gjør nynorsk så interessant, men i mine øyne nok ikke av helt de samme årsakene som i Grepstads.

Vi kan derimot trolig enes om at nynorsk er uløselig knyttet sammen med den politiske, sosiale og nasjonale utviklingen i og av Norge etter 1814, noe ikke minst de politiske drakampene på slutten av 1800-tallet vitner om. I disse ble nynorsk symbol både på demokrati og nasjon, og som sådan en nærmest uimotståelig kraft i nasjonalismens høytidsalder.

Det er kanskje nettopp på grunn av den symbolske ballasten at den allmenne forståelsen av nynorskens opphav – og da ikke bare i form av Ivar Aasens person – ikke alltid har vært like avklart, selv om historikeren Jens Johan Hyvik nylig har gjort et stort arbeid for å bøte på dette.

Les: Ottar Grepstad – Bedrevitaren Sarromaa forstår for lite

Bakgrunnen for nynorsk

Nynorskens opprinnelse hang sammen med et ønske blant noen om å distansere seg fra den dansk-norsk felleskulturen fra før 1814, herunder den språklige arven. Som i alle andre nasjonale konstruksjonsprosjekter i Europa på denne tiden, var man på jakt etter det ekte og genuint nasjonale, men med ekte og genuint forsto man alt som på selektivt og kreativt vis kunne legitimeres gjennom fortiden. Man drev «politisk arkeologi», som det heter på fagspråket.

For Norges del innebar dette at noen først tenkte i retning av islandsk som det som var nærmest det opprinnelige gammelnorske, men erkjennelsen av at islandsk var litt vanskelig og upraktisk, gjorde det lettere å gå for det nest beste: et nytt skriftspråk bygget på folkets talemål, eller dialektene.

Ivar Aasen var ikke den første som tenkte i slike baner, men han var den som gjennomførte det i praksis. Allikevel var han langt fra den mest rabiate norske nasjonsbyggeren på 1800-tallet og det er vanskelig å tro noe annet enn at den aldrende Aasen fremdeles var enig med den 22-årige Aasen i advarselen om at det nye språket ikke burde påtvinges noen. At nynorsk lå vesentlig nærmere visse dialekter enn andre, gjorde det kanskje uansett vanskelig å skape nasjonal konsensus om nynorsk i seg selv, men det Aasens nynorsk ikke kunne utrette alene i så måte, fikk det god hjelp av den politiske og nasjonale symbolikken til.

Derfor er nynorsk offisielt språk i dag, og en del av norsk politisk og kulturell historie – som så mye annet.

Tospråklighet, historie og praksis

Det er imidlertid vanskelig å se nynorskens opprinnelse som noe annet enn del av et bredere anlagt nasjonalt konstruksjonsprosjekt. Dette gikk ut på å skape en norsk nasjon nærmest fra bunnen av, uansett hvilken historisk legitimitet og uekte lodninger man påberopte seg. Ingen nasjoner er evige eller uforanderlige, og de fleste av de vi kjenner i dag – inkludert vår egen – ble skapt på 1800-tallet. Hvis nasjonen er et kunstprodukt – hvilket det riktignok er delte faglige meninger om – så er nynorsk et kunstspråk, hvilket antakeligvis færre fagfolk er uenige om.

Nynorsk var ikke det eneste språket i Europa som ble til slik. Av den grunn var heller ikke Norge «ein av dei første fleirspråklege statane i Europa», slik Grepstad feilaktig hevder. Belgia, Danmark (til 1864), Østerrike-Ungarn og Preussen er alle bedre eksempler. Man kan også legge til Frankrike og Italia, hvor henholdsvis bare ca 25 prosent og to prosent av befolkningen rundt 1860 snakket det nasjonale høyspråket (og så sent som i 1944 møtte amerikanske soldater sicilianere som ikke hadde den fjerneste idé om hva Italia var). Det kan godt hende vi hadde gått glipp av mange kulturelle gleder uten nynorsk, men jeg tror personlig vi hadde gått glipp av vel så mange allment tilgjengelige perler dersom ikke Frankrike, Italia og ikke minst Tyskland hadde gått inn for ett høyspråk.

Hedmarkinger og lærdøler i 1808 til tross: Norge var et av de europeiske landene hvor språksituasjonen i utgangspunktet var mest homogen (med forbehold om samisk, naturligvis).

Onde tunger, som Sanna Sarromaa, vil kanskje hevde at det fremdeles er slik.

Her kan du lese mer om