DØDE: Christoffer Gjerstad Kihle døde 8 år gammel. - De fleste skoler har ikke rutiner på å tilkalle politiet ved alvorlig voldskriminalitet, skriver kronikkforfatteren som i denne kronikken forteller om «sin» Kristoffer. Foto: Privat

Kommentar

Det finnes ingen usynlige barn

Christoffersaken er igjen i rettssalen. Igjen får vi innsikt i en tragedie som er hinsides enhver forstand og fatteevne. Om vold mot barn. Men også om et samfunn som sviktet totalt, i instans etter instans.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

Av Siri Helene Søderberg, skribent og tidligere lærer

Hver gang jeg ser bildet av Christoffer , tenker jeg på «min» Kristoffer.

En liten gutt som jeg var læreren til for mange år siden. En liten gutt som alltid sto ensom i skolegården.

«Det går fint»

Han ble ikke mobbet av de andre. Det var ikke derfor han sto der. Og når jeg hadde inspeksjon la jeg alltid turen innom der for å slå av en prat. For å høre om han hadde det bra. Hver gang fikk jeg samme svar. At det gikk fint. At han likte å stå der. Likte å se på at de andre barna lekte.

Klart at dette ble lagt merke til av flere enn meg. På samtaletimer snakket vi også om det. Hver gang.

Det ble bl.a. laget lekegrupper rundt ham. Fordi han sikkert trengte litt trening i det å være sammen med andre barn. Og selv om han ga uttrykk for at det var fint å være i gruppe med andre, enten det var i timer eller i friminutt, så vendte han alltid tilbake. Tilbake til sitt sted, i hjørnet av en asfaltert skolegård.

KRONIKKFORFATTER: Siri Helen Søderberg. Foto: Privat

Hvorfor?

Slik gikk nesten hele skoleåret. Helt til en vårdag hvor solen skinte og vi tok en utetime. En etterlengtet vårdag, hvor vårsleppet var til å ta å føle på. Barn i småsko, bort med luen. Ut og spille slåball. Nok en gang gikk han til sitt vante hjørne.

Men denne gangen stilte jeg det spørsmålet jeg skulle ønske jeg hadde stilt for lenge siden:

«Hva er den egentlige grunnen til at du står her?»

Og jeg fikk svar.

«Jeg er så redd for at pappa skal drepe storebroren min.»

Strøm av grusomheter

Det står en liten gutt foran meg og bærer på en enorm frykt. Selvfølgelig leker han ikke med de andre barna. Hvordan kan du være trygg borte når du er utrygg hjemme? Utrygg på det stedet som burde være det tryggeste stedet i verden?

Selvsagt står han i et hjørne av skolegården, det eneste stedet hvor han har ryggen fri og full oversikt over det som skjer.

Jeg beholder heldigvis roen, selv om ordene hans hamrer seg inn. For når han først begynner å fortelle, er det en strøm av grusomheter som treffer. Midt i magen. Om pappa som slår. Om mamma som skriker. Og om storebror som går imellom, og blir slengt hardt inn i køyesengen. Eller blir slått inn i veggen. Om lugging og blod. Lydene inne i hodet som ikke blir borte.

Det blir bare verre og verre, forteller han, for storebror har begynt å ta igjen. Derfor kommer storebror til å dø hvis det fortsetter.

Og han er så redd. Han er så veldig, veldig redd. Ikke for pappa, men for at storebror skal dø. Redd helt inn til margen.

Hvorfor så jeg det ikke før? Hvor mye angst hadde han gjennomlevd gjennom det skoleåret jeg hadde vært læreren hans?

Jeg prøver å si til meg selv at det er fordi jeg var relativt nyutdannet og fersk i gamet den gangen. Men det hadde vært lærere der før meg. Han hadde gått på skolen i flere år. Hvorfor hadde ingen sett noe?

ANKESAK: Christoffer Gjerstad Kihle døde av skadene han ble påført. Moren fant sønnen død i sengen. I ankesaken kjemper hun for å bli trodd. Her Reidun Wallevik, lagmann i midten. Hun er flankert av lagdommere Jan Morten Olsen og Øistein Langbakk. Foto: Audun Beyer-Olsen

Ensom ulv

I samtalene vi hadde da jeg tok over klassen ble denne gutten presentert som en ensom ulv. En som ikke gikk så godt sammen med andre barn. Litt vanskelig å komme innpå. Nesten usynlig til tider. Men ingen direkte bekymring.

Mer en oppgitthet over at han var så vanskelig å få til leke slik andre barn gjorde.

Men siden han ikke lagde bråk, var han egentlig ikke et problem.

Det var ingenting som hadde forberedt meg på dette. Ikke på lærerhøyskolen. Ikke da jeg kom ut i jobb heller.

Det var ingen som hadde lært meg hvilke tegn jeg skulle se etter. Eller hva som var vanlig prosedyre.

Ingen landsdekkende beredskapsplan som man ble drillet i. Men jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre. Jeg gikk til skolens ledelse.

Sint og lamslått

«Er du sikker på at han snakker sant?»

«Han er jo litt spesiell, det er ikke bare for å få oppmerksomhet, da?»

«Det er jo en veldig alvorlig anklage, vi skal ikke la sosiallæreren ta en prat med far og høre om det er sant?»

Jeg trodde ikke mine egne ører. Men jeg visste at det ikke kunne ringe en sosiallærer på døren. For i det øyeblikket sosiallæreren gikk, kunne far ta hevn på den som hadde sladret.
Så jeg argumenterte så heftig som jeg aldri hadde gjort før. Sint og fortvilet og alt på én gang. Med beskjed om at jeg kom til å ta kontakt med barnevernet uansett, med eller uten ledelsens velsignelse. Og ble til slutt hørt.

Resten av historien er slik den burde vært også i Christoffers tilfelle . Det burde ha vært et øyeblikkelig hastevedtak.

For disse guttene ble umiddelbart tatt hånd om, og far fikk sin straff. Så langt fungerte systemet.

Men det hadde sviktet hos oss også. For det viste seg at storebror hadde fortalt dette til sin lærer for flere år siden. Men han var en bråkmaker og ble ikke trodd.

Saken kom aldri videre. Uten at dette fikk noen konsekvenser.

Ikke politiet

Ikke et eneste sted på veien mot bekymringsmelding ble det snakket om å tilkalle politiet. Og det forundrer meg.

De fleste skoler har ikke rutiner på å tilkalle politiet ved alvorlig voldskriminalitet mot barn. Man tilkaller barnevernet.
Men barnevernet har ikke mulighet til å sikre spor i tilfelle en rettssak. Vold mot barn er ulovlig, hvorfor blir ikke politiet koblet inn med én gang?

Jeg både mener og tror at politiet selv er mer enn kompetente nok til å vurdere hvorvidt de er riktig instans eller ei.

Så skal selvsagt barnevernet også kontaktes, men her må det jobbes på tvers av profesjoner.

Meg bekjent finnes det fortsatt ikke noen landsdekkende prosedyre for hvordan samtlige skoler skal håndtere slike saker. Det finnes føringer, og vi har et lovverk, men det kan være store, individuelle forskjeller selv innenfor samme kommune.

Tør vi virkelig å la det være opp til den enkelte skole å avgjøre om man skal ta sakene opp med barnevernet eller ei?

Eller vurdere om dette er en politisak? Risikerer vi at det ringer en velmenende sosiallærer på døren til en voldsmann som mishandler barna sine i etterkant?

Positiv retning

Heldigvis er det ting som går i positiv retning nå. Midt i Christoffers tragedie, har det vokst frem en stemme fra folkedypet som ikke aksepterer at barn blir sviktet på denne måten. Politiet har også selv gått ut og etterlyst anmeldelser i voldssaker som omhandler barn. Hvis bare barnevernet nå kan få tilført flere hender slik at barn slipper å vente i tid og evighet på hjelp, er vi enda et stykke lengre.

Min Kristoffer ble flyttet til en annen kant av landet, og i mange år lurte jeg på hvordan det gikk med ham.

Helt til jeg for et par år siden hørte en stemme bak meg på en parkeringsplass:

«Hei, kjenner du meg igjen?»

Høy og flott. En ung mann nå. Og ikke i hjørnet av en asfaltert plass, men midt utpå. Trygg og sterk. Han har klart seg. Storebror også. Mot alle odds.

Og klemmen jeg fikk, har jeg gjemt lengst innerst i hjerterøttene mine.

For det finnes ingen usynlige barn. Det er vi voksne som ikke ser.

Av hensyn til personvern og taushetsplikt fraviker enkelte bestanddeler av teksten fra de faktiske forhold. Dette har imidlertid ikke hatt konsekvenser for budskapet i teksten. Alle dialogene har funnet sted.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder