Kommentar

Sonjas erobring av Norge

Av Hanne Skartveit

Foto: ,

Dronning Sonja måtte bruke tid på å erobre Norge. Nå er hun i ferd med å bli folkedronning.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fire år gammel

I hennes tid har Slottet gått fra å være en reaksjonær militærbrakke for menn, til å bli et inkluderende hus for mennesker med ulik tro, og ulik sosial bakgrunn. Et kongehus der en alenemor er blitt ønsket velkommen til familien.

Det er 25 år siden kong Olav døde. Harald og Sonja var begge godt over femti år da de fikk oppdraget de hadde forberedt seg på lenge. En kald januardag i 1991 gikk de fra å være kronprinspar til å bli Norges konge og dronning.

Mye å bevise

Det tar tid å bli kongelig. Ikke formelt, selvsagt. Når kongen dør, blir kronprinsen konge, og kronprinsessen blir dronning. Men det tar tid å vokse inn i rollen som folkets kongepar. Og Sonja, for sin del, hadde et vanskelig utgangspunkt.

Kong Harald var det lett å bli glad i. Til tross for at han er født kongelig, er han folkelig som type. Han er en av oss. For Sonja var utfordringen motsatt, og mye vanskeligere. Hun var en av oss, men måtte på et eller annet vis bli kongelig. Ikke bare i tittel, men i vår bevissthet.

Hun måtte trekke seg litt tilbake. Skape distanse. Lenge ble hun sett på som fjern, av noen også kald. Sonja hadde mye å bevise. Hun måtte være flink, beherske alle kodene, overbevise om at hun var verdig rollen hun hadde fått.

Særlig måtte hun overbevise svigerfaren, kong Olav. Han ønsket slett ikke at kronprinsen skulle gifte seg med en vanlig kvinne. Sonja nådde ikke opp i kong Olavs øyne som noe dronningemne. Hun var av fødsel ikke bra nok.

Det var hun heller ikke for den norske makteliten. Både det politiske Norge og overklassen mente Harald måtte gifte seg med en ekte prinsesse. Politikerne fryktet at kongehusets stilling i folket skulle svekkes. Fintfolk i Norge spurte hverandre om Sonja nå trodde at hun var bedre enn dem.

Obersten

Men kronprins Harald sto opp mot faren sin, og mot hele det etablerte Norge. Han truet med å forbli ugift dersom han ikke fikk gifte seg med kvinnen han elsket.

Da Sonja omsider ble en del av kongefamilien, etter ni år som kronprinsens hemmelige kjæreste, kom hun til noe som minnet mer om en militærforlegning enn om et slott. Det var da 20 år siden kong Olavs kone, daværende kronprinsesse Märtha, hadde dødd. Hoffet hadde mistet sin kvinnelige kraft. Etter dette omga kongen seg i stor grad med offiserer og andre stramme mannfolk.

Sonja krummet nakken. Hun ble oberst i forsvaret, og viste seg uniformert med soldater og offiserer. Stillferdig, i kulissene, må hun ha kjempet. Helt bokstavelig. Kong Olav ville ikke engang at hun skulle ha sitt eget kontor. Men hun klarte omsider å få rommet hun trengte. En skrivepult og en stol, der hun kunne sitte i fred og jobbe.

Familiebedriften

Derfra har hun langsomt forvandlet Slottet. Under hennes ledelse har Slottet åpnet seg opp for en ny tid. Dronning Sonja har rett og slett kjempet en likestillingskamp altfor få har sett og verdsatt.

Slottet er en stor bedrift – en slags familiebedrift der lederjobben går i arv. Selv om dagens kronprinspar har tatt over mange oppgaver, jobber kongeparet fortsatt hardt. I en alder der de aller fleste eldre ektepar for lengst har pensjonert seg, reiser kongen og dronningen rundt i Norge og verden, og tar imot høy og lav på Slottet.

Jeg traff dronningen første gang i høst. Da hadde hun og Kongen invitert ulike trossamfunn på middag på Slottet. De ønsket å gi sitt bidrag til at mennesker med ulik tro og bakgrunn kunne snakke sammen, forstå hverandre og leve side om side.

Dronningen var tydelig rørt. Varm, engasjert og inderlig. I sin takketale snakket hun om at hun og kongen ønsker å bygge bro mellom mennesker. Hennes ønske er at de to kan spille en rolle i det nye Norge, være samlende i en urolig tid.

Et Norge for alle

Dette er kongefamiliens viktigste rolle: Å være et samlende symbol i et mangfoldig samfunn. Statskirken er borte, kirken og kristendommen spiller en svakere rolle enn den gjorde for en generasjon eller to siden.

Mediebildet er oppsplittet, utvalget er enormt. Ikke som i min barndom, da det var en eneste TV kanal og en eneste radiokanal. Den gangen hadde nordmenn en felles dagsorden, lunsjpraten var ganske lik de fleste steder.

I dag er det mange flere dagsordener. Norge er mer spennende, mer sammensatt. Mange flere kan mye mer om mange flere temaer. Men det betyr også at det er mindre som binder. Færre ting alle kan snakke om. Vi har sport; særlig ved store internasjonale mesterskap. Vi har valgkamper hvert annet år. Og vi har kongefamilien, som bærer i seg de lange linjene.

Dagens kongepar klarer å være lim i et samfunn der folk lever stadig mer forskjellig. Når Dronningen reiser til Svalbard for å vise sin medfølelse med ofre for raset, eller når kongen taler til terrorofre i Oslo Spektrum, da representerer de oss. De viser medfølelse på vegne av oss alle. De lar oss vise vår medfølelse gjennom dem.

Kong Harald og dronning Sonja lever opp til kongehusets slagord; «Alt for Norge». De kan kanskje føye til, i en ny tid: I et Norge for alle.

Les også Skartveits kommentar: Kongefamiliens ære og vår makt

Les også: 25 år med kongeparet

Les også

Mer om

  1. Kongehuset
  2. Dronning Sonja
  3. Kongelige

Flere artikler

  1. Fornuft og følelser

  2. Kongehusets åpenhet

  3. Et solid monarki

  4. Kommentar: Politisk kaos gir spansk nyvalg

  5. VG mener: Kongens ja

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder