Spotlight-avsløringene: Overgrepenes beskyttende mørke

Seksuelt misbruk av barn ved institusjoner og i organisasjoner er et betydelig samfunnsproblem. Men mer åpenhet og solid dokumentasjon kan gjøre det lettere å bekjempe.

  • Anders Giæver

Artikkelen er over fire år gammel

«Mer enn 200 ofre. Minst 90 søksmål. Minst 67 privatskoler i New England. Dette er historien om hundrevis av studenter som ble seksuelt misbrukt av ansatte, og som står frem etter tiår med taushet i dag».

Slik introduserer Spotlight-redaksjonen i den amerikanske storavisen Boston Globe sin nye serie med avsløringer av seksuelt misbruk ved privatskoler i eget nærområde gjennom flere tiår.

Spotlight-redaksjonen ble først verdensberømt på begynnelsen av 2000-tallet da de eksponerte den katolske kirkens skandaløse håndtering av en rekke overgrepssaker der prester hadde seksuelt misbrukt barn gjennom mange år. Saken fikk ny oppmerksomhet gjennom filmen «Spotlight» som fortalte hele historien gjennom redaksjonens øyne, og som fikk Oscar ved utdelingen i mars i år.

Avsløringene og vitnesbyrdene river plasteret av åpne sår i land over hele verden: Det til tider systematiske seksuelle misbruket av barn ved institusjoner og i organisasjoner som var satt til å ivareta de samme barna. Det store arbeidet som har vært lagt ned for å tilsløre, heller enn å avsløre forholdene. Og den manglende evnen og viljen til å gjøre noe med problemet.

Få flere kommentarer - følg VG Meninger på Facebook

Kulturelt tabu

Seksuelle overgrep mot barn har foregått til alle tider og i alle kulturer. Noen steder har det vært akseptert og velkjent. Den romerske historikeren Gaius Suetonius beskrev i «Cæsarenes liv» i det først århunderet etter Kristus hvordan keiser Tiberius hadde smågutter med seg i bassenget for å tilfredsstille seg. Anklager om misbruk av barn har vært rettet mot historiske autoritetsfigurer som kirkefaren St. Augustine, religionsstifteren Muhammed og ikkevoldslederen Mahatma Gandhi.

Men i de fleste sammenhenger har det likevel vært et dypt kulturelt tabu, noe som foregikk i det skjulte, som ikke ble snakket om og som de aller, aller fleste normale foreldre har villet verne sine barn mot. Disse dype tabuene har vanskeliggjort åpenhet rundt problemet. Det har gitt grobunn for rykter, påstander og skremmende epidemier av moralsk panikk. Og en helt egen industri av «overgrepsspesialister».

I 1980 ga den kanadiske psykiateren Lawrence Pazder ut boken « Michelle remembers». Boken handlet om hvordan hans unge pasient Michelle Smith gradvis begynte å huske fortrengte ting fra barndommen:

Hun var blitt holdt fanget av en satanistisk kult som hadde utsatt henne for navnløse redsler og traumer; voldtatt henne, drept spedbarn foran henne, holdt henne innesperret naken i slangebur, etc. Historien om Michelle kunne ikke dokumenteres eller etterprøves på et eneste punkt, men ble like fullt en bestselger, og begynnelsen på en bølge av fremkalte, fortrengte barndomsminner innen visse deler av psykoterapien.

Lignende historier spredte seg over hele verden som et ukontrollert globalt landsbyrykte i løpet av 1980- og 90-tallet, hvor terapeuter og forkynnere gikk sammen om å spre budskapet om eksistensen av store, satanistiske konspirasjoner som bedrev misbruk av barn i groteske ritualer.

Fagpersonale; politifolk, terapeuter og sosialarbeidere møttes på internasjonale kongresser og konferanser, og utviklet felles kurs og håndbøker og artikler i fagtidsskrifter om hvordan man skulle oppdage misbruk og avhøre barn. I dag er de fleste av disse metodene forkastet.

Bedre rustet

I Norge fikk vi Bjugnsaken som på det meste hadde 29 navngitte overgripere, utpekt av mer enn 40 barn fra samme barnehage. Det ble tatt ut siktelser mot tre kvinner og fire menn (deriblant lensmannen i bygda) året etter. Seks av sakene ble henlagt. Frostating lagmannsrett frifant den siste på alle punkter i 1994.

Disse metodene og sakene stilte etterforskningen av institusjonelle overgrep mot barn i vanry i mange år. Hvor stor skade de egentlig har forvoldt er vanskelig å anslå. Saker i Drammen, Bergen og Tromsø viser at problemet kan være større og dypere enn man har trodd.

Men utviklingen av digitalkommunikasjon har gjort det mulig å bevise overgrep i en helt annen grad i tidligere. Slik internett har gjort det mulig for folk med mørke lyster å komme i kontakt med hverandre, er det også det som kan felle overgriperne. Dokumentasjon og utveksling av overgrepsmateriale er en del av trangen, og det er den som gjør det mulig å stoppe dem.

Slik står vi bedre rustet enn vi gjorde for 20 år siden. Så lenge ikke man lar overgriperne få operere i skyggen av tabuer og sosial skam.

Flere artikler

  1. Støres skatteplanlegging kan gi baksmell

  2. Må bekjempe korrupsjonen i Ukraina

  3. Ikke rart at elever går i bakken

  4. Absurde påstander om E18

  5. Nasjonen må bygges på et verdifellesskap

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder